Bilberging på finsk

Å ligge i en grøft med akutt slagside på bilen og snø på panseret er ingen koselig opplevelse. Når dette skjer in the middle of fucking nowhere med finsk som beste språk å kommunisere på, blir ting med ett enda mer tuklete.

Fram til i sommer bodde jeg i Kirkenes, endepunktet for E6 i nord. I motsetning til lenger sør er ikke E6 alltid den raskeste måten å komme seg fra A til B, fordi veien er lagt der den passet langs kysten, og den krysser ikke landegrensene. For en som skal vestover (mange tror at værkartet går fra sør til Nord, men Kirkenes ligger på omtrent samme lengdegrad som St Petersburg, og Finland som er én tidssone unna oss, ligger vest for Kirkenes) vil det derfor gjerne være like naturlig å kjøre via Finland som å følge kysten.

Da jeg bodde i Kirkenes hadde jeg hele Troms og Finnmark som arbeidsområde, og jeg hadde hyppige turer til Porsangmoen ved Lakselv, rundt 35 mil hjemmefra. Den naturlige måten å komme fram, var å svinge av i Neiden, krysse finskegrensa via Savettijärvi, Kaamanen, og videre til bake på E6 i Karasjokk.



Langs veien er det et hus i ne, men sjeldent med mindre en en kilometer mellom dem. Og mens fartsgrensene i Finnmark er veiledende, er fartsgrensene i Nord-Finland vill-ledende. Om ikke annet stemte de sjeldent over ens med speedometeret.

Fordelen med veien er at den er en snarvei, men bakdelen er at den ikke står høyest på det finske brøytevesenets prioriteringsliste, risikoen for ublide møter med rein er stor, og sist men ikke minst er området befolket av nord-finner.

På vei hjem fra Porsangmoen en vinterdag kjente jeg at jeg begynte å bli litt sigen, og fant ut at jeg skulle stoppe og hvile litt før jeg dro videre. Jeg kom rundt en sving, og fikk øye på en innkjøring som jeg ville stoppe på. Jeg bremset ned, men kom brått ut på et område på siden av veien med det ene hjulet som ikke var hverken nedkjørt eller brøytet. Resultatet var naturlig nok at jeg mistet styringen, og før jeg klarte å gjenvinne den, var firehjulstrekkeren omdannet til en halv-annen tonn tungt japansk grøfteubåt.

Om det bare er norske vegingeniører som har hatt stor tro på at norske bilister skal holde seg på veien, eller om det er svenske og finske ingeniører som er litt smartere vet jeg ikke, men jeg takket meg der og da lykkelig for at jeg havnet i en finsk grøft og ikke i en norsk. Etter å ha brøytet meg ned i bunnen av grøfta, krabbet bilen seg nemlig videre opp på den andre siden før den stoppet. Hadde dette vært en norsk veg, hadde jeg antakelig på det tidspunktet stått og disktutert med Peter for å få lov til å passere perleporten.

La oss nå stoppe opp og se på de rene fakta.
- Bilen står i en 50 graders vinkel i en grøft
- Grøfta ligger et sted mellom Kaamanen og Savettijärvi i svarteste Finland
- Bilen er eid av den norske stat, avdeling for våpen og ammunisjon
- Siste menneske ble passert i en møtende bil ti minutter tidligere
- Ingen spade i bilen

Ok. Ikke de beste forutsetninger. La oss nå se hvordan det egentlig står til.

Jeg krabbet ut på passasjersiden (døra på førersiden koste jo med bunnen av grøfta) og hoppet ut i snøen. Bilen var tilsynelatende uskadd, men sto modt i en snøfonn som hadde egnet seg best for kjøretøy med belter. Ingen biler i syne, og eneste tegn til liv i området var innkjøringen 50 meter framme som jeg egentlig hadde tenkt å stoppe ved.

Jeg kledde på meg og trasket bort. Innkjøringen endte ved et hus, og jeg kikket meg rundt for å kartlegge om vedkommende som bodde der var i besittelse av et kjøretøy som kunne trekke meg opp av grøfta. Ikke uventet var en snøscooter det eneste på tunet med motor.

Jeg banket på, og hørte liv i huset. Etter en stund sto det en skummel, mørk nord-finne i døra.
- Do you speak english?, spurte jeg på skole-engelsk med norsk vri.
- Yes, a little, svarte han på et noe mer gebrokkent getto-finsk, og da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde en bil eller en traktor eller noe som kunne dra meg opp av grøfta hvor jeg hadde kjørt ut, innså jeg at "Yes, a little" var hans fulle engelske ordforråd.

Vi gikk over til mer primitive uttryksformer, og han forstod etter hvert problemet mitt. Han dro på seg scooterdressen, tok tak i snøskuffa og trasket i vei mot veien, mens jeg diltet etter og lurte på hvilket nivå av høflig kommunikasjon man skulle legge seg på til en som ikke skjønner hva du sier og som er i ferd med å hjelpe deg.

Vel framme ved bilen begynte han å grave, og jeg sto der som en idiot. Han forklarte på finsk, og vi fektet og prøvde å forklare fysiske lover for hverandre. Så hørte vi en motor starte i det fjerne, og snart var finne nummer to på vei mot oss på scooteren sin. Om finne nummer én kunne lite engelsk, kunne iallefall finne nummer to lite.

Med finne nummer to som tilskuer jobbet finne nummer én og jeg oss svette videre, selv om vi nok begge skjønte at vi ikke ville komme i mål med snøskuffe og muskelkraft alene. Men av høflighetsgrunner fortsatte vi begge for å prøve å nå et felles mål.

Heldigis ble vi avbrutt av en reddende engel. Han kom kjørende i en bil med svenske skilter som var full av hunder og hundesleder. Og i motsetning til finnene skjønte svensken umiddelbart problemet samtidig som han satt med nøkkelen til løsning av problemet.

Bilen min inneholdt ingen spade, men takk og lov hadde noen vært så smarte å plassere et slepetau i den, og etter litt prøving og feiling, og full gass fra bilen i grøfta, sto jeg endelig oppe på veien igjen. Og tro det eller ei, men bilen var virkelig uten en skramme.

Jeg takket finnen og svensken, og etter nok en pinlig stillhet i nordisk forbrødring, var jeg klar for å dra videre.

Moralen i denne historien er at når du ergrer deg over mangelen på snø, finnes det alltid positive sider med det også. For eksempel er det lettere å holde seg på veien uten snø. Den er også at det ordner seg til slutt selv om store deler av verden hverken skjønner engelsk eller norsk. Men på tross av at det meste ordner seg, vil jeg fortsatt anbefale deg følgende:

Hold deg på veien i Nord-Finnland.

Nye dingser

Oppblomstringen av elektroniske duppedingser er et tegn på at vi har et samfunn med mye penger. Dette har imidlertid ikke satt noen demper for gleden over årets duppeditt-fornyelser.

Til jul i år fikk jeg blant mye annet flott blant annet en mp3-spiller. Spilleren er av typen Creative Zen M, og jeg ser nå fram til å kunne høre akkurat den musikken eller se akkurat de filmene eller seriene jeg vil på bussen. Jeg skal vandre i min egen verden og nikke annerkjennende til andre med propper i ørene. (Men jeg skal prøve å unngå å bli påkjørt. De gangene jeg har sett folk som har vært nær ved å bli påkjørt i Oslo sentrum, har "offeret" enten hatt hodetelefoner eller heroin-knekk i knærne. Egenskapene til vedkommendes oppmerksomhet har uansett vært omtrent lik.)

Under treet i år lå det også en gave merket "Til Øystein og Stine fra mammaene og pappaene". Her skal det sies at både Stine og jeg er skilsmissebarn, og det tyder godt at de fire foreldresettene vi tilsammen har, har klart å samarbeide på tvers av sviger- og skilsmissegrenser. Applaus!

Så nå er det slutt på hullete gensere og fillete sengetøy. Og kanskje vi på sikt kan lage nos selv fra bunnen av også? Jeg må bare prøve huske hvordan jeg gjorde det den gang jeg tok symaskin-sertifikat på barneskolen for over 15 år siden...

Service? Nei, det har vi ikke sett.....

At noen fat med øl har dårlig smak eller at noen tappinger går skeisen, er forsåvidt ikke noe stort problem. At barer og restauranter ikke klarer å takle dette på en ålreit måte er imidlertid mer kritisk.

Gårsdagens middag ble inntatt på restaurant Viva Napoli i Stjørdal Nord-Trøndelag. Vi bestilte øl fra den ellers habile leverandøren Hansa. Ølen manglet definitivt den piffen det skulle ha, og smakte flatt. Det mikrotynne skumlokket på toppen forsvant kort tid etter at ølen var satt på bordet.

Vi klaget og ba om å få ny øl. Servitrisen freste da hun tappet en ny og mente ølen var helt fin og rørte hardt rundt i den gamle ølen med en skje for i vise at det var kullsyre der. Og selvfølgelig var det litt skum, men langt fra hva iallefall jeg hadde forbentet med en hardhendt behandling.

Heller ikke runde nummer to smakte som den skulle, og nå kom også eieren ut for å fortklare at han ikke kunne helle ut øl slik, mens servitrisen sto bak og skjelte. Eieren klarte også å lire av seg at han hadde jobbet der i 20 år uten å få klage på ølen som svar på at jeg prøvde å si han at dette ølet ikke var som det skulle, og at det er slik som skjer til tider.

Og hva blir resultatet? Vi ble sittende der og irritere oss, og tygge middelmådig pizza.

Så skal du spise på Stjørdal noen gang, ligg unna Viva Napoli.

Hvor er Willy?

JBS har nå lansert boxershortser med motiver fra Martin Handfords bøker, og såvidt jeg kan huske er motivene hentet fra den første boka om Willy.

Min kjære søster ergret seg gul og blå da hun så boxeren, siden hun allerede hadde kjøpt julegave til meg. I dag ble jeg derfor dratt med inn i en butikk med ordre om å kjøpe julegave til meg selv. Så nå venter jeg spent på om jeg klarer å gjenfinne den rød- og hvitstripete mannen med blå bukser når jeg på nyåret får dratt på meg boxershortsen.

Det skal også sies at jeg er en svoren tilhenger av hvor-er-willy-bøkene, og mine små liksom-onkel-barn kan regne med å få et par av disse i årene som kommer. Jeg synes det var dødstøft at disse innviklede og morsomme tegningene også ble trykket på klesplagg, selv om man kanskje kunne valgt et klesplagg som oftere er brukt som ytterplagg enn en boxer.

I tillegg lurer jeg litt på om designerene bak boxeren med vilje har gjort et forsøk på å latterliggjøre norske menns utstyr. På orginalspråket heter bøkene til Martin Handfor "Where's waldo?", "Where's Waldo now?" osv. I Danmark heter Waldo såvidt jeg husker "Holger", mens han i norge altså heter Willy.

Og for de som ikke skjønner hvorfor jeg synes det er litt suspekt å ha "Hvor er Willy" på boxershortsen, kan jo nynne seg gjennom Monty Pythons Penis song og se om de ser sammenhengen litt tydeligere:

Isn't it awfully nice to have a penis.
Isn't it frightfully good to have a dong.
It's swell to have a stiffy,
It's divine to own a dick.
From the tiniest little tadger,
To the world's biggest prick.
So three cheers for your Willy or John Thomas.
Hooray for your one-eyed trouser snake.
Your piece-of-pork,
Your wife's best friend,
Your Percy or your cock.
You can wrap it up in ribbons,
You can slip it in your sock.
But don't take it out in public
Or they will stick you in the dock,
And you won't come back.

Nintendo vs alkohol

Om du har lyst til å se litt tilbakestående ut, svette som en gris og gi fra deg hyppige ukontrollerte utrop, vil jeg anbefale deg å kjøpe en Nintendo WII.

Og ja, dette høres omtrent ut som effekten av alkohol på en viril 18-åring.

Traktor-morgen

At "Kiropraktor" og "Traktor" rimer på hverandre er vel neppe noen tilfeldighet.

I natt lå jeg for ørtende natta på fjorten dager og vred meg på grunn av en vond rygg. Søvnen gikk til helvete, og jeg knasket paracet for å komme meg gjennom natta. Da klokka ble 8 i dag morges tok jeg kontakt med legen som konkluderte med at jeg fikk se å komme meg til kiropraktor.

I løpet av en time lå jeg på benken, og det jeg trodde var et par-tre stive ledd, viste seg fort å være 7-8. Lyden av knasende ledd er alltid like koselig, og vi jobbet oss nedover fra skulderbladene til korsryggen.

- Spis brexidol og smertestillende, og kom tilbake til meg på onsdag, var melding. Ok Øystein, kanskje greit at du endelig kom deg til legen...

Nå ligger jeg og er øm i tyggen, og det kjennes virkelig ut som en traktor har kjørt over meg.

Duste-Bond

Det har vel aldri vært forventet at James Bond-filmene skulle være særlig virkelighetsnære. Da jeg her om dagen så den nyeste filen Casino Royale, var det imidlertid en scene som irriterte meg. I starten av filmen jakter Bond på en fyr, og etter at Bonds partner har satt seg selv ut av spill, blir det opp til Bond selv å hanke inn mannen de er ute etter.

Mannen løper for livet, og de ender etter hvert på en byggeplass. Og hva gjør mannen som jages? Jo, han begynner å klatre oppover i den halvferdige bygningen og over på noen heisekraner. Og bond jager etter, opover og oppover. Til slutt står de og slåss oppe i heisekranene. Og de hopper fra kran til kran.



Hvorfor irriterer så denne scenen meg slik? Jo, jeg skal ærlig innrømme at jeg fint kan godta at filmene inneholder de utroligste våpen og tekniske duppedingser. Hva rollefigurene tåler av fysiske utfordringer er forsåvidt også helt greit. Men når det kommer til jaging etter skurker i heisekraner blir det stopp for meg.

Hvis du prøver å slippe unna noen, er det utrolig lite klokt å klatre oppover i en konstruksjon hvor den eneste veien ut er å gå ned igjen, ved mindre du blir hentet på toppen av et helikopter. Og hvis du ser at noen prøver å unnslippe deg ved å klatre opp i en heisekran, er det vel ikke så stort poeng å klatre etter.

I denne scenen var det dessuten et poeng for Bond å få mannen ned i live. Hvordan man skal klare dette når man slåss i toppen av en kran vet ikke jeg (men så har jeg heller ikke licence to kill), men du trenger hverken være rakettforsker eller ha de største analytiske evnene for å forstå at det er større sjanse for å miste både eget liv og motstanderens når man begynner å slåss på et slik sted enn det er å få dem du jakter på ned i live og under kontroll.

Når dette er sagt vil jeg absolutt anbefale filmen. At klatringen er litt hodeløs får vi unnskylde med at scenen tross alt utspant seg før James var blitt en double 0.

Skritt-teller

Det fine med å jobbe i Forsvaret, er at vi gjerne får litt sporty julegaver av jobben. I fjor fikk jeg en full treningsdress, og årets julegave var en enkel og grei skritt-teller.

I Bloggebyen har jeg registrert flere som løper rundt og måler aktiviteten sin. Blant disse er Heidi, Snuppelura og Britt. Den anbefalte skritt-utskeielsen ligger på 10000 skritt, og nå er jeg klar for å ta min del av disse.

På jobben min bruker vi et prosjektstyringsverktøy som heter Artemis hvor alle prosjektdeltakere blant annet registrerer timer som er brukt på ulike arbeidspakker. Fra de som styrer dette programmet kom det med en gang beskjed om at det ville lagt inn en egen arbeidspakke for registrering av antall skritt. Så nå flyr vi rundt og tester ut den lille dingsen på beltet.

Men det er én ting jeg har lurt på når det gjelder disse skritt-tellerene og hvor mange skritt man skal ta. Jeg hører som sagt at det er 10000 skritt som er målet, men tilbakelagt distanse vil jo variere veldig fra person til person. Jeg som er lang i bena vil for eksempel automagisk få lenger skritt enn en smurf på 1,50. Britt har løst dette med å innføre en ny lengdeenhet som heter bs, eller Britt-skritt for de som skal ha det med teskje. Dette er jo en måleenhet som vil fungere bra for henne, men som ikke akkurat er kompatiblet med SI-systemet.

I tillegg kan man jo tenke seg at en som bruker sjumilsstøvler vil måtte tilbakelegge 700.000 km hver dag for å tilfredsstille behovet for anntall skritt. Om ikke sjumilsstøvlene i seg selv har egen eregi, vil man jo bruke ganske mye kraft på å forflytte seg 700.000 km.

Oslo Rakveier

Jeg innser i ettertid at det kanskje ikke var det sosialt beste kunststykket jeg har gjort i mitt liv å frakte 6 kil rakfisk på bussen. Men den luktet ikke så fryktelig mye der den var pakket inn i papir og ekstra pose. Og jeg skulle bare fra Bryn til Sandaker...

Men om du var på 23-bussen i dag ettermiddag og lurte på om det var han du passerte på vei bakover i bussen som hadde en litt rar eim: Det var ikke meg som luktet. Det var bagasjen. Og når sant skal sies tror jeg uansett at smaken av godt modnet rakisk fra Wangensten i Valdres er en positiv følelse som overgår alle de negative følelsene som er forbundet med den foredlede fisken. Så det.

Livskvalitet

Det er mye god livskvalitet i en hylende gitarsolo.

Mobil til besvær

Med ståpels på ryggen har jeg pakket opp en ny telefon. Jeg gruer meg allerede til å teste overgangen fra people-connecting til den runde grønne logoen.

Jeg må vel bare krype til korset og inrømme det. Jeg er Nokia-slave. Jeg liker de trauste finnene som gjør ting avansert men enkelt på en gang, akkurat slik som Google. For noen år siden var jeg innom Ericssons modell T68i, men denne hatet jeg som pesten. Selv ikke etter halvt års bruk hadde jeg klart å ommstille meg til å tenke slik som telefonen forventet.

Jeg startet Nokia-eventyret mitt med gode gamle 1611. Så ble 5110, og i russetiden kjøpte jeg meg en 1611 til for å ha som festtelefon, øljekk osv. Jeg har også vært innom 3310, 6210, og i det siste har jeg hatt en 2600 som jobb-telefon, og en 3220 på privaten. Begge er forsåvidt modne for utskifting. 2600'en fordi den mangler praktisk funksjonalitet, og 3220'en fordi den er i ferd med å bli utslitt. Forøvrig har jeg vært godt fornøyd med super-fjortiss-telefonen.

Men i dag fikk jeg utlevert ny jobb-telefon. Og tror du ikke jeg ble utstyrt med selve satan selv, Sony Ericsson K750i. Nå vil vel kanskje noen invende at dette er en flott telefon, men jeg er ekstremt skeptisk, og jeg kjente hårene stritte på ryggen da jeg dro kjensel på menyoppsettet fra T68i. Jeg har riktignok bestemt meg for å gjøre et forsøk. Jeg har bestilt adapter for å kunne koble på eksterne hodetelefoner istedenfor de møkka-proppene som fulgte med telefonen, og jeg har bestilt større minnekort for å få inn litt musikk. Så får vi se da om jeg klarer å omvendes.

Skal ikke 19-åringer delta i internasjonal tjeneste?

TV2 Nettavisen har nok en gang brakt opp temaet om soldatene Norge sender til internasjonale operasjoner er modne nok. I likhet med da vernepliktige marinesoldater gjorde seg klare for Libanon-oppdrag tidligere i høst, er det også nå bekymrede foreldre som stiller spørsmål om barna deres er modne nok for oppdraget. Soldatfar Knut Bjørnevik mener det burde være 25 års grense for internasjonale operasjoner.

Dette er en kompleks problemstilling med en rekke interessenter. Det er også en del spørsmål vi må stille oss om både samfunnet som helhet, hvordan vi organiserer og utdanner forsvaret, og hvilket ansvar vi har utenfor egne landegrenser.

For det første må vi se på modenhet for tjeneste. Vi har i Norge en myndighetsalder på 18 år. Det betyr at du kan bestemme over ditt eget liv og du kan ta et valg for hvordan du vil at landet skal styres gjennom stemmeretten. Hvis vi ikke har tro på at en 19 åring som har gjennomgått et år med opplæring hvorfor har vi ikke da en lavere myndighetsalder? Vi har også en seksuell lavalder på 16 år som i praksis vil si at det fra denne alderen er fritt fram å lage barn. Og er ikke dette noe man også bør være litt moden for?

Samfunnet vårt er i stadig utvikling. I de gode gamle dager ble du regnet som voksen da du var konfirmert. Hadde du gått folkeskolen, var du klar for de fleste jobber. I dag er du knapt nok ferdig etter 13 års skolegang, og stadig fler har utdanning helt opp på mastergradsnivå. Også gjennomsnittsalder for fødende går stadig oppover. Men skal vi la denne utviklingen fortsette og la myndighetsalderene øke i takt med samfunnets øvrige aldersforskyving?

Knut Bjørnevik argumenterer på følgende måte for at hans sønn og andre på samme alder ikke er modne nok:
- De fleste tenåringer vokser opp i trygge beskyttede nærmiljøer uten å oppleve hvor hardt og brutalt livet kan være for mange av deres jevnaldrende som er bosatt i krigsherjede land. Mange av dem har knapt nok registrert et dødsfall i sitt eget nærmiljø, og den eneste elendigheten de har sett så langt har vært en tigger eller en narkoman.
At det er forskjell i hodet på en 19-åring og en 30-åring skal jeg ikke prøve å si noe imot, men jeg er ikke sikker på at 19-åringen er så hjelpeløs som Bjørnevik gir uttrykk for. Dagens 19-åringer er på flere områder på grunn av samfunnets stadig utviklende hardhet sannsynligvis minst like herdet som Bjørneviks egen generasjon. At det skal skille særlig mye om man er 19 eller 25 rent mentalt har jeg også begrenset tro på.

Når dette er sagt, er det som sagt også flere grunner for at vi skal sende ut en 19-åring. For det første har vi et forsvar som er basert på verneplikt, og en tradisjon for at man kalles inn til førstegangstjeneste det året man fyller 19, med 6-12 måneders påfølgende tjeneste. De fleste utdanningssteder i Forsvaret gir soldatene 9 mnd utdanning, mens de i de påfølgende 3 månedene er stående styrker. Unntakene er blant annet grensevakten mot Russland og HVs egen førstegangstjeneste hvor soldatene får 6 mnd intensiv tjeneste før de er klare for oppdrag, enten dette er et halvt år på grensa eller drøyt 20 år med årlig repetisjonsøving.

Uansett skal soldatene etter utdanningsperioden være fullt ut operative. Dersom det skulle komme en invasjon av Norge eller en annen hendelse som skulle kreve militært nærvær, skal disse soldatene være rustet for utfordringen. Dette er definert av Stortinget, som du og jeg og alle andre i dette landet har valgt inn på vegne av oss. Vi må ta som utgangspunkt at den jobben soldatene må være rustet til på Norsk jord er mer eller mindre den samme som de må være forberedt for i internasjonale operasjoner.

Man kunne selvfølgelig spørre seg om dette er noe som noen i det hele tatt kan være klare for, men jeg er usikker på om man kan bli mer klare uansett om man er 19, 25 eller 40 år. Men så er det nå en gang slik at vi har et system med internasjonale forpliktelser, både av humanitære grunner, og for egen beskyttelse av allierte. Dette forutsetter at vi også er delaktige ute. Og da må man faktisk ut fra Setermoen, Haakonsvern eller Ørland og over i andre land i skarpe operasjoner.

I dag har vi verneplikten som hovedrekrutteringsgrunnlaget for Forsvaret. Debatten om et profesjonelt forsvar har flere ganger vært oppe, men det er gang på gang stadfestet at verneplikten er grunsteinen i det norske forsvaret, og at dette også er den viktigste styrkebrønnen for internasjonale operasjoner.

Dersom vi ønsker en endring av rekrutteringen til styrkene ute, må vi sannsynligvis endre hele oppsettet av Forsvaret. Og dette vil koste penger. Og da er vi tilbake til prioriteringer mellom forsvaret, skoler, eldreomsorg og samferdsel. Er vi ikke villige til å betale for det, vil vi heller ikke kunne endre oppsettet. Jeg er ikke forsvarsanalytiker, men jeg vil tippe at dette neppe blir en særlig billig omstilling. Hvis den da i det hele tatt er mulig å gjennomføre i et land med bare 4 millioner inbyggere og dertil begrenset rekrutteringsgrunnlag for et profesjonelt forsvar.

Et annet alternativ blir da å vurdere om vi skal sende færre ut hvis vi ikke får rekruttert soldater inn igjen etter at de har gått 6 år etter førstegangstjenesten. Men er dette egentlig noe alternativ? Hvem vil stille opp for oss om vi ikke stiller med de forventede antall soldater selv?

Å delta i en vepnet konflikt har alltid flere tapere enn vinnere. Mange jobber for fred i verden, men så lenge mennesket er skrudd sammen slik de er med et grunnleggende egoistisk levesett, vil en verden uten konflikt være en utopi. Og så lenge vi må delta i internasjonale operasjoner med den organiseringen i vi har på Forsvaret i dag, må vi også godta at 19-20-åringer deltar.

Og til syvende og sist må vi ikke bli overrasket når noen av dem kommer hjem i kiste.

Nye venner søkes

Er du snekker, rørlegger, elektriker, fysioterapeut eller kiropraktor, har sunne interresser og grei kroppslukt? Trenger du nye venner? Skriv isåfall en kortfattet søknad og sende den til lillevea@gmail.com. Få en attest fra dine venner på at du er en bra venne og legg ved denne.

Vær klar over at vi forventer at venner er gode på oppussing og oppbryting av stive rygger. Av en eller annen grunn ser det ut til at det flommer over av dataingeniører og bibliotekarer rundt oss...

Illustrator på timelpanen

Jeg er på kurs i Adobe Illustrator om dagen. I løpet av tre dager skal jeg få en grunnleggende forståelse i vektorenes verden.

Og jommen var det ikke verdt de 7600 kronene kurset koster. For endelig kan jeg trylle med tekst som jeg aldri har klart før. På barneskolen var jeg helt rå på å tegne metallica-logoen for hånd, og endelig etter 15 år kan jeg gjøre det på min egen datamsakin:




En kjapp en mens du strikker. Å kom igjen Gunnar.

Kakekasting er kriminelt

John Waagaard er i Oslo Tingrett dømt til 30 dagers fengsel for å ha kastet en kake på finansminister Kristin Halvorsen. Waagard fortalte på TV2-nyhetene i dag at han ikke kunne forstå hvorfor han skulle sone i fengsel sammen med kriminelle. Her lurer jeg på om Waagard har forstått hva han har vært med på. Når man har vært i en rettsal og blitt dømt, er man vel igrunn definert som kriminell når dommen er gjort rettskraftig. Joda, du kan jo anke til du blir blå, men blir du dømt, er du faktisk kriminell.

Om jeg synes det er riktig at man skal få 30 dager i fengsel for å kaste en kake på en statsråd? Nei, det er det vel kanskje ikke. Men du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at du vil få en reaksjon på å kaste en kake på en statsråd.

Tur i skogen

Jeg har vært på tur i skogen med denne karen. Han har også sin egen blogg som du finner her.

Hvordan turen fortonet seg, kan du lese om her.

Hjelp! Voksen?

Du vet at du er i ferd med å bli voksen når du istedenfor å bli med gutta ut for å ta en øl heller blir med dem på babysvømming...



Og før dere kommenterer det: Ja, jeg innser at dette er den ørtende baby-blogg-posten, but just stfu. Og nei svigermor, det er ingen boller i ovnen. Etter å ha vært med på bleieskifting hos kompisen Kristian på Lillehammer hvor hans genetiske avkom hadde spart opp grønn guffe i nesten et døgn før han trykekt det ut slik at det var bæsj nesten opp til halsen (manglet drøyt 5 cm), kjenner jeg at det er greit å kunne levere barna tilbake når de lukter litt vondt...

Trafikkregler er ikke for parkeringsvakter

I dag stod jeg og ventet på trikken i kvadraturen i Oslo. På andre siden gaten sto det parkert en rekke biler på oppmerkede plasser. I starten av kvartalet sto det parkering forbudt-skilt med en betong-fot, og skiltet var tydeligvis midlertidig. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke hadde tenkt over at skiltet overstyrte hvitmarkeringen på asfalten hvis jeg hadde lett etter en plass i området.

Mellom forbudsskiltet og de oppmerkede plassene sto det også en annen bil parkert. Denne var merket "Trafikketaten, Oslo Kommune". Sekunder, minutter og 19-trikken passerte, og fortsatt stod bilen der. Så kom det en parkeringsvakt til syne. Hun tøffet bort til de oppmerkede plassene med biler, kikket på skiltene og begynte å skrive bøter så blekket sprutet. Glad og fornøyd satten hun seg i trafikketatens bil uten bot (men som nå hadde stått der i ca 10 minutter, fortsatt innenfor samme parkering forbudt-skilt), og svingte ut i veien.

Hun kjørte til enden av kvartalet, la seg ut i kollektivtrafikk-fila, og rundet det fine svingforbud til høyre-skiltet på vei etter nye parkeringssyndere.

Jaja... Da lærte vi noe i dag også. Er man parkeringsvakt, gjelder ikke trafikkreglene.

Au!

Hvorfor har ikke Øystein blogget på en stund?

Jo, hånda er vond, og jeg sitter og kokkelurer med en sykemelding for at jeg ikke skal sitte foran PC på jobb. Og da er det jo litt teit slite ut hånda med å blogge.

Kommer sterkere tilbake!

Trilleonkel

Dagens første første sosiale oppfordring kom som manna fra himmelen mens jeg satt og trommet fingrene i bordet og lurte på hva jeg skulle bruke dagen til. Jeg er sykemeldt for vondt håndledd, så det meste av vasking, oppussing og tilsvarende er uaktuelt (og akkurat det er jo fryyyktelig synd). Og det er litt begrenset hvor lenge du gidder å surfe nyheter og skrive ting med venstre hånd. (Det tar evigheter. Dette avsnittet har jeg bruk omtrent femdobbel tid på). Iallefall var oppfordringen som følger:

kyrrer {facci sognare} sier: Kom og trill jenta nå, så jeg kan læxe litt
Øystein sier: ok
kyrrer {facci sognare} sier: :D
Øystein sier: Jeg er sykemeldt
Øystein sier: Kjedelig...
Øystein sier: Skal bare ta ei skive så setter jeg meg på banen
Øystein sier: døde du?
Øystein sier: Vel, stikker nå
Øystein sier: Er der om et kvarter.
kyrrer {facci sognare} sier: jeg tøysa da
kyrrer {facci sognare} sier: :D

...men da de siste meldingene nådde meg, var jeg allerede i fullt firsprang på vei til T-banen. Trilleonkel for Eirill har jeg jo vært et par ganger før, og det er noe jeg egner meg greit til når jeg forstår kodene. Jeg er litt usikker på om det er mangelen på taleevne hos barn på et halvt år eller om det er fordi Eirill er et realt kvinnfolk, men det er uansett ikke alltid jeg klarer å knekke kodene. Men i dag gikk det glimrende.

Vi tuslet rundt i nesten halvannen time, og kjente og hørte på byen. Og så var det en tur inn for å hilse på pappa og mens vi ventet på mamma spiste jeg opp husets mat mens frøkna avledet pappa'n. Ekte teamwork. Og da mamma kom hjem, la vi oss for å lese litt.



Det sies at jeg begynner å bli babysjuk. Jeg vil på det sterkeste avkrefte dette. Det handler bare om å ha lekekamerater på sitt eget mentale nivå.

Må jeg å erstatte trønderen?

Flere norske blogger er nå utstyrt meg google-annonser. Av disse kan nevnes Annekake og LoRdx/Kent. Jeg har i flere år hatt fast samboer, men det ser ut som google har funnet at jeg trenger å bytte partner. Gang på gang har jeg nemlig fått tilbud om både singelfester og polske koner.

Polsk Kone
Polske damer ønsker norske menn Bli Medlem og møt din drømmepartner
www.RussianEuro.com

Er ikke google fornøyd med trøndere?

Forsvarspolitisk såpeopera

Forsvarssjef Sverre Diesen holdt i går et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) som i dag har ført til stor oppstandelse i media og i det politiske miljøet. Det reageres kraftig på at den øverste fagsjefen i Forsvaret skisserer en nedleggelse av flere baser rundt om i Norges land, blant annet flere i nord.

Senterpartiet er av de som i media har reagert kraftig og overhodet ikke sett sammenhengen i det Diesen fortalte i foredraget sitt. For de som ikke har hørt eller lest foredraget i sin helhet, vil jeg anbefale å ta en kikk på det her.

Diesen skisserer et problematisk misforhold mellom de oppgaver og de økonomiske rammene Stortinget tildeler. Han sier ikke bastant at ”jeg skal legge ned baser”, men fremlegger flere scenarioer. Konklusjonen hans ut fra et fagmilitært perspektiv, er at dersom man skal opprettholde det nivået Stortinget har bestemt uten å gjøre noe med finansieringen, er man nødt til å effektivisere og samle.

Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå denne sammenhengen mellom penger inn og operativ evne ut, men det hadde vært en fordel om en del personer hadde sett at dette er lite forenelig med å bruke Forsvaret som distriktspolitikk. Problemet er at man ikke kan få goder i alle ender om man ikke betaler en god nok innsats selv. Og da er spørsmålet: Er det viktigst at vi har sysselsatte i distriktene, eller er det viktigst at vi har en relevant militær kapasitet?

Diesen sier også helt klart at bevilgninger ikke er noe han legger seg opp i, men at han viser hva disse bevilgningene vil føre til, og han påfører dermed politikerene et ansvar for det de gjør. Og det burde jo ikke skade at de som satt på stortinget faktisk visste hva konsekvensen av det de besluttet ville være? Jeg hadde faktisk forventet at Forsvarssjefen ville være så tydelig, selv om det formelle rådet kommer noe senere gjennom Forsvarsstudie 07, og ikke gjennom et foredrag i OMS. Men er det egentlig noe i veien for å fortelle om ståa til andre tider i tillegg? Som innbygger i Norge forventer jeg jo at de som er folkevalgte faktisk står til ansvar for de prioriteringene de gjør, og sørger for å fordele midlene til nasjonens beste.

Til syvende og sist er dette et spørsmål om hvor sterke muskler vi ønsker å ha og hvilke muskelgrupper vi ønsker å ha. Og som om ikke dette er nok, er det selvfølgelig også spørsmålet om hvilke ressuser som skal tildeles Forsvaret, og hvilke som skal være politiet sine i et samfunnn som ikke akkurat fungerer etter kardemommeloven lenger. Og når man i tillegg snakker om sysselsetting i distriktene og sykehjemsplasser, er det jo klart at det er vanskelig å velge. Men vi må jo fortsatt kunne se konsekvensene av valgene for å gjøre et valg. Det er jo ikke prinsippielt galt i å beslutte å bygge ned Forsvaret til fordel for eldreomsorg, psykiatri og skole, men da kan vi heller ikke forvente å få et Forsvar som er tipp topp. Shit in, shit out.

Når det gjelder fokus på nordområdene, kan man jo også spørre seg om det ikke hadde vært greit å bruke noe av det vi tjener på ressursene til å finansiere beskyttelsen av ressursene. I praksis ville dette bety å overføre penger som normalt ville gått i oljefondet til Forsvaret. Jeg er fullt ut enig i at vi skal sette av penger til den dagen olja tar slutt, men her snakker vi rett og slett om å forsvare fremtidige inntekter. Om noen plutselig frarøver oss ressursene, ville det jo iallefall ikke blitt noe til oljefondet. Men det er en diskusjon litt på siden.

Rakfisklaget unnagjort - smalahove neste?

Det er over fem år siden jeg fikk lyst til å arrangere mitt eget rakfisklag, og i går ble det endelig gjennomført. Vi spiste oss mette og litt til, og av en eller annen mysifistisk grunn forsvant det over en liter akevitt, hvorav Håvard og jeg antakelig drakk en god tredjedel hver.

Lukten fra den kontrollerte forråtningsprosessen rakfisk faktisk har gjennomgått var til å leve med. Faktisk var dette et ypperlig parti nybegynner-fisk, og det gikk nesten fem store fisker. Jeg følte meg rimelig pigg og oppegående hel kvelden, men jeg innser at jeg nok har vært en smule på druen. Konklusjoen kommer ikke av en litt sjaber form som jeg er i nå, men av at jeg ikke helt kan erindre alle scenene som er dokumentert på de nesten 200 bildene som ble tatt med kameraet mitt, eller at det i det hele tatt ble tatt bilder...

Men om det frister til gjentakelse? Absolutt!

Håvard har nå også lansert forslaget om å tilberede smalahove, noe jeg støtter fullt ut. Jeg har aldri spist smalahove, men det står definitivt på listen over ting som bør prøves.

Kristins selvportrett del II

Kristin ble målbundet da jeg presenterte mine assosiasjoner til selvportrettet hennes. Men tro ikke at jeg er den eneste som lot fantasien løpe da jeg så selvportrettet første gang. La oss nå først ta en kikke på dette portrettet igjen.



Jeg viste blogg-posten til en kollega av meg, og han så et helt annet bilde enn jeg så:



Bildet er fra filmen Kalde føtter (og illustrerer også at tittelen "Kalde Fitter" egentlig passer fint), og beviser én gang for alle at jeg ikke er den eneste som har sær fantasi.

Morro med gamle bilder

Jeg har endelig fått somlet meg til å hente over bilder fra studietiden fra CD'ene de var lagret på. Det er utrolig hvor fort tiden går. Her er best of-bildene:


Aktivitetsdag 2001. Fotball-lag bestende av drags. Dagen som kvinne endte med at hele laget danset til cayote-ugly-soundtracket på bardisken på studenthuset.


Aktivitetsdag 2002. Et lag fullt av pensjonister og støttende sykepleiere.


Julebord for studenthusarbeidere 2002. Kondomdressen var gjemt under svart-dressen, og ble komplettert med rulleskøyter og nisselue.


Når det er sagt, er det utrolig deilig å være ferdig med den mest utagerende perioden i livet. Det er også deilig å slippe eksamensjag og vekkes av nachpiel klokken 4 om natten. Men det er artig å sitte og sortere bilder nå i ettekant.

Og siden arbeidsgivere har blitt noen jævler på å google dem som søker jobber, er jeg vel nå avskåret fra enhver framtidig jobb. (Dere skulle bare visst...)

Noe er galt

Klokken er ni.
Jeg har vært våken i tre kvarter.
Samboeren lå og leste og påsto at hun hadde gjort det en stund da jeg våknet.
Samboeren har stått opp og står med oppvasken.
Igjen: Klokka er ni.
Det er lørdag.
Noe er galt.

Dødelige doturer - dagens klassiker

Siden flere av dere sturendende stakkarene begynner å nærme dere eksamen, gir jeg dere en liten klassiker fra mine egne studiedager. Jeg har den glede av å presente:

Dødelige doturer

Med kamferdrops, kam og Se og Hør er eksamensvaktene klare til dyst. Kondisjonen er like dårlig som i fjor, og strengt tatt er det rart at omløpshastigheten på eksamensvakter ikke er større. Jeg var nær å drepe en av dem.

Jeg har syndet. Jeg har syndet mot den eldre garde. Den garden som gjennoppbygde landet etter krigen og som sårt trenger et par skillinger for å spe på en slunken pensjon. Disse stakkars gråhårede menneskene med penkjole, strikketøy, tørr hals, og kam på innerlomma må jo få lov til å ta seg en strøjobb de også uten at det blir stilt for store krav til dem. Men passer alle som eksamensvakter?

For noen år tilbake satt jeg med en tung 3-timers eksamen da blæra plutselig ga beskjed om at den var i akutt behov for oppmerksomhet. Den ble oversett i det lengste, men til slutt måtte jeg gi etter og stikke en hånd i været for å få kontakt med en fotformsko-bekledd eksamensvakt. Om hun satt i halvsøvne, eller om hun var delvis blind vet jeg ikke, men det tok år og dag før sjefen for frisk luft og glad blære la merke til hånden. Kollegaen hennes, den gamle mannen som satt bak i lokalet, enset ikke annet enn avisa si som han studerte svært nøye.

Men omsider sto jeg da utenfor døren, og i lange steg la jeg avgårde mot trappa. Små føtter i fotformsko er ikke laget for kappgang, men den gråhårede damen hang forbausende bra på...de første ti metrene. Så kom astma-lydene. Først litt søte og uskyldige, og slett ikke værre enn hos en utrent student med tastatur-fingre og grandis-mage, men da jeg kom fram til trappa, var fem skritts forsprang blitt til fem meter, og den søte pusten var blitt en usjarmerende pesing. Blæra presset fortsatt, og i fullt firsprang bar det nedover trappa alt det bena mine klarte. Midt i trappa hørte jeg surklelyder en halv etasje over meg, og takten på skrittene der bak avtok jevnt.

Vel nede i kjelleren slo jeg lens med fult trykk, tømte den innvendige innsjøen, og vasket hendene. Jeg kikket på klokka og innså til min store forskrekkelse at det var 32 minutter igjen til innlevering. Som en veddeløpshest kastet jeg meg rundt, og jogget mot trappa igjen. Der møtte jeg en surklende eksamensvakt som akkurat hadde kommet ned, og som tappert snudde rundt og fulgte med opp igjen. Hun hørtes ut som en bil uten olje der hun slet bak meg, men jeg hadde rett og slett ikke tid til å ta meg av henne. Jeg burde nok ha bært henne opp, men det ville sannsynligvis ha knust hennes siste ære.

Klar til en siste innspurt med pennen kom jeg meg på plass igjen, og etter et drøyt minutt kom en sliten bestemor til syne i døren. Hun datt tungt ned på stolen, og det 50 år gamle tjerebelegget i lungene hennes lagde en skummel lyd på både innpust og utpust. Ute av stand til å hverken strikke, lese Hjemmet eller bråke med kamferdrops-posen ble hun sittende å stirre ut i luften mens lungene jobbet som besatte. Slik ble hun sittende resten av tiden, mens vi andre skrev som om vi hadde fått betalt for det for å bli ferdige.

Jeg må jo i ettertid si at jeg synes litt synd på de små føttene. Hun kunne jo ikke noe for at jeg har lengre ben enn henne, og hvem kan egentlig forvente at en 70-åring skal kunne konkurrere med ungfole i annet enn kjederøyking og kaffedrikking? Hun bygget landet etter krigen. Det var dét som var hennes primæroppgave her i livet. Jeg forventer ikke mer av en bestemor, men jeg ble jo litt forskrekket da jeg så en annen eksamensvakt bli kjørt bort fra området i ambulanse etter at hun hadde falt om midt under en eksamen. Det kunne fort ha vært min eksamensvakt.

Jeg har aldri sett igjen den pesende damen min, men jeg tenker ofte på henne. Jeg håper jeg ikke har påført henne varige mén, men jeg ser fortsatt faren i at jeg skal gjøre det igjen. Ingen blir yngre med alderen, og jeg synes det er på høy tid at noen innser at man bør gi stafettpinnen videre. Jeg vil ikke drepe noen når vi nå igjen begynner med det årlige eksamensjaget. Vær så snill. La meg slippe det.

Kåre og Kristins private bilder

I det siste har bildene fra Kåre Conradis telefon vært et hett tema både på forskjellige blogger og hos aviser som slår stort opp at Conradis bilder legges ut på mer eller mindre oppskrytte blogger. Kristin Storrusten (Ha! Der fikk jeg endelig namedroppet en blogg som er mer populær enn min!) har som svar på hele diskusjonen lagt ut et knippe av sine egne mobilbilder. Tøft hår, Kristin.

Uansett... Hun gir oss også link til sin egen side hvor det ligger flere private mobilbilder av henne. På samme server, men i katalogen over, ligger det også flere andre bilder. Deriblant et tegnet selvportrett av sjefen sjøl. Siden jeg de siste dagene har lært at det er greit å offentliggjøre andres bilder som egne, har jeg derfor tatt meg den frihet å blåse det opp og legge det i min egen blogg (men orginalen finner du her):



Jepp, en uskyldig tegning av en yndig kvinne med blafrende hår og en minimal nese. Rett og slett et enkelt selvportrett skriblet ned i en kjedelig engelsktime. Men jeg beklager Kristin. Jeg ser på bildet og skjønner at du er en ubesudlet og uskyldig lite kvinnemenneske. Alikevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg ut fra tegningen automatisk assosierer med denne legendariske scenen fra Pulp Fiction:

Velstandsvorte og manglende kaffe-lyst

Vi har fått oss en velstandsvorte. Den står på kjøkkenet, og jeg vet ikke helt hva den skal brukes til. Og nei, det er ikke jeg som har kjøpt den inn. Nyvinningen er en espressomaskin og er visst noe ethvert møblert hjem bør ha. Så om du er kaffetørst er det bare å komme på besøk. Vi kan nå tilby både presskannekaffe, espresso fra den gode gammeldagse espressomaskinen som settes på kokeplate, espresso fra espressomaskin og andre kaffeblandinger med melk. Og om du vil ha god kammeldags kokekaffe kan du bli med meg og stormkjøkkenet mitt ut i skogen. Men hvor ble det av den gammeldagse moccamasteren? Har den blitt skjøvet helt ut av markedet?

Selv drikker jeg svært lite kaffe. Etter et år på videregående med hydrokopp og en ny kaffekopp i hvert friminutt sa til slutt magen stopp. En dag sa den bare rumlerumlerumleblubblubblub, dampen sto ut av ørene mine og jeg fikk følelsen av at noen drev med djevelutdrivelse av kroppen min. Etter at rockekonserten i magen hadde lagt seg og publikum gått hjem roet den seg helt ned igjen, men lysten på kaffe var som blåst bort.

Så nå sitter jeg der i alle selskapligheter og blir uglesett fordi jeg takker nei til kaffe. Og om du tror unnskyldningen "jeg har sluttet" fungerer, tar du skammelig feil. Det fører bare til øyenbrynheving og gjerne et spørsmål om utdyping. Og selv om jeg synes tarmsystem og egen magelyd er morsomt, er det ikke alltid like artig å snakke om dine indre kroppslige anliggende i festlige lag. Det har slått meg at det er enklere å forklare at du er tørrlagt alkoholiker enn tørrlagt kaffedrikker i dette landet. Hverdagsrasismen stikker ofte dypt.

Det rumler i magen - Rakfisken er i hus

Jeg er en tilhenger av tradisjonsbærende mat. Gjerne mat som lukter litt rart og som har vært lagret omtrent fra den tiden matretten ble oppfunnet. Lutefisk er litt oppskrytt, men jeg skjønner ikke at folk kan synes at gelefisk uten smak er så forferdelig. Smalahove står på lista over mat jeg vil smake, og nå er rakfisken i hus.

Jeg har spist rakfisk siden jeg var liten, og foreldrene mine var i starten litt bekymret og usikre på om små barn har godt av å spise mat som i utgangspunktet har gjennomgått en forråtnelsesproses. Men genene var tydeligvis hardføre, for både jeg og min elskede søster har overlevd fint. Søstra mi var dessuten skremende tidlig ute med både blåmuggeost og pultost.

Men nå er det altså rakfisktid. Ica Maxi annonserte med rakfisk i både 4-kilosboks og løsvekt, og samboeren og jeg enige om å kjøpe et par fisker. Da jeg kom til butikken var fiskedisken tom og i ferd med å vaske, men damen bak disken tilbød meg en 4-kilosdunk. Jeg tenkte meg om et halvt sekund, og fant ut at det tros alt bare var å fryse ned. Så i går kveld tuslet jeg hjem i reget med 4 kilo råtten fisk under armen.

Men hvordan skal man så bli kvitt 4 kilo fisk? Fasiten er selvfølgelig rakfisklag. Så den 11. november bør du holde deg unna Sandaker om du har en litt følsom nese. Og det fine med rakfisklag er at det også er en god unnskyldning for å drikke opp litt av akevitten som står i skapet og godgjør seg. Om du ikke er bedt, men mener du burde vært det, er det bare å gi meg et vink.

Skål!

Bekymringsfritt

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå litt tilbake i tiden og slippe en del bekymringer.

Ønskeliste

Jeg får stadig spørsmål hva jeg ønsker meg når tiden går mot jul elelr bursdag.

For familie og andre med manglende kreativitet, har jeg nå begynt på en ønskeliste. Den ligger på høyre side her.

Helga på hell

Det er fredag. Dagen for å nyte helgefreden, drikke et par pils og slå ut håret. For Øystein ble det en kort fredagspils, trikken hjem, og i seng før halv ti. Og for de som mistenker meg for å være klåfingret og dra samboeren i seng tidlig kan jeg opplyse at jeg 20 minutter senere lå og purket og sov. Så har vi de av dere som kanskje vil innvende at det ene ikke utelukker det andre, men jeg kan forikre dere at jeg ikke hadde en kvart watt å by på en gang.

Og så ble det lørdag. Og hva er bedre opplading til en kveld som vanligvis skal brukes til å drikke enda mere øl, turne i lyktestolper og spise dårlig kebab med kokt kjøttfarse enn å dra til Majorstua og gå helt fra majorstuekrysset, gjennom hele Bogstadveien og Hegdehaugsveien og nesten til Grensen på "shopping"? Planen var å få hanket inn litt klesplagg, men da jeg kom hjem satt jeg igjen med to CD'er fra platekompaniet. For all del, veldig fornøyd md CD'ene, men konklusjonen min er ganske klar.

Majorstuen er oppskrytt.

Utslitt i både kropp og hode ble de store utskeielsene på kvelden erstattet med filmen "Fritt vilt", høstens store norske skrekkfilm. For all del en spennende film, men kan vel ikke si at den ødela nattesøvnen min. Tvert imot sov jeg utrolig tung og sprat som en geit gjennom Nordmarka i dag. Iallefall nesten.

Sykkel med forbannelse

I vinter kjøpte jeg meg ny sykkel. En morsom liten Hard Rocx Salt som jeg modifiserte litt for at den skulle passe perfekt til meg. Den hadde kort ramme, kunne manøvreres på en femøring og hadde skikkelig fete dekk.

Jeg fikk ikke brukt sykkelen noe særlig før sommeren, men i juni dro frøken snupp og jeg på en liten sykkeltur i Marka. På en smal sti var det plutselig en tynn stubbe gjemt bak lyngen som grep tak framhjulet mitt, og kastet meg hodestups over styret. Jeg seilte så lang jeg var og fikk et ublidt møte med bakken foran meg. På vei ned på magen for å gi moder jord en ufrivillig klem, tok jeg meg for med armene og fikk en real kakk i høyrehånda.

Dagen etter var helvetet i gang. Hånda gjorde satans vondt, og jeg forbandt den godt. Det virket ikke som noe var knekt, så jeg regnet med at det ville lege seg selv uten hjelp av lege. Etter et par dager kjøpte jeg meg en håndleddstøtte, og da denne begynte å lukte litt stramt, kjøpte jeg en til for å kunne veksle på når den ene var til vask. Og til sammen koster vel disse ca 250 kroner stykket.

Sommeren gikk, og hånda var ikke fult så vond, men verket om jeg belastet den. Jeg sluttet å bruke støtte, for den hadde liten funkson. Sykkelen ble brukt til et par småturer, men sto mest ubrukt i påvente av at hånda skulle bli bra. Så en dag var sykkelen borte. I løpet av natten hadde en eller annen jævel sagt sesam-sesam med stor avbitertang, og låsen lå igjen alene og avklipt. Vel ordent det seg med forsikting, men det var jo lite kos at den forsvant alikevel.

Så, tre måneder etter tryningen fant jeg ut at det kanskje var lurt å gå til lege for smertene i håndleddet som hverken gjør meg i stand til å skru opp persienner eller vaske opp. (Strengt tatt er jo ikke dette så veldig synd, men det er bedre å ta oppvasken i ny og ne enn å ha vondt.) Og hva ble resultatet? Joda, 200 kroner hos legen, rekvisisjon til røntgen som kostet et par hundringser og resept på to pakker brexidol til en drøy hundrings stykket. Og da ble vel alt bra? Neida... Røntgenbildene viste ingenting. Brexidolen gav liten virkning. Så i dag var jeg hos legen igjen. Pling, 150 kroner. Og han gav meg resept på mer brexidol. Pling, 100 kroner til (ganger 3). Og siden han ikke kan si helt hva som er feil, fikk jeg rekvisisjon til en fysioterapeut. Og der blir det mer pling, pling og pling.

Summerer vi sammen beløpene som har komemt etter tryningen, begynner det å bli noen kroner. Og jeg har enda ikke fått syklet noe særlig, særlig ikke etter at sykkelen ble stjålet.

Det må hvile en forbannelse over den sykkelen. Får bare håpe at vedkommende som stjal den også arvet forbannelsen...

Det lysner

Denne uka startet skikkelig skjevt ut. Mandag våknet jeg med mareritt og jeg gikk rundt i koma resten av dagen. Om du spørr meg hva jeg gjorde på jobb på mandag kan jeg ikke svare deg eksakt. Jeg vet at jeg var i et møte fra halv ti til elleve, men resten er blankt. Og tirsdag var ikke stort bedre, selv med hyggelig middagsstund med gjester. Men i dag våknet endelig kroppen til liv. Jeg fikk endelig unna flere halvferdige ting på jobb, og tatt et par telefoner jeg har utsatt og utsatt.

Og da jeg gikk fra jobb i 4-tida var jeg merkverdig pigg. Jeg var faktisk så pigg at jeg hoppet av trikken på Torshov og tuslet innom kjøttbutikken og kjøpte ordentlige pølser (takk til Liten som fikk sendt meg dit) og jeg gikk også innom Torshov sport for å se om de hadde et godt (og kanskje litt billigere) alternativ til jakka jeg har sett for meg som vinterjakke. Og det hadde de ikke.

Men iallefall ruslet jeg videre hjemmover og kikket på bygninger, blomster, mennesker og trikker, mens jeg smilte til verden. Og jeg tror jeg begynner å forstå Leas fasinasjon av Torshov. Ikke bare det, men jeg innså faktisk at ICA'en på stusselige Sandaker senter faktisk var ganske ok om man ser bort fra grønsaksavdelingen. Og vel hjemme stekte jeg meg ordentlige pølser og lagde potetstappe fra bunnen av og koste meg skikkelig. Og på toppen av det hele avdekket en ny gjennomhøring av The Dandy Warhols siste album at dette til tross for at jeg syntes det virket kjipt første gangen jeg hørte på det, faktisk er ganske ålreit. Selvfølgelig langt fra noen højdare om man sammenligner med Welcome to the monkey house, ett av mine topp ti favorittalbum, men grei taffelmusikk.

Og nå venter jeg på en innkommende kjæreste og verden er ganske ok.

Kanskje det blir en super-torsdag i morgen?

Drømmetyder søkes

Jeg trenger en drømmetyder. På morgenkvisten i dag drømte jeg at jeg var på en buss på veg hjem. Jeg hoppet på en grønn buss (i motsetning til den røde sporveisbussen jeg pleier å ta) og sjanset på at den stoppet på Sinsen. Jeg hadde med meg sekken med fullt fotoutstyr, laptoppen og en del anent utstyr som ikke bør bli borte. Siden jeg ikke visste helt om bussen skulle stoppe der jeg tenkte meg, gikk jeg fram til sjåføren og spurte. Av en eller annen grunn lot jeg sekken ligge igjen i midtgangen ved bakdøra.

Da jeg spurte sjåføren om hvor jeg burde gå av, sa han "Da må du gå av her", og så stoppet han. På veg tilbake for å plukke med sekken, ser jeg at den er åpnet, og at to gutter i 16-17-årsalderen er på veg ut med PC og fotoutstyr. Jeg kaster meg etter og løper etter dem. Jeg tar dem igjen, og da våkner jeg med et brak av vekkeklokka. Jeg kjenner hodet er helt totalt ute og sykler munnen er som sandpapir og øynene verker etter søvn. Så jeg skrur av lyden, og faller ned igjen på hodet og forbanner den kjipe drømmen.

Og hva skjer? Joda, jeg fortsetter på drømmen fra der hvor jeg våkner. Som om morgenen ikke var var kjip nok. Hvorfor drømmer jeg sånn? Hvorfor drømmer jeg om digre hjul som er i ferd med å rulle over meg? Hvor våkner jeg med krampe i leggen etter febrilsk å prøve å stoppe bilen jeg drømte at jeg kjørte i i stummende mørke?

Ls meg få sove godt, for pokker!

Jannes pappa

Janne, du er helten min i dag. Eller heltinnen om du vil.

Det er ikke lett å ha foreldre som er alkoholikere. Eller som slår. Eller som Jannes pappa; schizofren. Og det er neppe noe mindre enkelt å fortelle historien i offentligheten.

Ting jeg fattet for seint

Jeg har blitt tagget av både Beate og StarseekR. Jeg synes det høres en smule drastisk ut siden jeg forbinder tagging med spraybokser, men jeg forstår jo at det har noe med html- eller xml-tagger. Så da skal jeg jo tross alt gjøre en innsats.

Men jo altså... Jeg har allerede fortalt om da jeg i søvne kastet en slange på samboeren og fikk ekstremt dårlig samvittighet for dette, før jeg litt forsent fattet at det var en drøm som hadde sklidd over i virkeligheten.

I går natt skjedde det igjen.

Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg på militærøvelse, og slikt blir det gjerne mye jobbing av. Onsdag hadde jeg en vakt fra klokka 5, så rundt midnatt på tirsdag dro jeg hjem for å sove litt før jeg skulle på. Siden jeg dro rett fra jobb og hjem til senga og stresset fordi jeg ville sove fort siden det ikke var mange timene til jeg skulle på vakt igjen, fikk jeg naturligvis ikke sove med en gang. Da jeg først sovnet, gikk nok fortsatt hodet på høygir.

Utpå natta opplevde jeg at det var et stort hjul som rullet nedover bakken og som hadde retning mot senga i bunnen av bakken. Det hadde retning rett fra siden, så jeg kastet meg ut av senga og krøp ned på bakken. Jeg ålet meg vekk fra senga til jeg traff døra i andre enden av rommet. Her krøket jeg meg sammen så godt jeg kunne og lå i dekning i påvente at at det digre hjulet skulle trille forbi. Så kom jeg på det... Stine! Jeg hadde ikke varslet, og hjulet kom til å treffe henne! Men det ville være for sent!

Skrekkslagent lå jeg der, til jeg hørte Øystein? Hvor er du? med en spinkel stemme fra senga. Da først gikk det opp for meg at jeg jeg var ute av drømmen.

Det skal også sies at jeg også er en av de som fattet at "Kom igjen ketchup" egentlig var en engelsk vits. Men forøvrig er jeg jo så oppegående at jeg fatter tin ufattelig fort. :-P

Jeg har forstått at man gjerne bør tagge videre, og de som skal fortelle videre under fanen "Ting jeg fattet for seint", er Britt og Liten.

36000 skritt uten utsyn

Etter at jeg flyttet ned fra Kirkenes til Oslo i juni har jeg sakte men sikkert begynt å savne snaufjellet, mer og mer. Vel er det korselig med skog i Nordmarka også, men jeg savner rett og slett litt utsikt.

Så for noen dager siden skrev jeg et innlegg på diskusjonsforumet fjelforum.net og spurte om hvor langt vekk fra Oslo man må for å komme over tretoppene. Fra Lillehammer og nordover er jeg godt kjent, men planen var å finne noe litt nærmere.

Ett av forslagene som kom dreide seg om en liten topp i Nordmarka som heter Kobberhaugene, og som ligger rett ved en DNT-hytte. Jeg kikket på kartet og fant ut at det ville være en grei søndagstur å gå dit. Samboeren hadde "jentekveld" i kåken i går, og var mindre klar for fysiske strabaser, så jeg kjørte inn til Hammeren i Maridalen alene.

Jeg trasket innover, og innså fort at denne stien ikke skilte seg mye fra Nordmarka forøvrig. Skig, skog og skog. Men med håpet om litt utsikt tasset jeg taktfast og målbevisst videre. Før jeg dro la jeg en grovplan som tilsa at jeg burde være hjemme i 16-tida, men bena var ikke helt med, så jeg sakket stadig etter på skjemaet.

Først i 15-tida var jeg på Kobberhaughytta, og begynte oppstigningen til utsiktspunktet. Jeg følte meg som en ekspedisjonsdeltaker der jeg klamret meg fast i den bratte fjellsida (skjønt det vil være dristig å kalle Kobberhaugene for fjell. La heller "fjell" bety at det var mye stein å klatre i der)på veg opp. Vel framme, klar for å få et overblikk over Oslo Kommunes skoger og familien Løvenskiolds arvegods, fikk jeg dette utsynet:

Jepp... Svette og stive lår bare for å få et syn av et herlig tåkehav. Med magen skrikende etter middag startet jeg på tilbaketuren. Halv seks, 5 timer etter start var jeg tilbake ved bilen i Maridalen.

Til Heidi, Ann Merethe og alle dere andre som traver rundt med skritt-tellere for å oppnå de obligatoriske 10000 skrittene per dag: Jeg telte etter at jeg gikk med en gjenomsnittlig skritt-takt på 120 skritt i minuttet. Jeg gikk i 5 timer. Fortjente jeg da den tallerknen med is og sjokoladesaus som jeg tok til dessert i dag?

Trenger ny CD-hylle

Jeg elsker CD'er. Vel er mp3 flott og fint og lett og laste ned og helt gratis om du ser bort fra et par lver og regler, men jeg liker nå en gang å ha noe litt mer fysisk å holde i hånda. Med flere Platekompaniet-sjapper i Oslo sentrum og play.com bare et tastetrykk unna, vokser skivesamlinga langt raskere nå enn før mp3'enes inntog. Takket være hyggelige priser ble samlingen i dag utvidet med:

• Minor Majority - Reasons to hang around
  
• Korn - Gratest hits vol.1
  
• AC/DC - Blow up your video (remastret)
  
• AC/DC - Powerage (remastret)
  
• Blink 182 - Take Off Your Pants And Jacket
  
• Pearl Jam - Live
  
• Ramones - Anthology
  

Og snart trenger vi ny CD-hylle.

Skyt en elg i blinde

For blinde har vi mange hjelpemidler. Vi har lyd ved fotgjengerovergangene. Vi har klikke-signaler ved dørene til mange offentlige bygninger. Og vi har skiskyting for blinde med lyd-signaler når siktet er innenfor den svarte prikken på skiva. Så nå synes jeg det er på tide at Norges Blindeforbund skal fokusere på en ny ting:

Jakt for blinde.

Vi har allerede radiomerking av dyr. Om vi hadde spydd ut noen penger av oljefondet, kunne vi sørget for å radiomerke alle elger, rådyr, hjort, harer og andre skyt-bare dyr med den samme teknologien som brukes i skiskytting for blinde. På den måten kunne de blinde få en ordentlig jaktopplevelse og selv nedlegge byttet bare ved å sette et lyd-sikte på rifla eller hagla. Om ikke det hadde blitt suksess, så vet ikke jeg.

Hvordan går det med Keiko?

Nå er det snart tre år siden Keiko døde. Han ble gravlagt under en gravhaug i Halsa kommune med 300 skolebarn som dekket han med stein. Men hvordan går det med Keiko nå? Er han skylt vekk av stormen? Er steinene fortsatt på plass? Hvordan lukter det når fem tonn hvalspekk råtner?

Jeg kjenner jeg savner Keiko litt. Omtrent som jeg savnet Guns n'Roses for et par dager siden. Men det er ikke like lett å slå på råttent hvalspekk som det er å slå på en CD. Nå har jeg hørt både Civil War og Knocking on heavens door i et par dager, og jeg innser at Use your illution 2-albummet til GN'R er ganske bra. Jeg klarte faktisk å høre på det mer enn én gang i motsetning til de andre albummene med samme gruppe som jeg fikk en overdose med på starten av 90-tallet.

Den eneste måten jeg nå får sett Keiko på igjen, er å se Free Willy-filmene. De selger den grisebillig på play.com, så jeg har jo muligheten til å se han igjen i nær framtid om jeg vil. På den annen side klarer jeg meg sikkert fram til de sender den på TVNorge i jula. Men jeg ser ikke bort fra at jeg klarer meg uten da også. Jeg har jo Guns N' Roses

Fortsatt naiv etter seks år

For seks år siden fant jeg det ut at det var på tide. Før kinoturen med en gjeng fra klassen min på høgskolen pakket jeg sekken med t-skjorte, boxer, sokker og tannbørste. Jeg hadde lovet Stine å hjelpe henne med å legge inn Borland C++ (Et program du lager dataprogrammer med) på PC'en hennes, og tenkte at det kanskje ikke var noe vits å dra hjem etterpå. Vi hadde flørtet heftig i en 14-dagers tid, og det var egentlig på tide å kalle en spade for en spade.

Så da kinoen var slutt ble jeg med til hennes studenthjem. Programmet jeg skulle "hjelpe" henne med skjønte jeg fint lite av, og de som kjenner meg har i ettertid hylskrattet av at akkurat jeg skulle tilby meg å hjelpe til med dette. Den utkårede har aldri siden spurt meg om noe som helst datateknisk. Jeg kjenner denne mistroen og åpenbare feilvurderingen av min kometanse sårer (jeg kan jo ikke noe for at det ikke hjelper uansett hvor mye man trykker "OK" og prøver på nytt), men jeg har valgt å svelge disse kamelene siden jeg alikevel ikke har det så værst.

Det endte uansett med at jeg ikke gikk hjem den kvelden, og siden den gang har jeg har jeg hatt en rødhåret nordtrønder som kjæreste. Og nei, hun er ikke fra Vædda'n.

På tross av (eller snarere kanskje på grunn av)at hun er så naiv at hun ikke gjør annet enn å heve øyenbrynene såvidt når en kar som skal hjelpe henne med en PC drar opp egen tannbørste fra sekken, har vi nå altså hengt sammen i seks år. Det første året feiret vi dagen vi ble sammen med middag på en bedre restaurant, men etter det har det stort sett gått i glemmeboken. Jeg har nå fridd, og jeg ser ikke bort fra at jeg år etter år etter at vi har giftet oss kommer til å glemme bryllupsdagen. På den annen side er jeg ikke så bekymret for dette, siden det er flere i husstanden som har dette problemet.

From: Stine
To: Øystein
Date: 10-Oct-2006 08:18
Subject: Ups..

Vi hadde 6 årsdag i går vi tror jeg..

-Stine

Uansett har det vært seks bra år, og vi får prøve å holde ut i seks nye. Hvis hun ikke innser at jeg er en slask før den tid...

Vaskemester

Når det knaser under føttene dine for andre uka på rad når du skal gå og legge deg, er det på tide å vaske.

Etter å ha utsatt vaskingen både ufrivillig og med fullt overlegg i flere uker, innså vi at det var på tide å krype til korset. Det er tross alt ikke noe kos å dele seng med hybelkaninene som etter lang tid i frihet har klart å vokse seg store og fine (mon tro hvorfor de så fulle av lange røde hår) og som sniker seg oppi senga som gratispasasjerer på en fot som ikke ble børstet godt nok av.

Jeg er litt pirkete på vasking. Det er ikke så farlig å vaske hverken oppvask eller gulv så ofte, men skal det først vaskes, skal det bli ordentlig rent. Jeg får ståpels på ryggen av kjeler som er fettete på undersiden og glass med flekker, og gulv skal helst være totalt tomme for støv.

For én gangs skyld gjelder nå tisekundersregelen for mat som faller på gulvet. Faktisk kan man nesten spise rett fra gulvet, men da er det jo spørsmål om hvor mye vits det var i vaskinga i første omgang.

Det som er kjedelig med vasking, er at man ikke har særlig mange tilskuere. Det er ingen (om man ser bort fra de som bor under samme tak) som kommer og ser på. Ingen som heier, og ingen som henger gullmedalje om halsen på deg når du har gjort en eksepsjonelt bra jobb. Personlig svetter jeg som en idrettsmann og bruker muskler som en bryter når jeg gnukker og gnir for å få vekk pastasausflekker på kjøkkenet.

I blokka her er det jo stort sett like leiligheter, så kanskje man skulle innføre vaskemesterskap? Sette opp tribune i bakgården med storskjerm som folk kunne følge med på. Ekstrarunder for støvdotter som ligger igjen i hjørnene, samt takvask og komfyrskrubbing som egne grener?

Og hvis noen hadde trengt å låne en ekstra leilighet for å øve seg til OL i støvtørk, kunne de godt fått låne min...

Sommeren er over

Sommeren er over. Regnet har høljet ned, og mørket kommer tidligere og tidligere. Folk pakker seg inn i tjukke jakker, skjerf og luer, og byen blir grå og trist. Det er i det hele tatt ganske deprimerende.

Denne sommeren er første gangen siden jeg var 15 år at jeg har hatt mer enn to uker sammenhengende ferie. Etter å ha jobbet en drøy måned i ny jobb, gikk reg rett ut i fire herlige ferieuker. Bildet er fra besteforeldrene mine sin hage utenfor Malmø i syd-sverige. Om vi ser bort fra tre netter i telt med høljende regn i Danmark, oppsummerer bildet sommeren på en veldig bra måte.

Og nå er det et halvt år til neste gang. Når nå går mot vinter igjen, trenger jeg en sjekkliste til meg selv for å unngå total depresjon.

• Kom deg ut i de timene det faktisk er lyst
  
• Gled deg over høstfargene
  
• Tenn stearinlys
  
• Gå på ski
  
• Kjøp blomster til kjæresten oftere
  
• Tren mer
  
• Les mere bøker
  
• Lek mer
  

Med ny leilighet, førsteklasses kjæreste, og et rimelig stabilt liv burde dette kunne bli en bra vinter.

Drittlei religion

Nå er jeg så lei av religionsutøvelse at jeg snart spyr.

Da muhammed-tegningene fikk store deler av den muslimske verden til å frese og tenne på dårlig tegnede kopier av norske og danske flagg, og kristenfundamentalister som Finn Jarle Sæle (redaktør av avisen Norge Idag) gikk til frontalangrep og helte bensin på et allerede overtent bål, var det mange som fikk en vekker om at korstog og religionskrig er langt nærmere enn vi tror.

Jeg husker vi ungdommen snakket om fred på jorden og tegnet peace-tegn på penalet, men jeg innser at dette var så naivt det bare kunne bli. Vi klarer jo ikke å få noe som en gang er i nærheten av fred og ro når en ufattelig stor andel av jordas befolkning mener at verden styres av én eller flere guder. Gudens navn og form varierer, det samme gjør måten man forholder seg til den på. Mange har hellige skrifter med et klart definert sett med normer, mens andre klarer seg med å tilbe et tre eller en spesiell busk. Det som er skummelt med religionene, er at mange mennesker så til de grader legger livet sitt i hendene til den man tilber ved å i større eller mindre grad følge nedfelte lover som ble skrevet i en helt annen tid.

Det er et paradoks at mange på tvers av religionene mener at man egentlig tilber den samme guden, men at man allikevel praktiserer religionene såpass forskjellig at det skaper konflikt.Og når alle tviholder på sin definisjon av herren i himmelen og er hårsåre for kritiske spørsmål og humor, kommer man ikke et lite museskritt i retning av forståelse.

Fra Aftenposten sprakk det i dag opp en sak om at mange kristne har blitt støtt av Herborg Kråkeviks sketsj om søndagsskoleundervisning med flanellograf som er et av numrene i forestillingen som hun er på turné med.

Og ærlig talt. Skal man vise avsky mot muslimer som reagerer på muhammed-tegninger, bør man ikke kaste glass i stein i eget glasshus.

Skummelt billig øl over alt

Sammenlignet med veldig mange andre land er øl i Norge en dyr opplevelse. Men om vi legger den diskusjonen til side, er det hyggelig å registrere at man kan finne billig øl også i Norge sett med norske øyne.

I 15-tiden i går pakket jeg sakene på jobb for å gå og ta en fredagspils med kolleger. Vi tuslet til Gamle Banken, som har en pilspris på sympatiske 33 kroner for halvliteren. Denne uken har vært alt for langt, så jeg følte veldig for å få en verdig avslutning på den. Og så var det sinnsykt godt med øl.

Etter to øl sjanglet jeg, og tilstandene var ikke bedre da vi etter fire-fem satte kursen for en kebabsjappe. Og enda var ikke klokka mer enn 18. Så ble jeg dratt med på T-banenen og vi dundret mot Blindern hvor en av kollegene mine hadde avtalt å være med på quiz på SV-kjelleren.

Og dette var et lykkelig valg av sted. For det første synes jeg quiz er gøy. For det andre var selskapet av første klasse. Og sist, men ikke minst, var pilsprisen på latterlige 25 kroner for halvliteren. Er det rart en del studenter detter av lasset og stryker på eksamen? Etter hvert gikk riktignok prisen opp til 29 kroner, men det er fortsatt ingen pris å klage på. Og min svarprosent på spørsmålene vi fikk stilt, sank i takt med inntaket av brunt fludium.

Da klokka passerte 22 kjente jeg at jeg hadde gjort min del av jobben. Stemmen hadde forsvunnet, kollegaen som dro meg med hadde begynt å danse med en av stududent-pikene på quiz-laget, og jeg var rett og slett i ferd med å bli full. (Onde tunger vil muligens si at jeg allerede hadde passert det punktet.) Så jeg trakk meg stille og rolig tilbake og tok banen hjem.

På vei fra stasjonen på Sinsen til blokka mi, gikk jeg forbi den lokale matbutikken. Det var rett før stengetid, så jeg svingte innom for å kjøpe nattmat. Det var en underlig følelse å stå der i matbutikken og rette opp ryggen for å ikke virke så brisen som jeg var, og vite at jeg nå var i ferd med å avslutte kvelden på et tidspunkt hvor de fleste fortsatt normalt var midt i vorspielet.

I dag våknet jeg på slaget 9, og føler meg langt fra så dårlig som jeg burde vært på en lørdag etter en fuktig fredag.

Er jeg i ferd med å bli voksen?

Vern om dine naboer

Snuppelura har funnet ut at naboer kan være greie å være på talefot med. Nå kan det hende at hun ikke har sett på dette som en mulighet før fordi hun bodde i etasjen under meg da vi studerte, og jeg var i besittelse av et avsindig strt stereoanlegg, men nå har det iallefall gått opp et lys.

I sommer flyttet frøken snupp og jeg inn i verdens beste leilighet. Vel, vi er iallefall ganske fornøyde. Som seg hør og bør inviterte vi derfor til kombinert innflyttings- og bursdagsfest i for drøyt to uker siden, og vi tenkte det var lurt å sørge for et godt naboforhold i gården vår også. Det er jo sjeldent særlig festlig å få besøk av sjonkel politi midt i festen fordi en nabo er lei av de forbannede ungdommene som har flyttet inn i oppgangen.

For å unngå dette, lagde vi derfor et litt alternativt nabovarsel. I en store hvite konvolutter pakket vi "neighbour survival packs" bestående av en stor sjokolade, et par ferske ukebalder, ørepropper og et brev som fortalte at vi skulle ha fest og at det bare var å komme innom uansett om de bare ville si hei og ta en øl, eller om de syntes lydnivået var for høyt.

Dagen etter lå det et hyggelig kort i postkassa:



Nå skal det sies at festen gikk rimelig rolig for seg, men vi fikk iallefall ingen sure miner. Og i ettermiddag innså vi for alvor at vi hadde gjort noe riktig. For utenfor døren lå det en hvit konvolutt med et skriv klistret på.

Kjære nabo :-)

Førstkommende lørdag 7. oktober feirer vi bursdag, og det er en viss fare for at lydnivået kan overstige det normale for en lørdag som ellers preges av dårlig TV-underholdning

Siden noen nyinnflyttede har høynet ambisjonsnivået for nabovarsling her i oppgangen kan ikke gamle travere være dårligere... Og ideen er god den. Skal man først plage noen kan man jo gi dem litt sjokolade først.

Dersom det ikke hjelper vil Slangordboken gi dere en mengde kraftuttrykk som dere kan bruke neste gang dere ser oss. Dere er også hjertelig velkommen til å stikke innom en tur for et glass vin eller en pils på lørdagen om dere har lyst :)

Dere må selvfølgelig også gjerne komme for å be oss dempe oss dersom noen blir litt ivrige med stereoanlegget...

Og i posen lå det ganske riktig en diger daim-sjokolade og en søt liten slangordbok i lommeformat.

Om vi kommer til å klage? Neppe. Gode naboer må jo få lov til å feste litt. Dessuten lærte vi oss å bruke ørepropper da vi studerte...

40 år igjen

Når du må kjempe for å stå opp om morgenen, når det lukter svett på bussen på vei til jobb, når du haster fra møte til møte, holder på å sovne over matpakka i lunsjen og vet at du har en halv milliard ugjorte ting hjemme, da er det litt trist å tenke på at det er 40 år til pensjonsalderen.

Ja til sitte-tissing!

I uken som gikk raste diskusjonen om gutter skal nektes å tisse stående. Guttene på Dvergsnes skole i Kristiansand har fått forbud mot å tisse stående etter at skolens personalet har gått lei av å vasse i urin. Vidar Kleppe er av de som kastet seg inn i diskusjonen, og mener at det er naturstridig å nekte gutta å vifte med snoppen stående.

Det er såpass lenge siden jeg gikk på barneskolen at jeg har glemt (eller muligens fortrengt) hvordan do-opplevelsene var på den tiden. Jeg husker imidlertid at min kjære mor støtt og stadig reagerte på sølete do-ring, så jeg har nok vært min synder en gang jeg også. Men det er opplevelsene siden jeg ble kjønnsmoden som jeg skal legge til grunn for mine standpunkter.

Selv om jeg nå klarer å treffe innenfor ringen, er det uten tvil flere voksne mennesker som ikke klarer dette selv om de har passert puberteten med både 20 og 30 år. Og værst blir det når menn får alkohol innabords.

Jeg har selv jobbet på et utested, og blant annet hatt i oppgave å sørge for at toalettene var i orden. Den mest interessante opplevelsen var da noen hadde spydd en full kebab-meny i pisserenna slik at renna ble full. Hvordan løser man dette problemet? Jo, noen må fjerne proppen som hovedsakelig av halvtygd kebabkjøtt, vassen kinakål og ett og annet maiskorn. Hvem fikk oppgaven? Helt riktig. Jeg.

Så sto jeg der, da, med lange plasthansker på hendene som gravde i en blanding av vann og urin for å fjerne det som en gang var et herremåltid. JEg må stadig be folk om å benytte doene til å tisse, men en idiot klarte å gi blanke i at det stod en mann og gravde i en pisserenne som var proppfull. På tross av utallige frsøk på å stoppe han mens han dro ned smekken, kjente han at ingen skulle få lov å tukle med skaperverket og hevdet sin rett til å tisse stående på det stedet som passet han best. Det var ikke Vidar Kleppe, men meningene var nok rimelig like.

Og porselenstoalettene ser noermalt tilsvarende ut. Vel er det høy luftfuktighet på mange diskotek, men når det er kliss-klass på do-gulvet, skyldes det neppe kondens.

Dersom alle menn hadde begynt å tisse sittende hadde vi sluppet utrolig mange ubehagelige opplevelser. Vi hadde sluppet å brekke oss på rasteplass-toalettene, og det hadde ikke vært noe problem å få full tarm på byen en lørdag kveld.

Vel er det tilfredsstillende å tisse stående, men for meg kunne det mer enn gjerne vært et generelt forbud mot dette.

...så lenge forbudet ikke gjelder meg.

Om å sovne i offentligheten

Inspirert av forrige post skal jeg gi dere mitt favoritt-avsnitt innen skjønnlitteratur. Det hentet fra den hysterisk festlige reiseskildringen Down under av Bill Bryson.

Bryson er på reise rundt om i Australia, og forteller om da han sovent under en kjøretur med en lokal forlegger, forleggerens kone, og deres to små barn. Trøtt og sliten etter reisen til Australia sovner Bryson under turen.

I am not, I regret to say, a discreet and fetching sleeper. Most people when they nod off look as if they could do with a blanket; I look as if I can do with medical attention. I sleep as if injected with a powerful experimental muscle relaxant. My legs fall open in a grotesque come-hither manner; my knuckles brush the floor. Whatever is inside – tongue, uvula, moist bubbles of intestinal air – decides to leak out. From time to time, like one of those nodding-duck toys, my head tips forward to empty a quart or so of viscous drool onto my lap, then falls back to begin loading again with a noise like a toilet cistern filling. And I snore, hugely and helplessly, like a cartoon character, with rubbery flapping lips and prolonged steam-valve exhalations. For long periods I grow unnaturally still, in a way that inclines onlookers to exchange glances and lean forward in concern, then dramatically I stiffen and, after a tantalizing pause, I begin to bounce and jostle in a series of whole-body spasms of the sort that bring to mind an electric chair when the switch is thrown. Then I shriek once or twice in a piercing and effeminate manner and wake up to find that all motion within 500 feet has stopped and all children under eight are clutching their mother’s hems. It’s a terrible burden to bear.

På Sandaker har vi også våre byrder å bære når det gjelder soving. Min bedre halvdel puster tungt (Den offisielle beskrivelsen av lyd som ligger mellom tungtrafikkstøy og motorsag), og jeg har en egen evne til å hviske ut skillene mellom drøm og virkelighet. Når jeg reiser meg opp i senga, slår på lyset, klapper rundt på madrassen og febrilsk sier "Det er biller i senga! Det er biller i senga!", kan jo enhver begynne å lure på om den mentale helsa er i orden.

Etter at jeg begynte å ta kjøretimer hadde jeg også en egen evne til å våkne opp i fotenden av senga med krampe i høyre legg etter at jeg febrilsk har prøvd å stoppe bilen som jeg kjører i totalt mørke og hvor bremsepedalen ikke responderte. Jeg lå også lenge våken med dårlig samvittighet etter at jeg hadde slanger oppå dyna, og fant at den beste måten å bli kvitt dem var å spenne opp dyna slik at slangene ble kastet til siden. Det eneste jeg ikke tenkte på, var at samboeren lå ved siden av og fikk slangene over seg.

Noen mennesker bør ikke sove, iallefall ikke i offentlighet.

Hvordan at blive en Upopulær mand

Man tager ind på en indisk restaurant. Man spiser og drikker mer enn mand kan tåle. Man går derefter på bar og drikker kun billigt øl ræsten af kvælden. Derefter går man hjem og lar maven arbejde for sig selv resten af natten.

Rot

Min bedre halvdel og jeg er forskjellige på mange måter. Hun er A-menneske, jeg er B-menneske. Hun er innadvendt, jeg har et markeringsbehov. Og ikke minst roter vi på forskjellige måter. Hva, går det ann å rote på forskjellige måter?, tenker du nok nå. Jo, nå skal du høre.

Foruten å ha en sykelig fasinasjon for kollektivtrafikk-prosesser, er jeg også i overkant entusiastisk for alfabetisering og systematisering av enkelte objekter. Blant annet gjelder dette brettekanter i skap og alfabetisering av bøker og CD'er. Håndkler, kopphåndkler og kluter skal ha en enhetlig bredde og plassering i skapene. CD'er skal stå alfabetisk på navn, og det samme skal bøker. Oppvasken skal stables med de største tallerknene i bunnen, så de mindre, så større boller, og mindre boller oppi de store osv osv. Om det derimot ligger litt papirer på skrivebordet, eller at oppvasken har stått urørt et par dager, bekymrer meg ikke nevneverdig.

Samboeren derimot har i langt mindre grad systemtankegangen, men får ståpels når det synlige, eller det kosmetiske rotet som jeg kaller det, kommer over et visst nivå. Da må rotet bort, uansett hvor det ender. Om ting er sortert spiller liten rolle.

Da vi pakket opp bøker og CD'er under iflyttingen i ny leilighet, kom spørsålet om plassering opp. Jeg pakket opp alt, og plasserte naturlig nok alle bøker i alfabetisk rekkefølge basert på forfatter. Så kom tiden for å flytte rlitt rundt på hyller i leiligheten, og plutselig var alle bøkene plassert hulter til bulter. Etter å ha revet meg i håret fikk jeg smått om senn alfabetisert dem igjen. Min kjære samboer derimot, synes det er håpløst å ha dem etter bokstaver, fordi det ser rotete ut. Hun vil heller ha dem etter farge.

Nå har vi en liten del av bøkene våre på stua, og disse står etter farge. Hovedvekten av bøkene står alfabetisk på soverommet. Og om fruen spørr om hvor en CD står, ber jeg henne lete på bokstaven til bandet.

Hvis jeg hadde fått rejere alene ville hele leiligheten vært fullt av overfladisk rot. Om hun fikk rejere alene ville alt vært striglet på overflaten, men alle systemer ville vært kaotiske. Vi utfyller hverandre rett og slett som to motpoler i perfekt symbiose. Og hvis vi en gang skulle slå opp, er dette sannsynligvis også grunnen.

Genfeil og store fotballbaner

Tromsø-Rosenborg på TV. Svigerbror som er erkeekte nord-trønder og studerer i Trondheim er RBK-fan fra topp til tå og fra sjelen og helt ut til supportertrøya er på besøk. Lydnivået ligger omtrent som på en rockekonsert med døv lydmann, og sofaen vår får banket opp alt det støvet den har klart å samle opp siden den ble produsert. Selv om øret mitt som vender mot sofaen blør, klarer jeg ikke å styre fasinasjonen min. Akkurat i det jeg skriver dette, utligner RBK til 1-1, lydnivået når nye høyder, klærne faller og to entusiastiske trøndere hopper rundt i stua mi.

At mennesker går bananas er jo forsåvidt ikke noe nytt. Går du på byen en sen lørdag kveld ser du jo både menn som klatrer i flaggstenger, VM i fugledans og mindre påkledde kåte broilere. Men er fotball et rusmiddel?

En fotbalkamp er som regel 22 svette menn som løper etter en ball og prøver å få skutt denne mellom tre stenger som står i hver ende av banen. Problemet er bare at det går så ufattelig treigt. Vi europeere ler ofte av australiere som er sykelig opptatt av det langttekkende spilet cricket, men vi burde vel kanskje snart innse at vi kaster stein i glasshus?

Vel varer ikke en fotballkamp ikke i flere dager, men ser man på norsk seriefotball er det jo ikke akkurat 90 minutter med full action. En kamp som har mer enn 3 mål, er en sensasjon. For en ekte entusiast er det tydeligvis litt anna moro mellom scoringene også (iallfall hører jeg litt mumling som såvidt overdøver øresusen nå), men for meg blir det rett og slett i drøyeste laget langtekkelig.

Hvordan kunne vi så fått det til å bli mere action? Svaret er i mitt syn veldig innlysende. Mindre baner og flere folk.

Men det gjør neppe noe med genfeilen hos høylytte fotballsupportere som kler av seg....

Stiv, støl og motivert

Etter runden som militær i går er jeg støl og stiv i kroppen. Ordet mørbanket kan faktisk passe ganske bra inn. Jeg er øm i skuldra etter bæreremmen til våpenet. Hvorfor jeg er stiv i ryggen vet jeg ikke, men ømt og jævlig er det. framsiden av lårene kjennes ut som de er kjevlet hardt etter å ha gått opp og ned fra knestående. Vi måtte jo passe oss for fi....

Jeg har akket meg og kjent stive muskler skrike hver gang jeg har reist meg fra eller satt meg ned i en stol, og jeg har generelt hatt mer smerter i kroppen enn jeg noen sinne har hatt, selv i perioden før jeg gjennomgikk drøyt 35 fysioterapi-timer for muskel- og seneknuter i rygg og skuldre.

Så i dag mailet jeg noen gamle kjenninger i Heimevernet for å få meg inn i mobiliserings-stilling....

Skal vi umyndiggjøre oss selv?

Dagbladet har i flere dager nå skrevet om jenter som har stilt opp som mer eller mindre pornografiske modeller for nettstedet onlinemagisinet.no. Etter å ha fåt betalt i knapper og glansbilder er det mange av modellene som er arge på mannen bak nettstedet. Dette har jeg selvfølgelig full forståelse for, men i saken kommer det også fram at modellene, som står fram med fullt navn og bosted også blir plaget av slibrige telefoner, trusler om oppsigelse og fare for at mødrene finner bilder av dem gjennom google.

I en sak tidligere denne måneden meldte flere aviser om en kvinne som hadde blitt grisedengt av kjæresten sin etter at han fant en hjemmelaget pornofilm med samboeren og mannens sønn da han satte seg ned for å kikke på en feriefilm sammen med datteren. Mannen ble dømt, men kvinnen fikk ikke oppreisning for handlingen.

Dette er to eksempler som har kommet opp det siste hvor noen har glemt igjen eller mistet hodet sitt ett eller annet sted. At du ikke får de pengene du er forespeilet for en jobb, har jeg full sympati for. Hvis du derimot blir overrasket over at du får slibrige telefoner etter å ha blitt publisert naken med fullt navn og adresse på et nettsted med halvpornografisk profil, burde du kanskje fulgt litt bedre med i timen. Og hvis du blir overrasket over at navnet ditt blir stående på sidene, burde du kanskje sjekket sidene du skulle legges ut på før du lot fillene falle. Eller kanskje det hadde vært lurt å lese kontrakten.

Det er heller ikke noen sensasjonell nyhet at folk får problemer med hverdagsjobben etter å ha hatt en lettkledd bi-jobb på si. Hvis du føler en stor trang til å kaste deg på nakenmodell-bølgen (disse damene har tydeligvis ikke gjort det for å bli rike), har du sannsynligvis en viss forståelse for hva det innebærer. Hva med å la denne tanken bli med videre til neste trinn når du selv står foran kameraet med en fotograf som maser om at du skal ta av deg mer klær?

Jeg har ingen sympati over hodet med folk som slår samboerene sine, uansett hvilket kjønn som slår. At mannen som banket kona si fikk ubetinget fengsel er definitivt på sin plass. Men hvor smart var vel ikke samboeren hans som
1: Puler sønnen til samboeren
2: Tar film av samværet
3: Oppebavarer filmen tilgjengelig for samboeren
4: Gjør alle disse tingene når hun allerede vet at han hadde et visst temperament.

Spørr du meg, er dette en rimelig hjernedød handling. Når dette skjer, er du definitivt ikke helt uten skyld selv. Du har ikke tråkket forsiktig i salaten. Du har stått på kanten av salatbollen, tatt sats, tatt en tredobbel salto og landet med et skikkelig mageplask midt oppå både rucculaen og isbergsalaten.

I begge disse nyhetene fremstilles de hodeløse som "ofre". Men hvor synd er det egentlig på dem? Er vi i ferd med å få et hel-amerikansk samfunn hvor alle må beskyttes mot seg selv og man ikke trenger å tenke på noen farer hvis de ikke er tydelig merket? Et fordummende samfunn hvor man godtar idioti og hvor man heller kompenserer med advokater. Vil vi det?

Eller kanskje det er på tide å innføre konsekvenslæring i den norske skolen?