Drittlei religion

Nå er jeg så lei av religionsutøvelse at jeg snart spyr.

Da muhammed-tegningene fikk store deler av den muslimske verden til å frese og tenne på dårlig tegnede kopier av norske og danske flagg, og kristenfundamentalister som Finn Jarle Sæle (redaktør av avisen Norge Idag) gikk til frontalangrep og helte bensin på et allerede overtent bål, var det mange som fikk en vekker om at korstog og religionskrig er langt nærmere enn vi tror.

Jeg husker vi ungdommen snakket om fred på jorden og tegnet peace-tegn på penalet, men jeg innser at dette var så naivt det bare kunne bli. Vi klarer jo ikke å få noe som en gang er i nærheten av fred og ro når en ufattelig stor andel av jordas befolkning mener at verden styres av én eller flere guder. Gudens navn og form varierer, det samme gjør måten man forholder seg til den på. Mange har hellige skrifter med et klart definert sett med normer, mens andre klarer seg med å tilbe et tre eller en spesiell busk. Det som er skummelt med religionene, er at mange mennesker så til de grader legger livet sitt i hendene til den man tilber ved å i større eller mindre grad følge nedfelte lover som ble skrevet i en helt annen tid.

Det er et paradoks at mange på tvers av religionene mener at man egentlig tilber den samme guden, men at man allikevel praktiserer religionene såpass forskjellig at det skaper konflikt.Og når alle tviholder på sin definisjon av herren i himmelen og er hårsåre for kritiske spørsmål og humor, kommer man ikke et lite museskritt i retning av forståelse.

Fra Aftenposten sprakk det i dag opp en sak om at mange kristne har blitt støtt av Herborg Kråkeviks sketsj om søndagsskoleundervisning med flanellograf som er et av numrene i forestillingen som hun er på turné med.

Og ærlig talt. Skal man vise avsky mot muslimer som reagerer på muhammed-tegninger, bør man ikke kaste glass i stein i eget glasshus.