Rot

Min bedre halvdel og jeg er forskjellige på mange måter. Hun er A-menneske, jeg er B-menneske. Hun er innadvendt, jeg har et markeringsbehov. Og ikke minst roter vi på forskjellige måter. Hva, går det ann å rote på forskjellige måter?, tenker du nok nå. Jo, nå skal du høre.

Foruten å ha en sykelig fasinasjon for kollektivtrafikk-prosesser, er jeg også i overkant entusiastisk for alfabetisering og systematisering av enkelte objekter. Blant annet gjelder dette brettekanter i skap og alfabetisering av bøker og CD'er. Håndkler, kopphåndkler og kluter skal ha en enhetlig bredde og plassering i skapene. CD'er skal stå alfabetisk på navn, og det samme skal bøker. Oppvasken skal stables med de største tallerknene i bunnen, så de mindre, så større boller, og mindre boller oppi de store osv osv. Om det derimot ligger litt papirer på skrivebordet, eller at oppvasken har stått urørt et par dager, bekymrer meg ikke nevneverdig.

Samboeren derimot har i langt mindre grad systemtankegangen, men får ståpels når det synlige, eller det kosmetiske rotet som jeg kaller det, kommer over et visst nivå. Da må rotet bort, uansett hvor det ender. Om ting er sortert spiller liten rolle.

Da vi pakket opp bøker og CD'er under iflyttingen i ny leilighet, kom spørsålet om plassering opp. Jeg pakket opp alt, og plasserte naturlig nok alle bøker i alfabetisk rekkefølge basert på forfatter. Så kom tiden for å flytte rlitt rundt på hyller i leiligheten, og plutselig var alle bøkene plassert hulter til bulter. Etter å ha revet meg i håret fikk jeg smått om senn alfabetisert dem igjen. Min kjære samboer derimot, synes det er håpløst å ha dem etter bokstaver, fordi det ser rotete ut. Hun vil heller ha dem etter farge.

Nå har vi en liten del av bøkene våre på stua, og disse står etter farge. Hovedvekten av bøkene står alfabetisk på soverommet. Og om fruen spørr om hvor en CD står, ber jeg henne lete på bokstaven til bandet.

Hvis jeg hadde fått rejere alene ville hele leiligheten vært fullt av overfladisk rot. Om hun fikk rejere alene ville alt vært striglet på overflaten, men alle systemer ville vært kaotiske. Vi utfyller hverandre rett og slett som to motpoler i perfekt symbiose. Og hvis vi en gang skulle slå opp, er dette sannsynligvis også grunnen.