Skjærende desibel

I dag har jeg vært støttekontakt. Tre måneder gamle Eirill har strengt tatt ingen behov for støtte fra andre enn fra mamma og pappa, men det er jo alltid greit for de gamle å få et par timer fri en gang i blant. Og samtidig kunne jeg få følelsen av annerkjennende blikk, litt småbarns-bonding, frisk luft og muligheten for et gratis ferdiglaget måltid etterpå. Med andre ord en klar win-win-situasjon.

Så langt så godt. Småfrøkna var i sprudlende humør da jeg møtte opp for lufting etter jobb. Mor gav meg en kort instruksjon i hvordan man bruker en baby-bjørn (bæresele for småbarn som man bærer på magen) og så bar det ut i byen med ungen i kenguru-pose og barnevogna foran.

Hun gurglet fornøyd mens hodet tippet fram og tilbake og fra side til side for hvert skritt jeg gikk. Vi tuslet til Munch-museet og videre ned i Botanisk hage. Nå hadde hun sittet i selen i 20 minutter, og jeg syntes det begynte å bli på tide å si hei til ansiktet istedenfor å bare snakke til bakhodet. Vi satte oss derfor å en benk og jeg tråklet nurket ut av bærekonstruksjonen.

Jeg prøvde å pludre og leke fly og alt som er morsomt å gjøre med en glad og fornøyd unge. Det falt på stengrunn. Først kom en litt uforsående mine i ansiktet. Deretter litt misfornøyde rynker. Og i løpet av få sekunder gikk dette over til sutring og videre til lett hulking.

Så kom skriket.

Eirill var definitivt ikke fornøyd. Jeg dikket og fløy og koste og klappet, men frøkna var bare ikke enig i at dette var rett. Jeg hadde fortsatt baby-bjørnen på magen, og denne var konstant i veien for å effektivt berolige en desibelmaskin. Selv ikke synging av barnesanger hjalp. Ole-Brumm-sangen har nå fått mange nye vers, og innholdet ble mer og mer desperat bedende jo lenger ut i sangen jeg kom.

Jeg innså at det kanskje kunne være lurt å flytte meg inn i total skygge og bar vesla et stykke med barnevogna på slep. BArnegråten rev i ørene og hjertet hamret fortere og fortere og truet med å presse seg opp forbi halsen. Jeg prøvde å vrenge av med baby-bjørnen med det resultat at brillene mine forsvant ned på bakken. Med gråten i halsen og ståpels på ryggen fant jeg ut at det var på tide å reposisjonere, og la skrik være skrik i et kort øyeblikk.

Jeg smøg ungen ned i vogna og vrengte av meg kenguru-pungen. Og i samme sekund fant barnets munn sin venstre hånds tommel. Og skrikinga ble effektivt demping til lav sutring. Barnet var fortsatt svært lite fornøyd, men i det minste slapp jeg de skulende blikkene fra den skumle barnevogn-mafiaen som stadig sirkulerte i området og som hadde sendt meg stygge blikk det siste kvarteret.

Jeg trillet rundt og prøvde å oppmuntre, men jeg ble ingen populær mann av den grunn. Derimot ble hun sigen i øynene, og snart lå hun og purket og sov. Jeg var reddet. Jeg har i ettertid konkludert med at misnøyen sannsynligvis hang sammen med tretthet. Unger sier stort sett i fra, men jeg er ikke helt vant til måten å utbasunere det så tydelig, bortsett fra når jeg selv er forkjølet.

Så jeg tasset videre i en time, før jeg returnerte til mor. På vei tilbake våknet vesla, perleblid og gurglende. Stolt bar jeg henne hjem og avleverte henne til det genetiske opphavet. Glemt er de skjærende skrikende. Og ny trilletur med onkel Øystein er løst avtalt.

Unger er rare dyr.