tirsdag, januar 23, 2007

Sliding dors

Jeg har fått æren av å skrive første etappe i Nordstafetten.

----

*Mer masse til felt 4*, spraker det i walkie talkien, før sjefens stemme igjen er borte. Jeg fyrer opp gravemaskinen, tar et godt tak i stikka og kjører skuffa fast og bestemt ned i malmen som inneholder store mengder glukose. Maskina hoster og harker, men klarer seg utrolig nok gjennom arbeidet hver dag. I det fjerne synger fragglene en av de forferdelige glad-sangene sine mens de ligger i lagunen og later seg og forteller hverandre dumme ting. Hadde det ikke vært for oss doozere hadde vi hatt en verden bestående ene og alene av kaos.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg hater de fordømte fragglene. Som bærer av den tradisjonsrike røde hjelmen er jeg dog medansvarlig for å bli kvitt problemet. I flere år har vi nå jobbet med et byggverk for å sperre fraglene inne på et begrenset område hvor de sakte men sikkert kan dø ut alene mens vi tar i bruk resten av Berget for oss selv.

Problemet er bare at vi er under en tiendel av størrelsen av en fraggel. Vi må derfor gå sakte fremover, slik at de fargerike jævlene ikke legger merke til strategien vår. Og strategien er ganske enkelt genial. Grunnfundamentet til buret vi bygger er i stål. På dag- og kveldstid mens fragglene er mette bygger vi en konstruksjon i stål. Om natten og om morgenen bygger vi derimot videre på konstruksjonen med glukose-materialet. Fraglene er glade i sukker, og er nå i den tro at vi bygger for dem. Og det er jo forsåvidt helt riktig, men dette er en form for trojansk hest. Uten jul. Vrengt. Ja, du tar tegningen....

Ett av problemene vi har støtt på, er at fraglene ser ut til å bli avhengige av glukose. Særlig er det enkelte som spiser seg nesten ned til stålet. Vi har prøvd å gi gorgene betalt for å fange de som spiser mest, men de klarer ustanselig å slippe dem fri igjen. At noe så enormt som en gorg kan ha så lite hjerne er helt utrolig.

Å være gravemskinfører i Berget er en utfordrende jobb. Siden vi har flyttet resten av samfunnet lenger inn i fjellet hvor det er mindre attraktivt å bo, er jeg nødt til å ukependle. Kjæresten min, Dozer 4764 har uttrykt misnøye med at jeg er borte hele uka og bare ser henne i helgene. Men det er nå en gang et valg man må ta. Jeg akter, som min far, Dozer 3986, å gjøre min plikt for å få samfunnet vårt på fote igjen.

Jeg kunne ha valgt annerledes, for all del. Da jeg valgte å begynne på anti-fraggel-skolen for 6 år siden hadde jeg en rekke andre muligheter. Jeg kunne ha vært musiker, jeg kune vært vannselger eller jeg kunne vært grønn-dyrker. Men det ville vært en skam for meg å la samfunnets virus få herje vilt. Vi har nå bare to år igjen til buret er ferdig. Uten min innsats ville det tatt en måned lenger tid. Og en måned uten fragler er verdt å ofre noen år for.

Dørene er sakte med sikkert i ferd med å gli igjen for våre fargerike fiender.

Brenn Fraggler, brenn!




--------------------------------------------------

Oppgaven i Nordstafetten lød: "Sliding doors. Beskriv en dag i ditt parallelle liv som gravemaskinfører, gjerne med tilbakeblikk til det øyeblikket som endret karrierevalget." Om jeg har svart på oppgaven? Tjaaa, det kan vel kanskje diskuteres.

Uansett er neste mann på lista Alf Ivar Online, og Alf Ivar får herved oppgaven "Oppussing av mitt indre". Lykke til!

7 kommentarer:

alliene sa...

Haha - du fikk i hvert fall meg til å le! Vel blåst! :)

En liten blå høne sa...

*skratt*

Bedre fantasi enn din skal man lete lenge etter :)

Stine sa...

Haha! Utrolig bra!

Go Dozere! :D

KnutR sa...

Det er få som klarer å dra frem så mange konspirasjonsteorier ut av de mest uskyldige ting :)

Bra Vea! :D

Tiqui sa...

Absolutt morsomt! *fnis*

Nattkvinnen sa...

Eloha meine ukjente bloggfrende der langt ute i mikrokosmos makroiske lille store verden; meget bra!

Men duh, fikk du noe av ønskelisten din til jul eller?

//Nattkvinnen

Iversen sa...

Stafetten fikk jo den best tenkelige starten her, må jeg si. Knallbra!