søndag, oktober 01, 2006

Om å sovne i offentligheten

Inspirert av forrige post skal jeg gi dere mitt favoritt-avsnitt innen skjønnlitteratur. Det hentet fra den hysterisk festlige reiseskildringen Down under av Bill Bryson.

Bryson er på reise rundt om i Australia, og forteller om da han sovent under en kjøretur med en lokal forlegger, forleggerens kone, og deres to små barn. Trøtt og sliten etter reisen til Australia sovner Bryson under turen.

I am not, I regret to say, a discreet and fetching sleeper. Most people when they nod off look as if they could do with a blanket; I look as if I can do with medical attention. I sleep as if injected with a powerful experimental muscle relaxant. My legs fall open in a grotesque come-hither manner; my knuckles brush the floor. Whatever is inside – tongue, uvula, moist bubbles of intestinal air – decides to leak out. From time to time, like one of those nodding-duck toys, my head tips forward to empty a quart or so of viscous drool onto my lap, then falls back to begin loading again with a noise like a toilet cistern filling. And I snore, hugely and helplessly, like a cartoon character, with rubbery flapping lips and prolonged steam-valve exhalations. For long periods I grow unnaturally still, in a way that inclines onlookers to exchange glances and lean forward in concern, then dramatically I stiffen and, after a tantalizing pause, I begin to bounce and jostle in a series of whole-body spasms of the sort that bring to mind an electric chair when the switch is thrown. Then I shriek once or twice in a piercing and effeminate manner and wake up to find that all motion within 500 feet has stopped and all children under eight are clutching their mother’s hems. It’s a terrible burden to bear.


På Sandaker har vi også våre byrder å bære når det gjelder soving. Min bedre halvdel puster tungt (Den offisielle beskrivelsen av lyd som ligger mellom tungtrafikkstøy og motorsag), og jeg har en egen evne til å hviske ut skillene mellom drøm og virkelighet. Når jeg reiser meg opp i senga, slår på lyset, klapper rundt på madrassen og febrilsk sier "Det er biller i senga! Det er biller i senga!", kan jo enhver begynne å lure på om den mentale helsa er i orden.

Etter at jeg begynte å ta kjøretimer hadde jeg også en egen evne til å våkne opp i fotenden av senga med krampe i høyre legg etter at jeg febrilsk har prøvd å stoppe bilen som jeg kjører i totalt mørke og hvor bremsepedalen ikke responderte. Jeg lå også lenge våken med dårlig samvittighet etter at jeg hadde slanger oppå dyna, og fant at den beste måten å bli kvitt dem var å spenne opp dyna slik at slangene ble kastet til siden. Det eneste jeg ikke tenkte på, var at samboeren lå ved siden av og fikk slangene over seg.

Noen mennesker bør ikke sove, iallefall ikke i offentlighet.

5 kommentarer:

Jo sa...

Jepp, den der bilbremsedrømmen har jeg også stadig. Samme hvor hart jeg trykker på pedalen går bare bilen fortere og fortere. Det gjelder bare å styre unna og dikte opp en god slutt, f.eks. at man kjører på en stabel med skummadrasser...

Stjernesøkeren sa...

og du sover ikke engang på en madrass rett på gulvet i et rom hvor du VET det kryr av kakkerlakker...

Prinsesse Vil Ikke sa...

Det ser ut som det ikke bare er meg som har ekle, livaktige drømmer. En gang hadde jeg en helt forferdelig drøm om at det var en veps inne i rommet. I og for seg kanskje ikke så sensasjonelt, annet enn at vepsen var på størrelse med en måke. Jeg våknet av at jeg kastet dyna til side, hoppet opp og slo på lyset i taket.

Sambo trodde det hadde rablet fullstendig for meg.

Stine sa...

Pøh.. jeg snorker bare blomster og bier.. Det er bare du som påstår at jeg snorker kjempehøyt. Dog skal jeg innrømme at jeg har våknet av en snork eller to, men det er når jeg er stressa, forkjøla eller veldig sliten.

Sådeså.

Ellers så har jeg begynnt å bli rimelig avslappa til hesblesende aktivitet ved siden av meg om natta. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, men nå informerer jeg om hvor han er, at det går bra, at jeg er her og at han kan for i helvette se til å slå av lyset.

Liten sa...

hi hi... den der med biller i senga hadde høy gjenkjennelsesfaktor. Jeg drømmer støtt og stadig rare ting idet tilstanden glir over fra våken til komtaøs. Det skumle da er at jeg som oftest drømmer at disse ekle, skumle tingene befinner seg akkurat der jeg er, altså i senga, slik at det ikke hjelper å våkne.

Min beste ligger mange år tilbake, da en jeg delte seng med om morgenen forsiktig spurte om jeg hadde vært på boksekamp om natta. Som i i ringen med hansker på. Jeg tenkte meg lenge om, men kom fram til at det hadde jeg ikke. Litt senere kom jeg imidlertid på at jeg hadde vært ute og svømt den natta. Fullt crawl bort fra en hai. Jadda....