Genfeil og store fotballbaner

Tromsø-Rosenborg på TV. Svigerbror som er erkeekte nord-trønder og studerer i Trondheim er RBK-fan fra topp til tå og fra sjelen og helt ut til supportertrøya er på besøk. Lydnivået ligger omtrent som på en rockekonsert med døv lydmann, og sofaen vår får banket opp alt det støvet den har klart å samle opp siden den ble produsert. Selv om øret mitt som vender mot sofaen blør, klarer jeg ikke å styre fasinasjonen min. Akkurat i det jeg skriver dette, utligner RBK til 1-1, lydnivået når nye høyder, klærne faller og to entusiastiske trøndere hopper rundt i stua mi.

At mennesker går bananas er jo forsåvidt ikke noe nytt. Går du på byen en sen lørdag kveld ser du jo både menn som klatrer i flaggstenger, VM i fugledans og mindre påkledde kåte broilere. Men er fotball et rusmiddel?

En fotbalkamp er som regel 22 svette menn som løper etter en ball og prøver å få skutt denne mellom tre stenger som står i hver ende av banen. Problemet er bare at det går så ufattelig treigt. Vi europeere ler ofte av australiere som er sykelig opptatt av det langttekkende spilet cricket, men vi burde vel kanskje snart innse at vi kaster stein i glasshus?

Vel varer ikke en fotballkamp ikke i flere dager, men ser man på norsk seriefotball er det jo ikke akkurat 90 minutter med full action. En kamp som har mer enn 3 mål, er en sensasjon. For en ekte entusiast er det tydeligvis litt anna moro mellom scoringene også (iallfall hører jeg litt mumling som såvidt overdøver øresusen nå), men for meg blir det rett og slett i drøyeste laget langtekkelig.

Hvordan kunne vi så fått det til å bli mere action? Svaret er i mitt syn veldig innlysende. Mindre baner og flere folk.

Men det gjør neppe noe med genfeilen hos høylytte fotballsupportere som kler av seg....