Om å sovne i offentligheten

Inspirert av forrige post skal jeg gi dere mitt favoritt-avsnitt innen skjønnlitteratur. Det hentet fra den hysterisk festlige reiseskildringen Down under av Bill Bryson.

Bryson er på reise rundt om i Australia, og forteller om da han sovent under en kjøretur med en lokal forlegger, forleggerens kone, og deres to små barn. Trøtt og sliten etter reisen til Australia sovner Bryson under turen.

I am not, I regret to say, a discreet and fetching sleeper. Most people when they nod off look as if they could do with a blanket; I look as if I can do with medical attention. I sleep as if injected with a powerful experimental muscle relaxant. My legs fall open in a grotesque come-hither manner; my knuckles brush the floor. Whatever is inside – tongue, uvula, moist bubbles of intestinal air – decides to leak out. From time to time, like one of those nodding-duck toys, my head tips forward to empty a quart or so of viscous drool onto my lap, then falls back to begin loading again with a noise like a toilet cistern filling. And I snore, hugely and helplessly, like a cartoon character, with rubbery flapping lips and prolonged steam-valve exhalations. For long periods I grow unnaturally still, in a way that inclines onlookers to exchange glances and lean forward in concern, then dramatically I stiffen and, after a tantalizing pause, I begin to bounce and jostle in a series of whole-body spasms of the sort that bring to mind an electric chair when the switch is thrown. Then I shriek once or twice in a piercing and effeminate manner and wake up to find that all motion within 500 feet has stopped and all children under eight are clutching their mother’s hems. It’s a terrible burden to bear.

På Sandaker har vi også våre byrder å bære når det gjelder soving. Min bedre halvdel puster tungt (Den offisielle beskrivelsen av lyd som ligger mellom tungtrafikkstøy og motorsag), og jeg har en egen evne til å hviske ut skillene mellom drøm og virkelighet. Når jeg reiser meg opp i senga, slår på lyset, klapper rundt på madrassen og febrilsk sier "Det er biller i senga! Det er biller i senga!", kan jo enhver begynne å lure på om den mentale helsa er i orden.

Etter at jeg begynte å ta kjøretimer hadde jeg også en egen evne til å våkne opp i fotenden av senga med krampe i høyre legg etter at jeg febrilsk har prøvd å stoppe bilen som jeg kjører i totalt mørke og hvor bremsepedalen ikke responderte. Jeg lå også lenge våken med dårlig samvittighet etter at jeg hadde slanger oppå dyna, og fant at den beste måten å bli kvitt dem var å spenne opp dyna slik at slangene ble kastet til siden. Det eneste jeg ikke tenkte på, var at samboeren lå ved siden av og fikk slangene over seg.

Noen mennesker bør ikke sove, iallefall ikke i offentlighet.