Dødelige doturer - dagens klassiker

Siden flere av dere sturendende stakkarene begynner å nærme dere eksamen, gir jeg dere en liten klassiker fra mine egne studiedager. Jeg har den glede av å presente:

Dødelige doturer

Med kamferdrops, kam og Se og Hør er eksamensvaktene klare til dyst. Kondisjonen er like dårlig som i fjor, og strengt tatt er det rart at omløpshastigheten på eksamensvakter ikke er større. Jeg var nær å drepe en av dem.

Jeg har syndet. Jeg har syndet mot den eldre garde. Den garden som gjennoppbygde landet etter krigen og som sårt trenger et par skillinger for å spe på en slunken pensjon. Disse stakkars gråhårede menneskene med penkjole, strikketøy, tørr hals, og kam på innerlomma må jo få lov til å ta seg en strøjobb de også uten at det blir stilt for store krav til dem. Men passer alle som eksamensvakter?

For noen år tilbake satt jeg med en tung 3-timers eksamen da blæra plutselig ga beskjed om at den var i akutt behov for oppmerksomhet. Den ble oversett i det lengste, men til slutt måtte jeg gi etter og stikke en hånd i været for å få kontakt med en fotformsko-bekledd eksamensvakt. Om hun satt i halvsøvne, eller om hun var delvis blind vet jeg ikke, men det tok år og dag før sjefen for frisk luft og glad blære la merke til hånden. Kollegaen hennes, den gamle mannen som satt bak i lokalet, enset ikke annet enn avisa si som han studerte svært nøye.

Men omsider sto jeg da utenfor døren, og i lange steg la jeg avgårde mot trappa. Små føtter i fotformsko er ikke laget for kappgang, men den gråhårede damen hang forbausende bra på...de første ti metrene. Så kom astma-lydene. Først litt søte og uskyldige, og slett ikke værre enn hos en utrent student med tastatur-fingre og grandis-mage, men da jeg kom fram til trappa, var fem skritts forsprang blitt til fem meter, og den søte pusten var blitt en usjarmerende pesing. Blæra presset fortsatt, og i fullt firsprang bar det nedover trappa alt det bena mine klarte. Midt i trappa hørte jeg surklelyder en halv etasje over meg, og takten på skrittene der bak avtok jevnt.

Vel nede i kjelleren slo jeg lens med fult trykk, tømte den innvendige innsjøen, og vasket hendene. Jeg kikket på klokka og innså til min store forskrekkelse at det var 32 minutter igjen til innlevering. Som en veddeløpshest kastet jeg meg rundt, og jogget mot trappa igjen. Der møtte jeg en surklende eksamensvakt som akkurat hadde kommet ned, og som tappert snudde rundt og fulgte med opp igjen. Hun hørtes ut som en bil uten olje der hun slet bak meg, men jeg hadde rett og slett ikke tid til å ta meg av henne. Jeg burde nok ha bært henne opp, men det ville sannsynligvis ha knust hennes siste ære.

Klar til en siste innspurt med pennen kom jeg meg på plass igjen, og etter et drøyt minutt kom en sliten bestemor til syne i døren. Hun datt tungt ned på stolen, og det 50 år gamle tjerebelegget i lungene hennes lagde en skummel lyd på både innpust og utpust. Ute av stand til å hverken strikke, lese Hjemmet eller bråke med kamferdrops-posen ble hun sittende å stirre ut i luften mens lungene jobbet som besatte. Slik ble hun sittende resten av tiden, mens vi andre skrev som om vi hadde fått betalt for det for å bli ferdige.

Jeg må jo i ettertid si at jeg synes litt synd på de små føttene. Hun kunne jo ikke noe for at jeg har lengre ben enn henne, og hvem kan egentlig forvente at en 70-åring skal kunne konkurrere med ungfole i annet enn kjederøyking og kaffedrikking? Hun bygget landet etter krigen. Det var dét som var hennes primæroppgave her i livet. Jeg forventer ikke mer av en bestemor, men jeg ble jo litt forskrekket da jeg så en annen eksamensvakt bli kjørt bort fra området i ambulanse etter at hun hadde falt om midt under en eksamen. Det kunne fort ha vært min eksamensvakt.

Jeg har aldri sett igjen den pesende damen min, men jeg tenker ofte på henne. Jeg håper jeg ikke har påført henne varige mén, men jeg ser fortsatt faren i at jeg skal gjøre det igjen. Ingen blir yngre med alderen, og jeg synes det er på høy tid at noen innser at man bør gi stafettpinnen videre. Jeg vil ikke drepe noen når vi nå igjen begynner med det årlige eksamensjaget. Vær så snill. La meg slippe det.