Det rumler i magen - Rakfisken er i hus

Jeg er en tilhenger av tradisjonsbærende mat. Gjerne mat som lukter litt rart og som har vært lagret omtrent fra den tiden matretten ble oppfunnet. Lutefisk er litt oppskrytt, men jeg skjønner ikke at folk kan synes at gelefisk uten smak er så forferdelig. Smalahove står på lista over mat jeg vil smake, og nå er rakfisken i hus.

Jeg har spist rakfisk siden jeg var liten, og foreldrene mine var i starten litt bekymret og usikre på om små barn har godt av å spise mat som i utgangspunktet har gjennomgått en forråtnelsesproses. Men genene var tydeligvis hardføre, for både jeg og min elskede søster har overlevd fint. Søstra mi var dessuten skremende tidlig ute med både blåmuggeost og pultost.

Men nå er det altså rakfisktid. Ica Maxi annonserte med rakfisk i både 4-kilosboks og løsvekt, og samboeren og jeg enige om å kjøpe et par fisker. Da jeg kom til butikken var fiskedisken tom og i ferd med å vaske, men damen bak disken tilbød meg en 4-kilosdunk. Jeg tenkte meg om et halvt sekund, og fant ut at det tros alt bare var å fryse ned. Så i går kveld tuslet jeg hjem i reget med 4 kilo råtten fisk under armen.

Men hvordan skal man så bli kvitt 4 kilo fisk? Fasiten er selvfølgelig rakfisklag. Så den 11. november bør du holde deg unna Sandaker om du har en litt følsom nese. Og det fine med rakfisklag er at det også er en god unnskyldning for å drikke opp litt av akevitten som står i skapet og godgjør seg. Om du ikke er bedt, men mener du burde vært det, er det bare å gi meg et vink.

Skål!

Bekymringsfritt

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå litt tilbake i tiden og slippe en del bekymringer.

Ønskeliste

Jeg får stadig spørsmål hva jeg ønsker meg når tiden går mot jul elelr bursdag.

For familie og andre med manglende kreativitet, har jeg nå begynt på en ønskeliste. Den ligger på høyre side her.

Helga på hell

Det er fredag. Dagen for å nyte helgefreden, drikke et par pils og slå ut håret. For Øystein ble det en kort fredagspils, trikken hjem, og i seng før halv ti. Og for de som mistenker meg for å være klåfingret og dra samboeren i seng tidlig kan jeg opplyse at jeg 20 minutter senere lå og purket og sov. Så har vi de av dere som kanskje vil innvende at det ene ikke utelukker det andre, men jeg kan forikre dere at jeg ikke hadde en kvart watt å by på en gang.

Og så ble det lørdag. Og hva er bedre opplading til en kveld som vanligvis skal brukes til å drikke enda mere øl, turne i lyktestolper og spise dårlig kebab med kokt kjøttfarse enn å dra til Majorstua og gå helt fra majorstuekrysset, gjennom hele Bogstadveien og Hegdehaugsveien og nesten til Grensen på "shopping"? Planen var å få hanket inn litt klesplagg, men da jeg kom hjem satt jeg igjen med to CD'er fra platekompaniet. For all del, veldig fornøyd md CD'ene, men konklusjonen min er ganske klar.

Majorstuen er oppskrytt.

Utslitt i både kropp og hode ble de store utskeielsene på kvelden erstattet med filmen "Fritt vilt", høstens store norske skrekkfilm. For all del en spennende film, men kan vel ikke si at den ødela nattesøvnen min. Tvert imot sov jeg utrolig tung og sprat som en geit gjennom Nordmarka i dag. Iallefall nesten.

Sykkel med forbannelse

I vinter kjøpte jeg meg ny sykkel. En morsom liten Hard Rocx Salt som jeg modifiserte litt for at den skulle passe perfekt til meg. Den hadde kort ramme, kunne manøvreres på en femøring og hadde skikkelig fete dekk.

Jeg fikk ikke brukt sykkelen noe særlig før sommeren, men i juni dro frøken snupp og jeg på en liten sykkeltur i Marka. På en smal sti var det plutselig en tynn stubbe gjemt bak lyngen som grep tak framhjulet mitt, og kastet meg hodestups over styret. Jeg seilte så lang jeg var og fikk et ublidt møte med bakken foran meg. På vei ned på magen for å gi moder jord en ufrivillig klem, tok jeg meg for med armene og fikk en real kakk i høyrehånda.

Dagen etter var helvetet i gang. Hånda gjorde satans vondt, og jeg forbandt den godt. Det virket ikke som noe var knekt, så jeg regnet med at det ville lege seg selv uten hjelp av lege. Etter et par dager kjøpte jeg meg en håndleddstøtte, og da denne begynte å lukte litt stramt, kjøpte jeg en til for å kunne veksle på når den ene var til vask. Og til sammen koster vel disse ca 250 kroner stykket.

Sommeren gikk, og hånda var ikke fult så vond, men verket om jeg belastet den. Jeg sluttet å bruke støtte, for den hadde liten funkson. Sykkelen ble brukt til et par småturer, men sto mest ubrukt i påvente av at hånda skulle bli bra. Så en dag var sykkelen borte. I løpet av natten hadde en eller annen jævel sagt sesam-sesam med stor avbitertang, og låsen lå igjen alene og avklipt. Vel ordent det seg med forsikting, men det var jo lite kos at den forsvant alikevel.

Så, tre måneder etter tryningen fant jeg ut at det kanskje var lurt å gå til lege for smertene i håndleddet som hverken gjør meg i stand til å skru opp persienner eller vaske opp. (Strengt tatt er jo ikke dette så veldig synd, men det er bedre å ta oppvasken i ny og ne enn å ha vondt.) Og hva ble resultatet? Joda, 200 kroner hos legen, rekvisisjon til røntgen som kostet et par hundringser og resept på to pakker brexidol til en drøy hundrings stykket. Og da ble vel alt bra? Neida... Røntgenbildene viste ingenting. Brexidolen gav liten virkning. Så i dag var jeg hos legen igjen. Pling, 150 kroner. Og han gav meg resept på mer brexidol. Pling, 100 kroner til (ganger 3). Og siden han ikke kan si helt hva som er feil, fikk jeg rekvisisjon til en fysioterapeut. Og der blir det mer pling, pling og pling.

Summerer vi sammen beløpene som har komemt etter tryningen, begynner det å bli noen kroner. Og jeg har enda ikke fått syklet noe særlig, særlig ikke etter at sykkelen ble stjålet.

Det må hvile en forbannelse over den sykkelen. Får bare håpe at vedkommende som stjal den også arvet forbannelsen...

Det lysner

Denne uka startet skikkelig skjevt ut. Mandag våknet jeg med mareritt og jeg gikk rundt i koma resten av dagen. Om du spørr meg hva jeg gjorde på jobb på mandag kan jeg ikke svare deg eksakt. Jeg vet at jeg var i et møte fra halv ti til elleve, men resten er blankt. Og tirsdag var ikke stort bedre, selv med hyggelig middagsstund med gjester. Men i dag våknet endelig kroppen til liv. Jeg fikk endelig unna flere halvferdige ting på jobb, og tatt et par telefoner jeg har utsatt og utsatt.

Og da jeg gikk fra jobb i 4-tida var jeg merkverdig pigg. Jeg var faktisk så pigg at jeg hoppet av trikken på Torshov og tuslet innom kjøttbutikken og kjøpte ordentlige pølser (takk til Liten som fikk sendt meg dit) og jeg gikk også innom Torshov sport for å se om de hadde et godt (og kanskje litt billigere) alternativ til jakka jeg har sett for meg som vinterjakke. Og det hadde de ikke.

Men iallefall ruslet jeg videre hjemmover og kikket på bygninger, blomster, mennesker og trikker, mens jeg smilte til verden. Og jeg tror jeg begynner å forstå Leas fasinasjon av Torshov. Ikke bare det, men jeg innså faktisk at ICA'en på stusselige Sandaker senter faktisk var ganske ok om man ser bort fra grønsaksavdelingen. Og vel hjemme stekte jeg meg ordentlige pølser og lagde potetstappe fra bunnen av og koste meg skikkelig. Og på toppen av det hele avdekket en ny gjennomhøring av The Dandy Warhols siste album at dette til tross for at jeg syntes det virket kjipt første gangen jeg hørte på det, faktisk er ganske ålreit. Selvfølgelig langt fra noen højdare om man sammenligner med Welcome to the monkey house, ett av mine topp ti favorittalbum, men grei taffelmusikk.

Og nå venter jeg på en innkommende kjæreste og verden er ganske ok.

Kanskje det blir en super-torsdag i morgen?

Drømmetyder søkes

Jeg trenger en drømmetyder. På morgenkvisten i dag drømte jeg at jeg var på en buss på veg hjem. Jeg hoppet på en grønn buss (i motsetning til den røde sporveisbussen jeg pleier å ta) og sjanset på at den stoppet på Sinsen. Jeg hadde med meg sekken med fullt fotoutstyr, laptoppen og en del anent utstyr som ikke bør bli borte. Siden jeg ikke visste helt om bussen skulle stoppe der jeg tenkte meg, gikk jeg fram til sjåføren og spurte. Av en eller annen grunn lot jeg sekken ligge igjen i midtgangen ved bakdøra.

Da jeg spurte sjåføren om hvor jeg burde gå av, sa han "Da må du gå av her", og så stoppet han. På veg tilbake for å plukke med sekken, ser jeg at den er åpnet, og at to gutter i 16-17-årsalderen er på veg ut med PC og fotoutstyr. Jeg kaster meg etter og løper etter dem. Jeg tar dem igjen, og da våkner jeg med et brak av vekkeklokka. Jeg kjenner hodet er helt totalt ute og sykler munnen er som sandpapir og øynene verker etter søvn. Så jeg skrur av lyden, og faller ned igjen på hodet og forbanner den kjipe drømmen.

Og hva skjer? Joda, jeg fortsetter på drømmen fra der hvor jeg våkner. Som om morgenen ikke var var kjip nok. Hvorfor drømmer jeg sånn? Hvorfor drømmer jeg om digre hjul som er i ferd med å rulle over meg? Hvor våkner jeg med krampe i leggen etter febrilsk å prøve å stoppe bilen jeg drømte at jeg kjørte i i stummende mørke?

Ls meg få sove godt, for pokker!

Jannes pappa

Janne, du er helten min i dag. Eller heltinnen om du vil.

Det er ikke lett å ha foreldre som er alkoholikere. Eller som slår. Eller som Jannes pappa; schizofren. Og det er neppe noe mindre enkelt å fortelle historien i offentligheten.

Ting jeg fattet for seint

Jeg har blitt tagget av både Beate og StarseekR. Jeg synes det høres en smule drastisk ut siden jeg forbinder tagging med spraybokser, men jeg forstår jo at det har noe med html- eller xml-tagger. Så da skal jeg jo tross alt gjøre en innsats.

Men jo altså... Jeg har allerede fortalt om da jeg i søvne kastet en slange på samboeren og fikk ekstremt dårlig samvittighet for dette, før jeg litt forsent fattet at det var en drøm som hadde sklidd over i virkeligheten.

I går natt skjedde det igjen.

Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg på militærøvelse, og slikt blir det gjerne mye jobbing av. Onsdag hadde jeg en vakt fra klokka 5, så rundt midnatt på tirsdag dro jeg hjem for å sove litt før jeg skulle på. Siden jeg dro rett fra jobb og hjem til senga og stresset fordi jeg ville sove fort siden det ikke var mange timene til jeg skulle på vakt igjen, fikk jeg naturligvis ikke sove med en gang. Da jeg først sovnet, gikk nok fortsatt hodet på høygir.

Utpå natta opplevde jeg at det var et stort hjul som rullet nedover bakken og som hadde retning mot senga i bunnen av bakken. Det hadde retning rett fra siden, så jeg kastet meg ut av senga og krøp ned på bakken. Jeg ålet meg vekk fra senga til jeg traff døra i andre enden av rommet. Her krøket jeg meg sammen så godt jeg kunne og lå i dekning i påvente at at det digre hjulet skulle trille forbi. Så kom jeg på det... Stine! Jeg hadde ikke varslet, og hjulet kom til å treffe henne! Men det ville være for sent!

Skrekkslagent lå jeg der, til jeg hørte Øystein? Hvor er du? med en spinkel stemme fra senga. Da først gikk det opp for meg at jeg jeg var ute av drømmen.

Det skal også sies at jeg også er en av de som fattet at "Kom igjen ketchup" egentlig var en engelsk vits. Men forøvrig er jeg jo så oppegående at jeg fatter tin ufattelig fort. :-P

Jeg har forstått at man gjerne bør tagge videre, og de som skal fortelle videre under fanen "Ting jeg fattet for seint", er Britt og Liten.

36000 skritt uten utsyn

Etter at jeg flyttet ned fra Kirkenes til Oslo i juni har jeg sakte men sikkert begynt å savne snaufjellet, mer og mer. Vel er det korselig med skog i Nordmarka også, men jeg savner rett og slett litt utsikt.

Så for noen dager siden skrev jeg et innlegg på diskusjonsforumet fjelforum.net og spurte om hvor langt vekk fra Oslo man må for å komme over tretoppene. Fra Lillehammer og nordover er jeg godt kjent, men planen var å finne noe litt nærmere.

Ett av forslagene som kom dreide seg om en liten topp i Nordmarka som heter Kobberhaugene, og som ligger rett ved en DNT-hytte. Jeg kikket på kartet og fant ut at det ville være en grei søndagstur å gå dit. Samboeren hadde "jentekveld" i kåken i går, og var mindre klar for fysiske strabaser, så jeg kjørte inn til Hammeren i Maridalen alene.

Jeg trasket innover, og innså fort at denne stien ikke skilte seg mye fra Nordmarka forøvrig. Skig, skog og skog. Men med håpet om litt utsikt tasset jeg taktfast og målbevisst videre. Før jeg dro la jeg en grovplan som tilsa at jeg burde være hjemme i 16-tida, men bena var ikke helt med, så jeg sakket stadig etter på skjemaet.

Først i 15-tida var jeg på Kobberhaughytta, og begynte oppstigningen til utsiktspunktet. Jeg følte meg som en ekspedisjonsdeltaker der jeg klamret meg fast i den bratte fjellsida (skjønt det vil være dristig å kalle Kobberhaugene for fjell. La heller "fjell" bety at det var mye stein å klatre i der)på veg opp. Vel framme, klar for å få et overblikk over Oslo Kommunes skoger og familien Løvenskiolds arvegods, fikk jeg dette utsynet:

Jepp... Svette og stive lår bare for å få et syn av et herlig tåkehav. Med magen skrikende etter middag startet jeg på tilbaketuren. Halv seks, 5 timer etter start var jeg tilbake ved bilen i Maridalen.

Til Heidi, Ann Merethe og alle dere andre som traver rundt med skritt-tellere for å oppnå de obligatoriske 10000 skrittene per dag: Jeg telte etter at jeg gikk med en gjenomsnittlig skritt-takt på 120 skritt i minuttet. Jeg gikk i 5 timer. Fortjente jeg da den tallerknen med is og sjokoladesaus som jeg tok til dessert i dag?

Trenger ny CD-hylle

Jeg elsker CD'er. Vel er mp3 flott og fint og lett og laste ned og helt gratis om du ser bort fra et par lver og regler, men jeg liker nå en gang å ha noe litt mer fysisk å holde i hånda. Med flere Platekompaniet-sjapper i Oslo sentrum og play.com bare et tastetrykk unna, vokser skivesamlinga langt raskere nå enn før mp3'enes inntog. Takket være hyggelige priser ble samlingen i dag utvidet med:

• Minor Majority - Reasons to hang around
  
• Korn - Gratest hits vol.1
  
• AC/DC - Blow up your video (remastret)
  
• AC/DC - Powerage (remastret)
  
• Blink 182 - Take Off Your Pants And Jacket
  
• Pearl Jam - Live
  
• Ramones - Anthology
  

Og snart trenger vi ny CD-hylle.

Skyt en elg i blinde

For blinde har vi mange hjelpemidler. Vi har lyd ved fotgjengerovergangene. Vi har klikke-signaler ved dørene til mange offentlige bygninger. Og vi har skiskyting for blinde med lyd-signaler når siktet er innenfor den svarte prikken på skiva. Så nå synes jeg det er på tide at Norges Blindeforbund skal fokusere på en ny ting:

Jakt for blinde.

Vi har allerede radiomerking av dyr. Om vi hadde spydd ut noen penger av oljefondet, kunne vi sørget for å radiomerke alle elger, rådyr, hjort, harer og andre skyt-bare dyr med den samme teknologien som brukes i skiskytting for blinde. På den måten kunne de blinde få en ordentlig jaktopplevelse og selv nedlegge byttet bare ved å sette et lyd-sikte på rifla eller hagla. Om ikke det hadde blitt suksess, så vet ikke jeg.

Hvordan går det med Keiko?

Nå er det snart tre år siden Keiko døde. Han ble gravlagt under en gravhaug i Halsa kommune med 300 skolebarn som dekket han med stein. Men hvordan går det med Keiko nå? Er han skylt vekk av stormen? Er steinene fortsatt på plass? Hvordan lukter det når fem tonn hvalspekk råtner?

Jeg kjenner jeg savner Keiko litt. Omtrent som jeg savnet Guns n'Roses for et par dager siden. Men det er ikke like lett å slå på råttent hvalspekk som det er å slå på en CD. Nå har jeg hørt både Civil War og Knocking on heavens door i et par dager, og jeg innser at Use your illution 2-albummet til GN'R er ganske bra. Jeg klarte faktisk å høre på det mer enn én gang i motsetning til de andre albummene med samme gruppe som jeg fikk en overdose med på starten av 90-tallet.

Den eneste måten jeg nå får sett Keiko på igjen, er å se Free Willy-filmene. De selger den grisebillig på play.com, så jeg har jo muligheten til å se han igjen i nær framtid om jeg vil. På den annen side klarer jeg meg sikkert fram til de sender den på TVNorge i jula. Men jeg ser ikke bort fra at jeg klarer meg uten da også. Jeg har jo Guns N' Roses

Fortsatt naiv etter seks år

For seks år siden fant jeg det ut at det var på tide. Før kinoturen med en gjeng fra klassen min på høgskolen pakket jeg sekken med t-skjorte, boxer, sokker og tannbørste. Jeg hadde lovet Stine å hjelpe henne med å legge inn Borland C++ (Et program du lager dataprogrammer med) på PC'en hennes, og tenkte at det kanskje ikke var noe vits å dra hjem etterpå. Vi hadde flørtet heftig i en 14-dagers tid, og det var egentlig på tide å kalle en spade for en spade.

Så da kinoen var slutt ble jeg med til hennes studenthjem. Programmet jeg skulle "hjelpe" henne med skjønte jeg fint lite av, og de som kjenner meg har i ettertid hylskrattet av at akkurat jeg skulle tilby meg å hjelpe til med dette. Den utkårede har aldri siden spurt meg om noe som helst datateknisk. Jeg kjenner denne mistroen og åpenbare feilvurderingen av min kometanse sårer (jeg kan jo ikke noe for at det ikke hjelper uansett hvor mye man trykker "OK" og prøver på nytt), men jeg har valgt å svelge disse kamelene siden jeg alikevel ikke har det så værst.

Det endte uansett med at jeg ikke gikk hjem den kvelden, og siden den gang har jeg har jeg hatt en rødhåret nordtrønder som kjæreste. Og nei, hun er ikke fra Vædda'n.

På tross av (eller snarere kanskje på grunn av)at hun er så naiv at hun ikke gjør annet enn å heve øyenbrynene såvidt når en kar som skal hjelpe henne med en PC drar opp egen tannbørste fra sekken, har vi nå altså hengt sammen i seks år. Det første året feiret vi dagen vi ble sammen med middag på en bedre restaurant, men etter det har det stort sett gått i glemmeboken. Jeg har nå fridd, og jeg ser ikke bort fra at jeg år etter år etter at vi har giftet oss kommer til å glemme bryllupsdagen. På den annen side er jeg ikke så bekymret for dette, siden det er flere i husstanden som har dette problemet.

From: Stine
To: Øystein
Date: 10-Oct-2006 08:18
Subject: Ups..

Vi hadde 6 årsdag i går vi tror jeg..

-Stine

Uansett har det vært seks bra år, og vi får prøve å holde ut i seks nye. Hvis hun ikke innser at jeg er en slask før den tid...

Vaskemester

Når det knaser under føttene dine for andre uka på rad når du skal gå og legge deg, er det på tide å vaske.

Etter å ha utsatt vaskingen både ufrivillig og med fullt overlegg i flere uker, innså vi at det var på tide å krype til korset. Det er tross alt ikke noe kos å dele seng med hybelkaninene som etter lang tid i frihet har klart å vokse seg store og fine (mon tro hvorfor de så fulle av lange røde hår) og som sniker seg oppi senga som gratispasasjerer på en fot som ikke ble børstet godt nok av.

Jeg er litt pirkete på vasking. Det er ikke så farlig å vaske hverken oppvask eller gulv så ofte, men skal det først vaskes, skal det bli ordentlig rent. Jeg får ståpels på ryggen av kjeler som er fettete på undersiden og glass med flekker, og gulv skal helst være totalt tomme for støv.

For én gangs skyld gjelder nå tisekundersregelen for mat som faller på gulvet. Faktisk kan man nesten spise rett fra gulvet, men da er det jo spørsmål om hvor mye vits det var i vaskinga i første omgang.

Det som er kjedelig med vasking, er at man ikke har særlig mange tilskuere. Det er ingen (om man ser bort fra de som bor under samme tak) som kommer og ser på. Ingen som heier, og ingen som henger gullmedalje om halsen på deg når du har gjort en eksepsjonelt bra jobb. Personlig svetter jeg som en idrettsmann og bruker muskler som en bryter når jeg gnukker og gnir for å få vekk pastasausflekker på kjøkkenet.

I blokka her er det jo stort sett like leiligheter, så kanskje man skulle innføre vaskemesterskap? Sette opp tribune i bakgården med storskjerm som folk kunne følge med på. Ekstrarunder for støvdotter som ligger igjen i hjørnene, samt takvask og komfyrskrubbing som egne grener?

Og hvis noen hadde trengt å låne en ekstra leilighet for å øve seg til OL i støvtørk, kunne de godt fått låne min...

Sommeren er over

Sommeren er over. Regnet har høljet ned, og mørket kommer tidligere og tidligere. Folk pakker seg inn i tjukke jakker, skjerf og luer, og byen blir grå og trist. Det er i det hele tatt ganske deprimerende.

Denne sommeren er første gangen siden jeg var 15 år at jeg har hatt mer enn to uker sammenhengende ferie. Etter å ha jobbet en drøy måned i ny jobb, gikk reg rett ut i fire herlige ferieuker. Bildet er fra besteforeldrene mine sin hage utenfor Malmø i syd-sverige. Om vi ser bort fra tre netter i telt med høljende regn i Danmark, oppsummerer bildet sommeren på en veldig bra måte.

Og nå er det et halvt år til neste gang. Når nå går mot vinter igjen, trenger jeg en sjekkliste til meg selv for å unngå total depresjon.

• Kom deg ut i de timene det faktisk er lyst
  
• Gled deg over høstfargene
  
• Tenn stearinlys
  
• Gå på ski
  
• Kjøp blomster til kjæresten oftere
  
• Tren mer
  
• Les mere bøker
  
• Lek mer
  

Med ny leilighet, førsteklasses kjæreste, og et rimelig stabilt liv burde dette kunne bli en bra vinter.

Drittlei religion

Nå er jeg så lei av religionsutøvelse at jeg snart spyr.

Da muhammed-tegningene fikk store deler av den muslimske verden til å frese og tenne på dårlig tegnede kopier av norske og danske flagg, og kristenfundamentalister som Finn Jarle Sæle (redaktør av avisen Norge Idag) gikk til frontalangrep og helte bensin på et allerede overtent bål, var det mange som fikk en vekker om at korstog og religionskrig er langt nærmere enn vi tror.

Jeg husker vi ungdommen snakket om fred på jorden og tegnet peace-tegn på penalet, men jeg innser at dette var så naivt det bare kunne bli. Vi klarer jo ikke å få noe som en gang er i nærheten av fred og ro når en ufattelig stor andel av jordas befolkning mener at verden styres av én eller flere guder. Gudens navn og form varierer, det samme gjør måten man forholder seg til den på. Mange har hellige skrifter med et klart definert sett med normer, mens andre klarer seg med å tilbe et tre eller en spesiell busk. Det som er skummelt med religionene, er at mange mennesker så til de grader legger livet sitt i hendene til den man tilber ved å i større eller mindre grad følge nedfelte lover som ble skrevet i en helt annen tid.

Det er et paradoks at mange på tvers av religionene mener at man egentlig tilber den samme guden, men at man allikevel praktiserer religionene såpass forskjellig at det skaper konflikt.Og når alle tviholder på sin definisjon av herren i himmelen og er hårsåre for kritiske spørsmål og humor, kommer man ikke et lite museskritt i retning av forståelse.

Fra Aftenposten sprakk det i dag opp en sak om at mange kristne har blitt støtt av Herborg Kråkeviks sketsj om søndagsskoleundervisning med flanellograf som er et av numrene i forestillingen som hun er på turné med.

Og ærlig talt. Skal man vise avsky mot muslimer som reagerer på muhammed-tegninger, bør man ikke kaste glass i stein i eget glasshus.

Skummelt billig øl over alt

Sammenlignet med veldig mange andre land er øl i Norge en dyr opplevelse. Men om vi legger den diskusjonen til side, er det hyggelig å registrere at man kan finne billig øl også i Norge sett med norske øyne.

I 15-tiden i går pakket jeg sakene på jobb for å gå og ta en fredagspils med kolleger. Vi tuslet til Gamle Banken, som har en pilspris på sympatiske 33 kroner for halvliteren. Denne uken har vært alt for langt, så jeg følte veldig for å få en verdig avslutning på den. Og så var det sinnsykt godt med øl.

Etter to øl sjanglet jeg, og tilstandene var ikke bedre da vi etter fire-fem satte kursen for en kebabsjappe. Og enda var ikke klokka mer enn 18. Så ble jeg dratt med på T-banenen og vi dundret mot Blindern hvor en av kollegene mine hadde avtalt å være med på quiz på SV-kjelleren.

Og dette var et lykkelig valg av sted. For det første synes jeg quiz er gøy. For det andre var selskapet av første klasse. Og sist, men ikke minst, var pilsprisen på latterlige 25 kroner for halvliteren. Er det rart en del studenter detter av lasset og stryker på eksamen? Etter hvert gikk riktignok prisen opp til 29 kroner, men det er fortsatt ingen pris å klage på. Og min svarprosent på spørsmålene vi fikk stilt, sank i takt med inntaket av brunt fludium.

Da klokka passerte 22 kjente jeg at jeg hadde gjort min del av jobben. Stemmen hadde forsvunnet, kollegaen som dro meg med hadde begynt å danse med en av stududent-pikene på quiz-laget, og jeg var rett og slett i ferd med å bli full. (Onde tunger vil muligens si at jeg allerede hadde passert det punktet.) Så jeg trakk meg stille og rolig tilbake og tok banen hjem.

På vei fra stasjonen på Sinsen til blokka mi, gikk jeg forbi den lokale matbutikken. Det var rett før stengetid, så jeg svingte innom for å kjøpe nattmat. Det var en underlig følelse å stå der i matbutikken og rette opp ryggen for å ikke virke så brisen som jeg var, og vite at jeg nå var i ferd med å avslutte kvelden på et tidspunkt hvor de fleste fortsatt normalt var midt i vorspielet.

I dag våknet jeg på slaget 9, og føler meg langt fra så dårlig som jeg burde vært på en lørdag etter en fuktig fredag.

Er jeg i ferd med å bli voksen?

Vern om dine naboer

Snuppelura har funnet ut at naboer kan være greie å være på talefot med. Nå kan det hende at hun ikke har sett på dette som en mulighet før fordi hun bodde i etasjen under meg da vi studerte, og jeg var i besittelse av et avsindig strt stereoanlegg, men nå har det iallefall gått opp et lys.

I sommer flyttet frøken snupp og jeg inn i verdens beste leilighet. Vel, vi er iallefall ganske fornøyde. Som seg hør og bør inviterte vi derfor til kombinert innflyttings- og bursdagsfest i for drøyt to uker siden, og vi tenkte det var lurt å sørge for et godt naboforhold i gården vår også. Det er jo sjeldent særlig festlig å få besøk av sjonkel politi midt i festen fordi en nabo er lei av de forbannede ungdommene som har flyttet inn i oppgangen.

For å unngå dette, lagde vi derfor et litt alternativt nabovarsel. I en store hvite konvolutter pakket vi "neighbour survival packs" bestående av en stor sjokolade, et par ferske ukebalder, ørepropper og et brev som fortalte at vi skulle ha fest og at det bare var å komme innom uansett om de bare ville si hei og ta en øl, eller om de syntes lydnivået var for høyt.

Dagen etter lå det et hyggelig kort i postkassa:



Nå skal det sies at festen gikk rimelig rolig for seg, men vi fikk iallefall ingen sure miner. Og i ettermiddag innså vi for alvor at vi hadde gjort noe riktig. For utenfor døren lå det en hvit konvolutt med et skriv klistret på.

Kjære nabo :-)

Førstkommende lørdag 7. oktober feirer vi bursdag, og det er en viss fare for at lydnivået kan overstige det normale for en lørdag som ellers preges av dårlig TV-underholdning

Siden noen nyinnflyttede har høynet ambisjonsnivået for nabovarsling her i oppgangen kan ikke gamle travere være dårligere... Og ideen er god den. Skal man først plage noen kan man jo gi dem litt sjokolade først.

Dersom det ikke hjelper vil Slangordboken gi dere en mengde kraftuttrykk som dere kan bruke neste gang dere ser oss. Dere er også hjertelig velkommen til å stikke innom en tur for et glass vin eller en pils på lørdagen om dere har lyst :)

Dere må selvfølgelig også gjerne komme for å be oss dempe oss dersom noen blir litt ivrige med stereoanlegget...

Og i posen lå det ganske riktig en diger daim-sjokolade og en søt liten slangordbok i lommeformat.

Om vi kommer til å klage? Neppe. Gode naboer må jo få lov til å feste litt. Dessuten lærte vi oss å bruke ørepropper da vi studerte...

40 år igjen

Når du må kjempe for å stå opp om morgenen, når det lukter svett på bussen på vei til jobb, når du haster fra møte til møte, holder på å sovne over matpakka i lunsjen og vet at du har en halv milliard ugjorte ting hjemme, da er det litt trist å tenke på at det er 40 år til pensjonsalderen.

Ja til sitte-tissing!

I uken som gikk raste diskusjonen om gutter skal nektes å tisse stående. Guttene på Dvergsnes skole i Kristiansand har fått forbud mot å tisse stående etter at skolens personalet har gått lei av å vasse i urin. Vidar Kleppe er av de som kastet seg inn i diskusjonen, og mener at det er naturstridig å nekte gutta å vifte med snoppen stående.

Det er såpass lenge siden jeg gikk på barneskolen at jeg har glemt (eller muligens fortrengt) hvordan do-opplevelsene var på den tiden. Jeg husker imidlertid at min kjære mor støtt og stadig reagerte på sølete do-ring, så jeg har nok vært min synder en gang jeg også. Men det er opplevelsene siden jeg ble kjønnsmoden som jeg skal legge til grunn for mine standpunkter.

Selv om jeg nå klarer å treffe innenfor ringen, er det uten tvil flere voksne mennesker som ikke klarer dette selv om de har passert puberteten med både 20 og 30 år. Og værst blir det når menn får alkohol innabords.

Jeg har selv jobbet på et utested, og blant annet hatt i oppgave å sørge for at toalettene var i orden. Den mest interessante opplevelsen var da noen hadde spydd en full kebab-meny i pisserenna slik at renna ble full. Hvordan løser man dette problemet? Jo, noen må fjerne proppen som hovedsakelig av halvtygd kebabkjøtt, vassen kinakål og ett og annet maiskorn. Hvem fikk oppgaven? Helt riktig. Jeg.

Så sto jeg der, da, med lange plasthansker på hendene som gravde i en blanding av vann og urin for å fjerne det som en gang var et herremåltid. JEg må stadig be folk om å benytte doene til å tisse, men en idiot klarte å gi blanke i at det stod en mann og gravde i en pisserenne som var proppfull. På tross av utallige frsøk på å stoppe han mens han dro ned smekken, kjente han at ingen skulle få lov å tukle med skaperverket og hevdet sin rett til å tisse stående på det stedet som passet han best. Det var ikke Vidar Kleppe, men meningene var nok rimelig like.

Og porselenstoalettene ser noermalt tilsvarende ut. Vel er det høy luftfuktighet på mange diskotek, men når det er kliss-klass på do-gulvet, skyldes det neppe kondens.

Dersom alle menn hadde begynt å tisse sittende hadde vi sluppet utrolig mange ubehagelige opplevelser. Vi hadde sluppet å brekke oss på rasteplass-toalettene, og det hadde ikke vært noe problem å få full tarm på byen en lørdag kveld.

Vel er det tilfredsstillende å tisse stående, men for meg kunne det mer enn gjerne vært et generelt forbud mot dette.

...så lenge forbudet ikke gjelder meg.

Om å sovne i offentligheten

Inspirert av forrige post skal jeg gi dere mitt favoritt-avsnitt innen skjønnlitteratur. Det hentet fra den hysterisk festlige reiseskildringen Down under av Bill Bryson.

Bryson er på reise rundt om i Australia, og forteller om da han sovent under en kjøretur med en lokal forlegger, forleggerens kone, og deres to små barn. Trøtt og sliten etter reisen til Australia sovner Bryson under turen.

I am not, I regret to say, a discreet and fetching sleeper. Most people when they nod off look as if they could do with a blanket; I look as if I can do with medical attention. I sleep as if injected with a powerful experimental muscle relaxant. My legs fall open in a grotesque come-hither manner; my knuckles brush the floor. Whatever is inside – tongue, uvula, moist bubbles of intestinal air – decides to leak out. From time to time, like one of those nodding-duck toys, my head tips forward to empty a quart or so of viscous drool onto my lap, then falls back to begin loading again with a noise like a toilet cistern filling. And I snore, hugely and helplessly, like a cartoon character, with rubbery flapping lips and prolonged steam-valve exhalations. For long periods I grow unnaturally still, in a way that inclines onlookers to exchange glances and lean forward in concern, then dramatically I stiffen and, after a tantalizing pause, I begin to bounce and jostle in a series of whole-body spasms of the sort that bring to mind an electric chair when the switch is thrown. Then I shriek once or twice in a piercing and effeminate manner and wake up to find that all motion within 500 feet has stopped and all children under eight are clutching their mother’s hems. It’s a terrible burden to bear.

På Sandaker har vi også våre byrder å bære når det gjelder soving. Min bedre halvdel puster tungt (Den offisielle beskrivelsen av lyd som ligger mellom tungtrafikkstøy og motorsag), og jeg har en egen evne til å hviske ut skillene mellom drøm og virkelighet. Når jeg reiser meg opp i senga, slår på lyset, klapper rundt på madrassen og febrilsk sier "Det er biller i senga! Det er biller i senga!", kan jo enhver begynne å lure på om den mentale helsa er i orden.

Etter at jeg begynte å ta kjøretimer hadde jeg også en egen evne til å våkne opp i fotenden av senga med krampe i høyre legg etter at jeg febrilsk har prøvd å stoppe bilen som jeg kjører i totalt mørke og hvor bremsepedalen ikke responderte. Jeg lå også lenge våken med dårlig samvittighet etter at jeg hadde slanger oppå dyna, og fant at den beste måten å bli kvitt dem var å spenne opp dyna slik at slangene ble kastet til siden. Det eneste jeg ikke tenkte på, var at samboeren lå ved siden av og fikk slangene over seg.

Noen mennesker bør ikke sove, iallefall ikke i offentlighet.

Hvordan at blive en Upopulær mand

Man tager ind på en indisk restaurant. Man spiser og drikker mer enn mand kan tåle. Man går derefter på bar og drikker kun billigt øl ræsten af kvælden. Derefter går man hjem og lar maven arbejde for sig selv resten af natten.