onsdag, desember 09, 2009

Norges lastebileierforbund på bærtur

VG nett referer i dag til et munnhuggeri mellom NAF og Norges Lastebileierforbund.

NAFs medlemsblad Motor trykket i sist nummer en artikkel hvor det ble sammenlignet ulike typer kjøretøy og bremsestrekning på disse. Lastebileierforbundet har hengt seg opp i en detalj om at det er påbudt med ABS-bremser, og at utskliding av henger til motsatt kjørefelt derfor sjeldent er noe problem. Men så er også dette bare en del av saken. Hele fokuset i saken dreier seg om bremselengde, uavhengig av ABS på henger eller ikke. Finn Harald Amundsen som er sjef for trafikksikkerhetseksjonen i Vegdirektoratet er blant annet sitert på følgende:

- Etterforskningen viser at det sjelden er vogntoget som kommer over i feil kjørebane. Også ulykker i forbindelse med feltskifte og påkjørsel bakfra er problematiske, og her er det ofte vogntoget som har skylden.
Problemet dreier seg altså ikke om ABS-bremser eller ikke, men bremsestrekning for ulike kjøretøy.

Rune Damm i lastebileierforbundet, påpeker også at det er færre ulykker med vogntog enn med personbiler.
- De [lastebilene] representerer ikke noen større fare. Hvis du går inn i ulykkesstatistikken, vil du se at tunge kjøretøy på norske veier er innblandet i færre ulykker enn personbiler, sier Damm.
Men så er det kanskje også færre vogntog enn personbiler? Og uansett er konsekvensene når massen til et 40 tonns vogntog er i bevegelse langt høyere enn når personbilens halvannet tonn er i bevegelse. Det er helt klart at det er en mengde idoter som setter seg bak rattet på en personbil, og det skulle bare mangle at disse skulle følge regler om avstand. Men jeg har faktisk en enda høyere forventning om at føreren på et vogntog holder avstand.

Jeg har flere ganger opplevd å ha vogntog liggende omrent oppå hengerfestet mitt, for eksempel i 70-sonene oppover Gudbrandsdalen. Svært mange vogntogsjåfører er dyktige og omsorgsfulle trafikkanter, men jeg opplever at det er en skremmende antall vogntogsjåfører som gir blaffen i avstand selv om de sitter med 40 tonn i baggasjen.

Dette er kanskje noe lastebileierforbundet bør ta inn over seg, istedenfor å gå i strupen på NAF. Kanskje det hadde vært greit med en holdningskampanje for å få egne medlemmer til å tenke på avstand?

I stor tekst i artikkelen har forøvrig NAF listet op 4 punkter over hvordan bilister og andre trafikkanter bør forholde seg til vontog. Jeg leser artikkelen dithen at NAF peker på faren ved å ferdes i trafikken, samtidig som at de påpeker hvordan bilistene kan gjøre sitt for å senke risikoen.

tirsdag, april 29, 2008

Tårer for feltmat

Noen ganger, for eksempel når man har sovet to timer om natten før vannet går og en unge vil til verden, og ungen kommer og mor og far går hele hele dagen etter fødselen uten et øyeblikk ekstra søvn og man raser rundt for å anskaffe det man trodde man hadde god tid til fordi ungen ikke skulle komme før om fire uker og man sitter hjemme alene sulten og trøtt og har vondt inni seg fordi man føler at man skulle vært hos sliten mor og barn som ligger med litt ekstra pustehjelp på sykehuset, ja da er det faktisk greit å felle noen tårer i glede for å finne ut at man har forsvarets stridsrasjoner liggende som sparer en for 15 minutters matlaging. Selv barske gutter kan i gitte situasjoner bli emosjonelle for de minste ting.

onsdag, februar 20, 2008

Moderne midler

Dagbladet skriver i dag om opprettelsen av Kristen Fagforening i Norge. Inne i en stor rød ring kan vi lese et utdrag av fagforeningens egen beskrivelse.

Kristen Fagforening er for deg som synes at streik er gammeldags. Du ønsker som oss, at de naturlige interressekonflikter som finnes mellom lønnstakere og arbeidsgivere, skal løses med mer moderne midler.

Moderne midler? Ja, det er kanskje litt av hvert som kan løses ved hjelp av bønn?

tirsdag, februar 19, 2008

Pisk og kudos

Dagens pisk avleveres herved til vår kjære statskanal NRK, og til deres avdeling Petre. Denne gangen er det ikke Håkon Moslet, Petres mangeårige musiksjef som skal ha mest pisk (selv om det skal sies at det ser ut som han har tydd til sterkere stoffer når han plassert enkelte låter på A- og B-lista), men derimot de som ansetter programledere i kanalen.

Det verste tilfellet så langt er programmet P3morgen som jeg hører på hver morgen. Ja, jeg har selvfølgelig alternativer. NRJ, Klem FM, folkelig morgen på P4 eller moralsk riktig og totalt rock-fri musikk på P2. Men nå har det seg slik at Håkon Moslett totalt sett, på tross av fargerike piller, gir meg den beste musikken. Men tilbake til P3morgen...

Programmet går mellom klokka 7 og 10, og i løpet av det siste året har bidragsyterne i programmet variert. Inntil nyligg var det en yndig kvinne ved navn Siri Kristiansen som stod bak roret. Et helhjertet forsøk gir henne en 3'er på terningen. Tanken har slått meg at grunnen til dette valget av programleder skyldes at ingen fornuftige journalister gidder å stå opp tidlig nok til å være så tidlig på jobb. Tar man derimot en tekstforfatter fra broilerfabrikken Westerdahls har du program fra tidlig om morgenen.

Med seg på laget har Siri blant annet hatt med seg en hjelper med navn Henrik Thodesen, og Henrik har i perioder også fungert som programleder uten Siri. Til Henrik Thodesen kster jeg herved en ener så hardt jeg bare kan. Ari Behn tatoverte sin VG-terning på armen. Jeg ønsker å banke Henrik Thodesen 1'er inn i pannen på han. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener med min harme mot denne radiostemmen som kryper rundt deg som gifig eføy om morgenen, har jeg følgende tips: Ikke prøv å forstå det ytterligere. Bare la være å finne det ut.

Etter en stund med med Henrik Thodesen bak roret ble det endelig en endring i programledelsen. Før vi går videre i min vrede over petre-programledere, skal vi først ta inn på et lite sidespor og grave oss ned i verdenshistorien. Vi skal til Latvia i Baltikum.

Landet har i flere hundere år vært okkupert både her og der. Først kom svenskene. Så kom russerne. Og i 1940 ble landet tvunget inn i sovjetunionen mot sin vilje og hundretusener latviere ble sendt bort og henrettet. Men så kom Hitler la Latvia under sitt voksende rike for en stund. Latvierne var strålende fornøyde over å bli kvitt russerne, og applauderte Hitlers frammarsj. Men da fella klappet igjen og tyskerne viste sine litt kjipere sider ved å sende 70.000 latviske jøder i døden, sto jubelen plutselig ikke så høyt i taket lenger. Som kjent varte ikke krigen evig, og da Hitler hadde tatt sin kjære forlovede med seg i bunkeren og drømmmen om det ariske riket var smuldret vekk, banket Sovjetunionen nok en gang med store hammeren på den latviske døra. At latviere i dag er et folk som er litt gretne og sure kan rett og slett være fordi de i en årrekke regelrett har blitt rævkjørt.

Men tilbake igjen til Petre. De av dere som for noen år siden kikket på Otto Jespersens program "Rikets Røst" fikk sikkert med dere stuntreporter Siri Bonde Tusvik. Men hvor ble det så av dette forferdelige vesenet etter opptredenen på skjermen? Joda, hun forsvant over i Petre. Over til mine ører. Som et lite Sovjetunionen dukket hun opp på radioen for et drøyt år siden. Jeg husker ikke hvilket program hun hadde, men jeg tror det gikk på ettermiddagen. Og nå, etter at vår kjære Henrik Thodesen har dratt inn årene fra P3Morgen og forhåpentligvis barbert av seg den lille hitler-barten jeg ser for meg at han har hatt på overleppa, er jommen Siri Bonde Tusvik tilbake på eteren, denne gangen som programleder om morgenen. Sovjetunionen slår tilbake. Jeg er et lite Latvia. Dolket i ryggen hvor enn jeg snur meg.

Til dere som bestemmer hvem som skal være programledere på Petre:
ADVARSEL: Øystein vurderer herved å gå over til Klem FM istedenfor Petre om morgenen. Stort sterkere kan vel ikke signalet bli?

Men nå er det kanskje på tide med litt ros også. Dagens første ros går til Tofrinn Borkhus, som har ledet programmet Cruisern på lørdager. Torfinn er den eneste programlederen jeg vet om som på riksdekkende radio snakker ordentlig brei norddals-dialekt. Kudos! Om du ikke har fått med deg Cruisern, har du muligens hørt Torfinns filmanmeldelser i programmet Filmpolitiet.

Dessverre må jeg igjen gi litt pisk og pryl. Torfinn Borkhus har i lang lang tid vært den perfekte programlederen Cruiseren. Hvorfor har en eller annen idiot funnet ut at lederskapet av dette programmet nå plutselig skal deles mellom Borkhus og den forferdelige radiostemmen til Else Kåss Furuseth? HALLO? Kan noen prøve å forklare de som setter opp program-kabalen til petre at det finnes bedre tidspunkter å legge denne enn på nachspielet etter Petre-julebordet? Hvorfor har ingen fått sparken for dette valget?

Før jeg i dag skal gi meg med å skrive om programledere i Petre, skal jeg gi en liten ros. Grete Strøm, reporter i Osenbanden er mitt store lyspunkt i dagen når jeg går hjem. Kjære Grethe. Hadde verden vært litt annerledes (dvs uten samboer, barn på vei osv) og jeg hadde møtt deg på gata, ville jeg antakelig knelt for dine føtter og kysset deg fra tær til ankler og fridd spontant. Og jeg hadde ikke trengt å gifte meg med hele kroppen din en gang. Jeg hadde bare trengt lungene, stemmebåndet og munnen. Jeg hadde fått nok elskov av bare å bli hvisket god natt i øret hver kveld på din klingende Bodø-dialekt.

Tenker vi sier det sånn, jeg. Så får vi håpe min pipete blogg-stemme siver inn ett eller annet sted der den hører hjemme i NRK-systemet.

Men før jeg går og legger meg skal jeg bare gi en kudos til. Den går til Lars Beckstrøm i DeLillos. Du kan si mye om Lars Lillo, men i mine ører fungerer låtene hvor Lars Beckstrøm styrer vokalen som diamanter i et hav av gull.

God natt.

PS: Jeg er for trøtt til å rydde alle skrivefeilene. Gjør korrekturlesingen selv.

mandag, februar 11, 2008

Post-trøbbel

Aftenposten slår i dag stort opp at det nå er en rekke steder som har vinmonopol men står i fare for å miste postkontoret.

Postkontorene er tenkt byttet ut med konseptet "Post i butikk". Men hvorfor ikke tenke litt annerledes og innføre "Post i pol"?

onsdag, februar 06, 2008

Tunnellsyn

På vei gjennom byporten med retning mot jobb i dag tidlig pep det i telefonen min, og inn kom det en melding fra kamerat Thomas:

Du verden så overlegen da!

Jeg innser at jeg på ett eller annet tidspunkt har vært i nærheten av han uten å legge merke til han, og skriver en ynnskyldning fordi ejg er uopppmerksom om morgenen.

Hehe. Møter du meg om morgenen må du stille deg foran meg og skrik "HEI, JEG ER THOMAS. JEG KJENNER DEG!"

Svaret fra Thomas kom spontant:

Tydeligvis. 40 cm unna, løfting av arm til hilsen og en "god morgen" funker åpenbart ikke. :) Og jeg som trodde JEG var sløv om morgenen...


Neste gang diskusjonen om 6-timersdagen kommer, skal jeg stå øverst på barrikadene!

fredag, februar 01, 2008

XX - XY - YX - .......YY?

VG melder i dag at britiske forskere forsøker å danne sæd- og eggceller av stamceller. Det påpekes at dette kan føre til at mannen blir overflødig fordi kvinner med dette kan befruktes uten mannen. Det påpekes imidlertid at det kun kan lages jentebarn av rene jente-par fordi damer mangler Y-kromosomet som en gutt må ha. Det gamle jungelordet om at menn etterhvert vil forsvinne kan dermed være ett steg nærmere sannheten.

I artikkelen nevnes det også menns mulighet til å formere seg med andre menn, men da gjennom en surrogatmor. Og her er det jeg lurer litt. Det er en utfordring at man ikke har Y-kromosomer hos kvinner, men hos menn har man jo faktisk potensielt det motsatte problemer. Menn har jo ett kromosom av hvert, så da skulle det jo bli 25 % sjanse for at resultatet blir ei jente (XX) og 50% sjanse for at resultatet blir en gutt (XY og YX). Men hva skjer hvis vi sitter igjen med et Y-kromosom fra hver av fedrene?

onsdag, januar 23, 2008

Viktige aspekter ved prosjektledelse

Jeg driver med litt kursing i prosjektledelse om dagen, og i dag har jeg lært følgende om hvorfor det er viktig med prosjektplanlegging:



Enkelt og greit.

tirsdag, desember 18, 2007

tirsdag, oktober 02, 2007

Om en timme är ni prinsar igjen!

Putt fire kompiser på flyet til Stockholm med billetter til en øl- og whiskyfestival i lomma. Det lukter fuktig helg...

Fredag kveld ble utvilsomt av det fuktige slaget. Med utesteder på rekke og rad i Gamla Stan ble oppvarminga til festivalen særdeles vellykket. Etter en bedre middag fant vi fram til Glenfiddich warehouse no 68, en kombinert bar og restaurant som ikke uventet hadde et godt utvalg med både øl og whisky. Gode fulle og etter blant annet å ha drukket Mackmyra svenskt whisky for drøyt 1000 kroner etter at kjære K-man hadde sett prislappen 63 kroner for drammen og bestilt 4 stk 4 centiliters drammer og prisen var per centiliter, ikke per fire cl som det pleier å være i Norge, og etter at regningen vi fikk servert alikevel var grei siden halvparten av det vi drakk ikke var ført opp, tuslet vi videre inn i Stockholmsnatten. Og hvis du synes forrige setning var lang og slitsom, kan du prøve å lese den etter å ha snurret 50 ganger raskt rundt din egen akse. Følelsen vil være omtrent som da jeg prøvde å konsentrere meg for å få nøkkelkortet i døra da vi kom tilbake til hotellet. Og for å si det sånn vet jeg ikke om det var K-man eller jeg som låste opp døra heller...

Men mer om turen hjem senere. Vi skulle nemlig videre. Litt lenger ned i gata ramlet vi inn en bakdør på det som viste seg å være en irsk pub. Her landet vi midt inn i et lass med irer som så på rugby. Etter å ha fått bestilt, fant vi en trapp ned i en kjeller hvor det var konsert. Den kunne definitivt kalles intimkonsert for jeg sto omtrent på skoene til kontrabassisten, og hadde jeg snudd meg brått, ville jeg slått et ekstra slag på top-hat'en til trommisen.

Men konserten var knall, og tre av fire nordmenn i lokalet sto og rocket vilt med bandet, men sistemann satt og var i ferd med å sovne. I pausen kunne mine tre reisekamerater (hvor av den ene var søvngjengeren) konstantere at bandets navn var "Bitter Blue", og at de nå var eiere av en CD fra dette bandet.
- Ni är värdens besta band, bettre enn Bruce Springsteen, kunne K-man entusiastisk fortelle vokalisten.

Da bandet var ferdig fant vi ut at også vi begynte å bli ferdige, og tiden var inne for å jakte kebab. Som innfødte dansker sanng vi oss gjennom Gamla Stan med strofene "Vi er røde, vi er hvide, vi står sammen, side om side", til vi til slutt sto foran en mobil kebabsjappe på Slussen. Og ikke bare én kebab ble det. Nei, kebaben var så liten at det ble to før vi forlot svensken som hadde hytte på Senja og den nå litt grinete kebab-selgeren etter at, jepp, du tenkte riktig, vår alles kjære K-man hadde gitt han en leksjon om hvordan kebab skal være, og satte kursen for hotellet.

Jeg tror det nå er på tide å forsvare mine venner litt. K-man er ikke bare slem og full og kranglete. Han er faktisk en kjempeålreit kar, selv om han er trønder. Han elsker svensk kebab og kebab-pizza, og er den eneste av oss som har klart å gifte seg. Men en ting er et helvete med K-man, og det er å våkne opp med han dagen derpå. Om det var hevn for den lette odøren som lå på hotellrommet lørdag morgen vet jeg ikke, men noen puttet iallefall en femmer på gutten. Først skulle han prate. Så skulle han se på TV, og så skulle han slippe inn alt det lyset han klarte ved å lage sprekker i gardinene. Og alt dette før klokken 9 om morgenen. Det var dømt til å bli en hard dag.

Klokken 11 var vi klare til å gå ut en tur. Kebaben var ofret til porselensguden etter en litt selsom opplevelse med en eucalyptus-docs (fin mage uten kvalme, men tørr, sår hals. Docs for å dempe tørrhosten setter igang spyttproduksjonen. Økt spyttproduksjon gir kvalme. Hurra for sår hals!), og Ståle og Thomas hadde ikke gitt lyd fra seg.

Vel ute i Gamla Stan igjen begynte vi jobben med å finne ut hvor vi egentlig hadde vært. Underveis i letingen kom hodepinen sigende, og vi svingte innom et apotek for å få pinex. Vel inne fikk vi hjelp av en hyggelig dame som pent fant frem hodepinetabletter. Hun kikket opp på de tydelig slitne norske karene hun hadde foran seg, og spurte med moderlig stemme.
- Är det nåt annat jag kan hjelpa er med?
- Ja, hvis du har noe som hjelper på fyllesyke, tar vi det gjerne.
Damen tenker seg litt om og finner to typer brusetabletter.
- Ta denna för at bli lite bettre nu, och denna om ni skal fortsetta senare. Ta dom och ni er prinsar igjen om en timme. Men ni har inte hört det från mig!

Og ikke nok med det, men på apoteket var det også både vann og små pappkrus som var som skapt for brusetabletter. Vi skylte i oss den ene, og den andre fortsatte å oppløse seg i glasset mens vi vandret videre i byen. Først da vi sto utenfor gardisten ved hovedinngangen til det svenske slottet var tabletten oppløst, og med vepnet vakt som vitne skålte vi i pappkrus og hete i oss den vetskeballanseregulerende coctailen.

Om det fungerte? Joda, men mangelen på søvn natten før førte alikevel til at det ble et par timer på øyet før vi kom oss på øl- og whiskyfestivalen. Og selv om kroppen var litt sliten, gikk det fort å komme igang igjen. Dette begynner å bli såpass langt at jeg tror jeg skal gi en kortfattet beskrivelse av resten av festivalen og turen: Knall. Rett og slett knall. Og om dere har kommet så langt, skal jeg også beære dere med et bilde fra Masterclassen hvor en Duncan Tait, sjefen for destilleriet Oban fortalte oss om 5 ulike hviskyer fra øyene Islay og Skye i Skotland mens vi smakte på dem. Nam nam.