søndag, september 24, 2006

Når en mann skal skygge banen

I sommer kjøpte min bedre halvdel og jeg en leilighet i Oslo. Dette er som kjent ikke spesielt billig, og vi har ganske enkelt belånt hver lille bit av våre drøyt 60 kvadratmeter. Vi er rett og slett buttfucked av DNB Nor. Men at vi månedtlig de neste 25 årene må ut med et femsifret beløp til lån og husleie er bare én side av saken.

Når man har fått overlevert nøklene og står og beskuer herligheten, begynner hodepine nummer to å krype opp fra nakken og i retning pannebrasken. For nå skal det møbleres. Jeg har tidligere lurt litt på hvorfor forhold har en tendens til å ryke par flytter sammen i nytt hus eller leilighet. Nå vet jeg hvorfor.

Etter ulike lifsfaser og flytterunder har vi nå samlet sammen en god mengde møbler. I tillegg til det vi hadde med oss fra før, måte vi også komplettere med med en sofa og et spisestuebord. Det første som vi fikk i hus var spisestuebuebordet. Etter lang tids leting bestemte vi oss for et IKEA-bord i eik. Det var forferdelig tungt, og et helvete å skru opp.

Mens jeg skrudde det opp, sto det fortsatt et 20-talls pappesker stablet langs veggene på stua. Da bordet sto klart, og ble plassert inntil pappeskene i området vi ville ha spisestua, kom en bekymret melding fra min bedre halvdel.

- Oi, det var stort.

Jeg kjennte hårene krølle seg på ryggen, kikker bort på henne og ser at hun står med en fortvilet mine i ansiktet, og at hun ikke klarer å få øynene vekk fra en stor firkantet eikekoloss som naturlig nok er akkurat like stor som klossen som vi så på IKEA.

- Oi, det var stort, kommer det nok en gang fra interiørsjefen.

- Dette må vi få byttet, konkluderer hun, og jeg kjenner det strammer seg i magen.

Jeg kjenner at lyst til å demontere bordet, bære det ned trappene igjen og kjøre tilbake til Slependen frister ekstremt lite. Dessuten syntes jeg bordet så helt greit ut, og det ville se mye mindre ut når pappeskene ble fjernet.

Etter mye om og men, og etter en iherdig innsats for å få vekk pappeskene fikk jeg endelig overbevist min kjære om at bordet passet. Jeg ante fred og ingen fare, men i bakgrunnen var neste utfordring allerede i ferd med å komme. Sofaen. Denne kom også til slutt i havn, og jeg kjente igjen en falsk trygget.

Neste problem var nemlig enda større. Ingen av de møblene vi har passer sammen. For meg er det helt greit nå, men for interiørsjefer med formgivingsfag i ryggmargen stiller det seg litt annerledes. Og når svigermor og min bedre halvdel begynner jobben med å ominnrede er det bare å sitte muse stille og håpe at de ikke ser deg. Og det fungerte.

Så overlevelsesstrategien framover er å skygge banen eller å sitte musestille. Er jeg riktig heldig klarer jeg å slippe å ominnrede tre ganger i uken framover.

Det er hardt å være mann.

7 kommentarer:

Stine sa...

Vel, vel, vel kjære. Det å være og sitte musestille er vel ikke helt din beste egenskap, er det vel?

Knut sa...

Tror du heller burde satse på det du er god på, sprett frem og tilbake, og gå mest mulig i veien for alt og alle. På den måten ville du til slutt blitt jaget unna, og problem løst.

Jøran sa...

Haha, right on, knut :D

Anonym sa...

Knut: 2nd that.

-Oda.

Beate sa...

Dette kjenner jeg igjen ja.

mellom sa...

Hei! Eh... hvordan skriver man lenge siden sist og artig post? Jo!

Hei Øystein - lenge siden sist - artig post - jeg har det veldig bra men litt kejdelig - derfor min inntreden i den aktive skjermverden igjen -

Anonym sa...

Hellvete så iriterende å lese når du stadig skriver "min bedre halvdel".

Jeg får vondt av deg