søndag, mars 25, 2007

Tilbake på sykkelsetet

I fjor hadde jeg en sykkel med forbannelse. Først sørget den for at jeg skadet meg, og så ble den stjålet. Men nå begynner hånda å bli noen lunde bra igjen, og det begynte å bli på tide å bruke forsikringspengene på en ny sykkel.

Denne gangen falt valget på en Hard Rocx Stone Machine. Denne moellen er ikke like leken som den forrige sykkelen jeg hadde, men den er uten tvil bedre til å tilbakelegge kilometer med.

Været i dag var helt fantastisk, temperaturen tippet 10 plussgrader, og samboeren skulle bort for å tilfredsstille sine kunstneriske sanser. MEd andre ord en perfet anledning for å teste egen form og ny sykkel.

Jeg startet fra Brekke ved inngangen til Maridalsveien, og planen var å følge ruta rundt Maridalsvannet. Det første stykket går på asfalt, men etter en stund svinger man av forbi en gård, og herfra følger løypa en skogsbilvei. JEg var blitt varslet at jeg måtte ta av veien ved gården, men klarte alikevel å sykle rett forbi. Jeg passerte Sandermosen Stasjon uten å egentlig tenke hverken på at jeg ikke hadde sett noe til Maridalsveien eller at Gjøvikbanen går rett nordover fra Oslo, mens ruta rundt vannet gikk i retning øst og sør.

Etter en stund kom jeg til Sørbråtaskogen, et boligfelt som av en eller annen grunn er plassert godt utenfor Markagrensa, og her kjente jeg meg igjen. Straks etter ble jeg tatt igjen av en annen syklist. Han kunne fortelle at jeg hadde syklet skammelig feil. Han hadde også tenkt å sykle samme ruta som meg, men droppet det fordi veien (som jeg glemete å svinge inn på) var i drøyeste laget sølete. Jeg tenkte tilbake på nedoverbakkene jeg nettopp hadde lagt bak meg, og kjente at de ville gjøre seg dårlige som oppoverbakker. Mens den andre syklisten snudde, kjørte jeg derfor ned til Maridalsveien, og tok denne sørover igjen.

Underveis kjente jeg at kroppen fungerte, og irriterte meg over at jeg hadde bommet. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å komme meg rundt vannet alikevel. Ikke lenge etter sto jeg igjen i krysset, hvor jeg en time tidligere hadde svingt inn for å komme meg rundt vannet, og startet på nytt. Etter en liten stundt møtte jeg han jeg hadde snakket med om veien (han så en smule overrasket ut over at han møtte meg igjen) og så kom jeg endelig igjen til veien hvor jeg skulle ta av.

Informanten min hadde helt rett. Det var vått. Men jeg tenkte at nå fikk offroad være offroad, og tråklet meg opp i gjørma. En annen syklist kom etter meg, men hun fant ikke den samme tilfredsstillelsen i å sykle i gjørmete traktorspor som meg, og snudde fort. Veien har i løpet av vinteren fungert som skiløype, og snart var søle og slaps erstattet med isete skiløyperester. Heldigvis var det meste greit å sykle på, og selv om ballanseegenskapene fikk et par interesante utfordringer kom jeg med til Kjelsås uten store problemer. Og etter to og en halv time var jeg hjemme igjen etter å ha kjørt slalåm mellom horder av osloboere langs akerselva.

Dette kan bli en bra sykkelsesong. Denne gangen satser jeg på å holde meg på setet.

1 kommentar:

Prinsesse Vil Ikke sa...

Nå ble jeg skikkelig sykkelsugen her... Dvs, jeg kjennner suget etter skogsstier og lysløyper og bakker, ikke etter asfaltjungelen. Hjemme i Norge har jeg forresten en Rock Machine, og jeg er godt fornøyd med den.