Trafikkregler er ikke for parkeringsvakter

I dag stod jeg og ventet på trikken i kvadraturen i Oslo. På andre siden gaten sto det parkert en rekke biler på oppmerkede plasser. I starten av kvartalet sto det parkering forbudt-skilt med en betong-fot, og skiltet var tydeligvis midlertidig. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke hadde tenkt over at skiltet overstyrte hvitmarkeringen på asfalten hvis jeg hadde lett etter en plass i området.

Mellom forbudsskiltet og de oppmerkede plassene sto det også en annen bil parkert. Denne var merket "Trafikketaten, Oslo Kommune". Sekunder, minutter og 19-trikken passerte, og fortsatt stod bilen der. Så kom det en parkeringsvakt til syne. Hun tøffet bort til de oppmerkede plassene med biler, kikket på skiltene og begynte å skrive bøter så blekket sprutet. Glad og fornøyd satten hun seg i trafikketatens bil uten bot (men som nå hadde stått der i ca 10 minutter, fortsatt innenfor samme parkering forbudt-skilt), og svingte ut i veien.

Hun kjørte til enden av kvartalet, la seg ut i kollektivtrafikk-fila, og rundet det fine svingforbud til høyre-skiltet på vei etter nye parkeringssyndere.

Jaja... Da lærte vi noe i dag også. Er man parkeringsvakt, gjelder ikke trafikkreglene.

Au!

Hvorfor har ikke Øystein blogget på en stund?

Jo, hånda er vond, og jeg sitter og kokkelurer med en sykemelding for at jeg ikke skal sitte foran PC på jobb. Og da er det jo litt teit slite ut hånda med å blogge.

Kommer sterkere tilbake!

Trilleonkel

Dagens første første sosiale oppfordring kom som manna fra himmelen mens jeg satt og trommet fingrene i bordet og lurte på hva jeg skulle bruke dagen til. Jeg er sykemeldt for vondt håndledd, så det meste av vasking, oppussing og tilsvarende er uaktuelt (og akkurat det er jo fryyyktelig synd). Og det er litt begrenset hvor lenge du gidder å surfe nyheter og skrive ting med venstre hånd. (Det tar evigheter. Dette avsnittet har jeg bruk omtrent femdobbel tid på). Iallefall var oppfordringen som følger:

kyrrer {facci sognare} sier: Kom og trill jenta nå, så jeg kan læxe litt
Øystein sier: ok
kyrrer {facci sognare} sier: :D
Øystein sier: Jeg er sykemeldt
Øystein sier: Kjedelig...
Øystein sier: Skal bare ta ei skive så setter jeg meg på banen
Øystein sier: døde du?
Øystein sier: Vel, stikker nå
Øystein sier: Er der om et kvarter.
kyrrer {facci sognare} sier: jeg tøysa da
kyrrer {facci sognare} sier: :D

...men da de siste meldingene nådde meg, var jeg allerede i fullt firsprang på vei til T-banen. Trilleonkel for Eirill har jeg jo vært et par ganger før, og det er noe jeg egner meg greit til når jeg forstår kodene. Jeg er litt usikker på om det er mangelen på taleevne hos barn på et halvt år eller om det er fordi Eirill er et realt kvinnfolk, men det er uansett ikke alltid jeg klarer å knekke kodene. Men i dag gikk det glimrende.

Vi tuslet rundt i nesten halvannen time, og kjente og hørte på byen. Og så var det en tur inn for å hilse på pappa og mens vi ventet på mamma spiste jeg opp husets mat mens frøkna avledet pappa'n. Ekte teamwork. Og da mamma kom hjem, la vi oss for å lese litt.



Det sies at jeg begynner å bli babysjuk. Jeg vil på det sterkeste avkrefte dette. Det handler bare om å ha lekekamerater på sitt eget mentale nivå.

Må jeg å erstatte trønderen?

Flere norske blogger er nå utstyrt meg google-annonser. Av disse kan nevnes Annekake og LoRdx/Kent. Jeg har i flere år hatt fast samboer, men det ser ut som google har funnet at jeg trenger å bytte partner. Gang på gang har jeg nemlig fått tilbud om både singelfester og polske koner.

Polsk Kone
Polske damer ønsker norske menn Bli Medlem og møt din drømmepartner
www.RussianEuro.com

Er ikke google fornøyd med trøndere?

Forsvarspolitisk såpeopera

Forsvarssjef Sverre Diesen holdt i går et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) som i dag har ført til stor oppstandelse i media og i det politiske miljøet. Det reageres kraftig på at den øverste fagsjefen i Forsvaret skisserer en nedleggelse av flere baser rundt om i Norges land, blant annet flere i nord.

Senterpartiet er av de som i media har reagert kraftig og overhodet ikke sett sammenhengen i det Diesen fortalte i foredraget sitt. For de som ikke har hørt eller lest foredraget i sin helhet, vil jeg anbefale å ta en kikk på det her.

Diesen skisserer et problematisk misforhold mellom de oppgaver og de økonomiske rammene Stortinget tildeler. Han sier ikke bastant at ”jeg skal legge ned baser”, men fremlegger flere scenarioer. Konklusjonen hans ut fra et fagmilitært perspektiv, er at dersom man skal opprettholde det nivået Stortinget har bestemt uten å gjøre noe med finansieringen, er man nødt til å effektivisere og samle.

Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå denne sammenhengen mellom penger inn og operativ evne ut, men det hadde vært en fordel om en del personer hadde sett at dette er lite forenelig med å bruke Forsvaret som distriktspolitikk. Problemet er at man ikke kan få goder i alle ender om man ikke betaler en god nok innsats selv. Og da er spørsmålet: Er det viktigst at vi har sysselsatte i distriktene, eller er det viktigst at vi har en relevant militær kapasitet?

Diesen sier også helt klart at bevilgninger ikke er noe han legger seg opp i, men at han viser hva disse bevilgningene vil føre til, og han påfører dermed politikerene et ansvar for det de gjør. Og det burde jo ikke skade at de som satt på stortinget faktisk visste hva konsekvensen av det de besluttet ville være? Jeg hadde faktisk forventet at Forsvarssjefen ville være så tydelig, selv om det formelle rådet kommer noe senere gjennom Forsvarsstudie 07, og ikke gjennom et foredrag i OMS. Men er det egentlig noe i veien for å fortelle om ståa til andre tider i tillegg? Som innbygger i Norge forventer jeg jo at de som er folkevalgte faktisk står til ansvar for de prioriteringene de gjør, og sørger for å fordele midlene til nasjonens beste.

Til syvende og sist er dette et spørsmål om hvor sterke muskler vi ønsker å ha og hvilke muskelgrupper vi ønsker å ha. Og som om ikke dette er nok, er det selvfølgelig også spørsmålet om hvilke ressuser som skal tildeles Forsvaret, og hvilke som skal være politiet sine i et samfunnn som ikke akkurat fungerer etter kardemommeloven lenger. Og når man i tillegg snakker om sysselsetting i distriktene og sykehjemsplasser, er det jo klart at det er vanskelig å velge. Men vi må jo fortsatt kunne se konsekvensene av valgene for å gjøre et valg. Det er jo ikke prinsippielt galt i å beslutte å bygge ned Forsvaret til fordel for eldreomsorg, psykiatri og skole, men da kan vi heller ikke forvente å få et Forsvar som er tipp topp. Shit in, shit out.

Når det gjelder fokus på nordområdene, kan man jo også spørre seg om det ikke hadde vært greit å bruke noe av det vi tjener på ressursene til å finansiere beskyttelsen av ressursene. I praksis ville dette bety å overføre penger som normalt ville gått i oljefondet til Forsvaret. Jeg er fullt ut enig i at vi skal sette av penger til den dagen olja tar slutt, men her snakker vi rett og slett om å forsvare fremtidige inntekter. Om noen plutselig frarøver oss ressursene, ville det jo iallefall ikke blitt noe til oljefondet. Men det er en diskusjon litt på siden.

Rakfisklaget unnagjort - smalahove neste?

Det er over fem år siden jeg fikk lyst til å arrangere mitt eget rakfisklag, og i går ble det endelig gjennomført. Vi spiste oss mette og litt til, og av en eller annen mysifistisk grunn forsvant det over en liter akevitt, hvorav Håvard og jeg antakelig drakk en god tredjedel hver.

Lukten fra den kontrollerte forråtningsprosessen rakfisk faktisk har gjennomgått var til å leve med. Faktisk var dette et ypperlig parti nybegynner-fisk, og det gikk nesten fem store fisker. Jeg følte meg rimelig pigg og oppegående hel kvelden, men jeg innser at jeg nok har vært en smule på druen. Konklusjoen kommer ikke av en litt sjaber form som jeg er i nå, men av at jeg ikke helt kan erindre alle scenene som er dokumentert på de nesten 200 bildene som ble tatt med kameraet mitt, eller at det i det hele tatt ble tatt bilder...

Men om det frister til gjentakelse? Absolutt!

Håvard har nå også lansert forslaget om å tilberede smalahove, noe jeg støtter fullt ut. Jeg har aldri spist smalahove, men det står definitivt på listen over ting som bør prøves.

Kristins selvportrett del II

Kristin ble målbundet da jeg presenterte mine assosiasjoner til selvportrettet hennes. Men tro ikke at jeg er den eneste som lot fantasien løpe da jeg så selvportrettet første gang. La oss nå først ta en kikke på dette portrettet igjen.



Jeg viste blogg-posten til en kollega av meg, og han så et helt annet bilde enn jeg så:



Bildet er fra filmen Kalde føtter (og illustrerer også at tittelen "Kalde Fitter" egentlig passer fint), og beviser én gang for alle at jeg ikke er den eneste som har sær fantasi.

Morro med gamle bilder

Jeg har endelig fått somlet meg til å hente over bilder fra studietiden fra CD'ene de var lagret på. Det er utrolig hvor fort tiden går. Her er best of-bildene:


Aktivitetsdag 2001. Fotball-lag bestende av drags. Dagen som kvinne endte med at hele laget danset til cayote-ugly-soundtracket på bardisken på studenthuset.


Aktivitetsdag 2002. Et lag fullt av pensjonister og støttende sykepleiere.


Julebord for studenthusarbeidere 2002. Kondomdressen var gjemt under svart-dressen, og ble komplettert med rulleskøyter og nisselue.


Når det er sagt, er det utrolig deilig å være ferdig med den mest utagerende perioden i livet. Det er også deilig å slippe eksamensjag og vekkes av nachpiel klokken 4 om natten. Men det er artig å sitte og sortere bilder nå i ettekant.

Og siden arbeidsgivere har blitt noen jævler på å google dem som søker jobber, er jeg vel nå avskåret fra enhver framtidig jobb. (Dere skulle bare visst...)

Noe er galt

Klokken er ni.
Jeg har vært våken i tre kvarter.
Samboeren lå og leste og påsto at hun hadde gjort det en stund da jeg våknet.
Samboeren har stått opp og står med oppvasken.
Igjen: Klokka er ni.
Det er lørdag.
Noe er galt.

Dødelige doturer - dagens klassiker

Siden flere av dere sturendende stakkarene begynner å nærme dere eksamen, gir jeg dere en liten klassiker fra mine egne studiedager. Jeg har den glede av å presente:

Dødelige doturer

Med kamferdrops, kam og Se og Hør er eksamensvaktene klare til dyst. Kondisjonen er like dårlig som i fjor, og strengt tatt er det rart at omløpshastigheten på eksamensvakter ikke er større. Jeg var nær å drepe en av dem.

Jeg har syndet. Jeg har syndet mot den eldre garde. Den garden som gjennoppbygde landet etter krigen og som sårt trenger et par skillinger for å spe på en slunken pensjon. Disse stakkars gråhårede menneskene med penkjole, strikketøy, tørr hals, og kam på innerlomma må jo få lov til å ta seg en strøjobb de også uten at det blir stilt for store krav til dem. Men passer alle som eksamensvakter?

For noen år tilbake satt jeg med en tung 3-timers eksamen da blæra plutselig ga beskjed om at den var i akutt behov for oppmerksomhet. Den ble oversett i det lengste, men til slutt måtte jeg gi etter og stikke en hånd i været for å få kontakt med en fotformsko-bekledd eksamensvakt. Om hun satt i halvsøvne, eller om hun var delvis blind vet jeg ikke, men det tok år og dag før sjefen for frisk luft og glad blære la merke til hånden. Kollegaen hennes, den gamle mannen som satt bak i lokalet, enset ikke annet enn avisa si som han studerte svært nøye.

Men omsider sto jeg da utenfor døren, og i lange steg la jeg avgårde mot trappa. Små føtter i fotformsko er ikke laget for kappgang, men den gråhårede damen hang forbausende bra på...de første ti metrene. Så kom astma-lydene. Først litt søte og uskyldige, og slett ikke værre enn hos en utrent student med tastatur-fingre og grandis-mage, men da jeg kom fram til trappa, var fem skritts forsprang blitt til fem meter, og den søte pusten var blitt en usjarmerende pesing. Blæra presset fortsatt, og i fullt firsprang bar det nedover trappa alt det bena mine klarte. Midt i trappa hørte jeg surklelyder en halv etasje over meg, og takten på skrittene der bak avtok jevnt.

Vel nede i kjelleren slo jeg lens med fult trykk, tømte den innvendige innsjøen, og vasket hendene. Jeg kikket på klokka og innså til min store forskrekkelse at det var 32 minutter igjen til innlevering. Som en veddeløpshest kastet jeg meg rundt, og jogget mot trappa igjen. Der møtte jeg en surklende eksamensvakt som akkurat hadde kommet ned, og som tappert snudde rundt og fulgte med opp igjen. Hun hørtes ut som en bil uten olje der hun slet bak meg, men jeg hadde rett og slett ikke tid til å ta meg av henne. Jeg burde nok ha bært henne opp, men det ville sannsynligvis ha knust hennes siste ære.

Klar til en siste innspurt med pennen kom jeg meg på plass igjen, og etter et drøyt minutt kom en sliten bestemor til syne i døren. Hun datt tungt ned på stolen, og det 50 år gamle tjerebelegget i lungene hennes lagde en skummel lyd på både innpust og utpust. Ute av stand til å hverken strikke, lese Hjemmet eller bråke med kamferdrops-posen ble hun sittende å stirre ut i luften mens lungene jobbet som besatte. Slik ble hun sittende resten av tiden, mens vi andre skrev som om vi hadde fått betalt for det for å bli ferdige.

Jeg må jo i ettertid si at jeg synes litt synd på de små føttene. Hun kunne jo ikke noe for at jeg har lengre ben enn henne, og hvem kan egentlig forvente at en 70-åring skal kunne konkurrere med ungfole i annet enn kjederøyking og kaffedrikking? Hun bygget landet etter krigen. Det var dét som var hennes primæroppgave her i livet. Jeg forventer ikke mer av en bestemor, men jeg ble jo litt forskrekket da jeg så en annen eksamensvakt bli kjørt bort fra området i ambulanse etter at hun hadde falt om midt under en eksamen. Det kunne fort ha vært min eksamensvakt.

Jeg har aldri sett igjen den pesende damen min, men jeg tenker ofte på henne. Jeg håper jeg ikke har påført henne varige mén, men jeg ser fortsatt faren i at jeg skal gjøre det igjen. Ingen blir yngre med alderen, og jeg synes det er på høy tid at noen innser at man bør gi stafettpinnen videre. Jeg vil ikke drepe noen når vi nå igjen begynner med det årlige eksamensjaget. Vær så snill. La meg slippe det.

Kåre og Kristins private bilder

I det siste har bildene fra Kåre Conradis telefon vært et hett tema både på forskjellige blogger og hos aviser som slår stort opp at Conradis bilder legges ut på mer eller mindre oppskrytte blogger. Kristin Storrusten (Ha! Der fikk jeg endelig namedroppet en blogg som er mer populær enn min!) har som svar på hele diskusjonen lagt ut et knippe av sine egne mobilbilder. Tøft hår, Kristin.

Uansett... Hun gir oss også link til sin egen side hvor det ligger flere private mobilbilder av henne. På samme server, men i katalogen over, ligger det også flere andre bilder. Deriblant et tegnet selvportrett av sjefen sjøl. Siden jeg de siste dagene har lært at det er greit å offentliggjøre andres bilder som egne, har jeg derfor tatt meg den frihet å blåse det opp og legge det i min egen blogg (men orginalen finner du her):



Jepp, en uskyldig tegning av en yndig kvinne med blafrende hår og en minimal nese. Rett og slett et enkelt selvportrett skriblet ned i en kjedelig engelsktime. Men jeg beklager Kristin. Jeg ser på bildet og skjønner at du er en ubesudlet og uskyldig lite kvinnemenneske. Alikevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg ut fra tegningen automatisk assosierer med denne legendariske scenen fra Pulp Fiction:

Velstandsvorte og manglende kaffe-lyst

Vi har fått oss en velstandsvorte. Den står på kjøkkenet, og jeg vet ikke helt hva den skal brukes til. Og nei, det er ikke jeg som har kjøpt den inn. Nyvinningen er en espressomaskin og er visst noe ethvert møblert hjem bør ha. Så om du er kaffetørst er det bare å komme på besøk. Vi kan nå tilby både presskannekaffe, espresso fra den gode gammeldagse espressomaskinen som settes på kokeplate, espresso fra espressomaskin og andre kaffeblandinger med melk. Og om du vil ha god kammeldags kokekaffe kan du bli med meg og stormkjøkkenet mitt ut i skogen. Men hvor ble det av den gammeldagse moccamasteren? Har den blitt skjøvet helt ut av markedet?

Selv drikker jeg svært lite kaffe. Etter et år på videregående med hydrokopp og en ny kaffekopp i hvert friminutt sa til slutt magen stopp. En dag sa den bare rumlerumlerumleblubblubblub, dampen sto ut av ørene mine og jeg fikk følelsen av at noen drev med djevelutdrivelse av kroppen min. Etter at rockekonserten i magen hadde lagt seg og publikum gått hjem roet den seg helt ned igjen, men lysten på kaffe var som blåst bort.

Så nå sitter jeg der i alle selskapligheter og blir uglesett fordi jeg takker nei til kaffe. Og om du tror unnskyldningen "jeg har sluttet" fungerer, tar du skammelig feil. Det fører bare til øyenbrynheving og gjerne et spørsmål om utdyping. Og selv om jeg synes tarmsystem og egen magelyd er morsomt, er det ikke alltid like artig å snakke om dine indre kroppslige anliggende i festlige lag. Det har slått meg at det er enklere å forklare at du er tørrlagt alkoholiker enn tørrlagt kaffedrikker i dette landet. Hverdagsrasismen stikker ofte dypt.