Bilberging på finsk

Å ligge i en grøft med akutt slagside på bilen og snø på panseret er ingen koselig opplevelse. Når dette skjer in the middle of fucking nowhere med finsk som beste språk å kommunisere på, blir ting med ett enda mer tuklete.

Fram til i sommer bodde jeg i Kirkenes, endepunktet for E6 i nord. I motsetning til lenger sør er ikke E6 alltid den raskeste måten å komme seg fra A til B, fordi veien er lagt der den passet langs kysten, og den krysser ikke landegrensene. For en som skal vestover (mange tror at værkartet går fra sør til Nord, men Kirkenes ligger på omtrent samme lengdegrad som St Petersburg, og Finland som er én tidssone unna oss, ligger vest for Kirkenes) vil det derfor gjerne være like naturlig å kjøre via Finland som å følge kysten.

Da jeg bodde i Kirkenes hadde jeg hele Troms og Finnmark som arbeidsområde, og jeg hadde hyppige turer til Porsangmoen ved Lakselv, rundt 35 mil hjemmefra. Den naturlige måten å komme fram, var å svinge av i Neiden, krysse finskegrensa via Savettijärvi, Kaamanen, og videre til bake på E6 i Karasjokk.



Langs veien er det et hus i ne, men sjeldent med mindre en en kilometer mellom dem. Og mens fartsgrensene i Finnmark er veiledende, er fartsgrensene i Nord-Finland vill-ledende. Om ikke annet stemte de sjeldent over ens med speedometeret.

Fordelen med veien er at den er en snarvei, men bakdelen er at den ikke står høyest på det finske brøytevesenets prioriteringsliste, risikoen for ublide møter med rein er stor, og sist men ikke minst er området befolket av nord-finner.

På vei hjem fra Porsangmoen en vinterdag kjente jeg at jeg begynte å bli litt sigen, og fant ut at jeg skulle stoppe og hvile litt før jeg dro videre. Jeg kom rundt en sving, og fikk øye på en innkjøring som jeg ville stoppe på. Jeg bremset ned, men kom brått ut på et område på siden av veien med det ene hjulet som ikke var hverken nedkjørt eller brøytet. Resultatet var naturlig nok at jeg mistet styringen, og før jeg klarte å gjenvinne den, var firehjulstrekkeren omdannet til en halv-annen tonn tungt japansk grøfteubåt.

Om det bare er norske vegingeniører som har hatt stor tro på at norske bilister skal holde seg på veien, eller om det er svenske og finske ingeniører som er litt smartere vet jeg ikke, men jeg takket meg der og da lykkelig for at jeg havnet i en finsk grøft og ikke i en norsk. Etter å ha brøytet meg ned i bunnen av grøfta, krabbet bilen seg nemlig videre opp på den andre siden før den stoppet. Hadde dette vært en norsk veg, hadde jeg antakelig på det tidspunktet stått og disktutert med Peter for å få lov til å passere perleporten.

La oss nå stoppe opp og se på de rene fakta.
- Bilen står i en 50 graders vinkel i en grøft
- Grøfta ligger et sted mellom Kaamanen og Savettijärvi i svarteste Finland
- Bilen er eid av den norske stat, avdeling for våpen og ammunisjon
- Siste menneske ble passert i en møtende bil ti minutter tidligere
- Ingen spade i bilen

Ok. Ikke de beste forutsetninger. La oss nå se hvordan det egentlig står til.

Jeg krabbet ut på passasjersiden (døra på førersiden koste jo med bunnen av grøfta) og hoppet ut i snøen. Bilen var tilsynelatende uskadd, men sto modt i en snøfonn som hadde egnet seg best for kjøretøy med belter. Ingen biler i syne, og eneste tegn til liv i området var innkjøringen 50 meter framme som jeg egentlig hadde tenkt å stoppe ved.

Jeg kledde på meg og trasket bort. Innkjøringen endte ved et hus, og jeg kikket meg rundt for å kartlegge om vedkommende som bodde der var i besittelse av et kjøretøy som kunne trekke meg opp av grøfta. Ikke uventet var en snøscooter det eneste på tunet med motor.

Jeg banket på, og hørte liv i huset. Etter en stund sto det en skummel, mørk nord-finne i døra.
- Do you speak english?, spurte jeg på skole-engelsk med norsk vri.
- Yes, a little, svarte han på et noe mer gebrokkent getto-finsk, og da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde en bil eller en traktor eller noe som kunne dra meg opp av grøfta hvor jeg hadde kjørt ut, innså jeg at "Yes, a little" var hans fulle engelske ordforråd.

Vi gikk over til mer primitive uttryksformer, og han forstod etter hvert problemet mitt. Han dro på seg scooterdressen, tok tak i snøskuffa og trasket i vei mot veien, mens jeg diltet etter og lurte på hvilket nivå av høflig kommunikasjon man skulle legge seg på til en som ikke skjønner hva du sier og som er i ferd med å hjelpe deg.

Vel framme ved bilen begynte han å grave, og jeg sto der som en idiot. Han forklarte på finsk, og vi fektet og prøvde å forklare fysiske lover for hverandre. Så hørte vi en motor starte i det fjerne, og snart var finne nummer to på vei mot oss på scooteren sin. Om finne nummer én kunne lite engelsk, kunne iallefall finne nummer to lite.

Med finne nummer to som tilskuer jobbet finne nummer én og jeg oss svette videre, selv om vi nok begge skjønte at vi ikke ville komme i mål med snøskuffe og muskelkraft alene. Men av høflighetsgrunner fortsatte vi begge for å prøve å nå et felles mål.

Heldigis ble vi avbrutt av en reddende engel. Han kom kjørende i en bil med svenske skilter som var full av hunder og hundesleder. Og i motsetning til finnene skjønte svensken umiddelbart problemet samtidig som han satt med nøkkelen til løsning av problemet.

Bilen min inneholdt ingen spade, men takk og lov hadde noen vært så smarte å plassere et slepetau i den, og etter litt prøving og feiling, og full gass fra bilen i grøfta, sto jeg endelig oppe på veien igjen. Og tro det eller ei, men bilen var virkelig uten en skramme.

Jeg takket finnen og svensken, og etter nok en pinlig stillhet i nordisk forbrødring, var jeg klar for å dra videre.

Moralen i denne historien er at når du ergrer deg over mangelen på snø, finnes det alltid positive sider med det også. For eksempel er det lettere å holde seg på veien uten snø. Den er også at det ordner seg til slutt selv om store deler av verden hverken skjønner engelsk eller norsk. Men på tross av at det meste ordner seg, vil jeg fortsatt anbefale deg følgende:

Hold deg på veien i Nord-Finnland.