Mobil til besvær

Med ståpels på ryggen har jeg pakket opp en ny telefon. Jeg gruer meg allerede til å teste overgangen fra people-connecting til den runde grønne logoen.

Jeg må vel bare krype til korset og inrømme det. Jeg er Nokia-slave. Jeg liker de trauste finnene som gjør ting avansert men enkelt på en gang, akkurat slik som Google. For noen år siden var jeg innom Ericssons modell T68i, men denne hatet jeg som pesten. Selv ikke etter halvt års bruk hadde jeg klart å ommstille meg til å tenke slik som telefonen forventet.

Jeg startet Nokia-eventyret mitt med gode gamle 1611. Så ble 5110, og i russetiden kjøpte jeg meg en 1611 til for å ha som festtelefon, øljekk osv. Jeg har også vært innom 3310, 6210, og i det siste har jeg hatt en 2600 som jobb-telefon, og en 3220 på privaten. Begge er forsåvidt modne for utskifting. 2600'en fordi den mangler praktisk funksjonalitet, og 3220'en fordi den er i ferd med å bli utslitt. Forøvrig har jeg vært godt fornøyd med super-fjortiss-telefonen.

Men i dag fikk jeg utlevert ny jobb-telefon. Og tror du ikke jeg ble utstyrt med selve satan selv, Sony Ericsson K750i. Nå vil vel kanskje noen invende at dette er en flott telefon, men jeg er ekstremt skeptisk, og jeg kjente hårene stritte på ryggen da jeg dro kjensel på menyoppsettet fra T68i. Jeg har riktignok bestemt meg for å gjøre et forsøk. Jeg har bestilt adapter for å kunne koble på eksterne hodetelefoner istedenfor de møkka-proppene som fulgte med telefonen, og jeg har bestilt større minnekort for å få inn litt musikk. Så får vi se da om jeg klarer å omvendes.