Rot

Min bedre halvdel og jeg er forskjellige på mange måter. Hun er A-menneske, jeg er B-menneske. Hun er innadvendt, jeg har et markeringsbehov. Og ikke minst roter vi på forskjellige måter. Hva, går det ann å rote på forskjellige måter?, tenker du nok nå. Jo, nå skal du høre.

Foruten å ha en sykelig fasinasjon for kollektivtrafikk-prosesser, er jeg også i overkant entusiastisk for alfabetisering og systematisering av enkelte objekter. Blant annet gjelder dette brettekanter i skap og alfabetisering av bøker og CD'er. Håndkler, kopphåndkler og kluter skal ha en enhetlig bredde og plassering i skapene. CD'er skal stå alfabetisk på navn, og det samme skal bøker. Oppvasken skal stables med de største tallerknene i bunnen, så de mindre, så større boller, og mindre boller oppi de store osv osv. Om det derimot ligger litt papirer på skrivebordet, eller at oppvasken har stått urørt et par dager, bekymrer meg ikke nevneverdig.

Samboeren derimot har i langt mindre grad systemtankegangen, men får ståpels når det synlige, eller det kosmetiske rotet som jeg kaller det, kommer over et visst nivå. Da må rotet bort, uansett hvor det ender. Om ting er sortert spiller liten rolle.

Da vi pakket opp bøker og CD'er under iflyttingen i ny leilighet, kom spørsålet om plassering opp. Jeg pakket opp alt, og plasserte naturlig nok alle bøker i alfabetisk rekkefølge basert på forfatter. Så kom tiden for å flytte rlitt rundt på hyller i leiligheten, og plutselig var alle bøkene plassert hulter til bulter. Etter å ha revet meg i håret fikk jeg smått om senn alfabetisert dem igjen. Min kjære samboer derimot, synes det er håpløst å ha dem etter bokstaver, fordi det ser rotete ut. Hun vil heller ha dem etter farge.

Nå har vi en liten del av bøkene våre på stua, og disse står etter farge. Hovedvekten av bøkene står alfabetisk på soverommet. Og om fruen spørr om hvor en CD står, ber jeg henne lete på bokstaven til bandet.

Hvis jeg hadde fått rejere alene ville hele leiligheten vært fullt av overfladisk rot. Om hun fikk rejere alene ville alt vært striglet på overflaten, men alle systemer ville vært kaotiske. Vi utfyller hverandre rett og slett som to motpoler i perfekt symbiose. Og hvis vi en gang skulle slå opp, er dette sannsynligvis også grunnen.

Genfeil og store fotballbaner

Tromsø-Rosenborg på TV. Svigerbror som er erkeekte nord-trønder og studerer i Trondheim er RBK-fan fra topp til tå og fra sjelen og helt ut til supportertrøya er på besøk. Lydnivået ligger omtrent som på en rockekonsert med døv lydmann, og sofaen vår får banket opp alt det støvet den har klart å samle opp siden den ble produsert. Selv om øret mitt som vender mot sofaen blør, klarer jeg ikke å styre fasinasjonen min. Akkurat i det jeg skriver dette, utligner RBK til 1-1, lydnivået når nye høyder, klærne faller og to entusiastiske trøndere hopper rundt i stua mi.

At mennesker går bananas er jo forsåvidt ikke noe nytt. Går du på byen en sen lørdag kveld ser du jo både menn som klatrer i flaggstenger, VM i fugledans og mindre påkledde kåte broilere. Men er fotball et rusmiddel?

En fotbalkamp er som regel 22 svette menn som løper etter en ball og prøver å få skutt denne mellom tre stenger som står i hver ende av banen. Problemet er bare at det går så ufattelig treigt. Vi europeere ler ofte av australiere som er sykelig opptatt av det langttekkende spilet cricket, men vi burde vel kanskje snart innse at vi kaster stein i glasshus?

Vel varer ikke en fotballkamp ikke i flere dager, men ser man på norsk seriefotball er det jo ikke akkurat 90 minutter med full action. En kamp som har mer enn 3 mål, er en sensasjon. For en ekte entusiast er det tydeligvis litt anna moro mellom scoringene også (iallfall hører jeg litt mumling som såvidt overdøver øresusen nå), men for meg blir det rett og slett i drøyeste laget langtekkelig.

Hvordan kunne vi så fått det til å bli mere action? Svaret er i mitt syn veldig innlysende. Mindre baner og flere folk.

Men det gjør neppe noe med genfeilen hos høylytte fotballsupportere som kler av seg....

Stiv, støl og motivert

Etter runden som militær i går er jeg støl og stiv i kroppen. Ordet mørbanket kan faktisk passe ganske bra inn. Jeg er øm i skuldra etter bæreremmen til våpenet. Hvorfor jeg er stiv i ryggen vet jeg ikke, men ømt og jævlig er det. framsiden av lårene kjennes ut som de er kjevlet hardt etter å ha gått opp og ned fra knestående. Vi måtte jo passe oss for fi....

Jeg har akket meg og kjent stive muskler skrike hver gang jeg har reist meg fra eller satt meg ned i en stol, og jeg har generelt hatt mer smerter i kroppen enn jeg noen sinne har hatt, selv i perioden før jeg gjennomgikk drøyt 35 fysioterapi-timer for muskel- og seneknuter i rygg og skuldre.

Så i dag mailet jeg noen gamle kjenninger i Heimevernet for å få meg inn i mobiliserings-stilling....

Skal vi umyndiggjøre oss selv?

Dagbladet har i flere dager nå skrevet om jenter som har stilt opp som mer eller mindre pornografiske modeller for nettstedet onlinemagisinet.no. Etter å ha fåt betalt i knapper og glansbilder er det mange av modellene som er arge på mannen bak nettstedet. Dette har jeg selvfølgelig full forståelse for, men i saken kommer det også fram at modellene, som står fram med fullt navn og bosted også blir plaget av slibrige telefoner, trusler om oppsigelse og fare for at mødrene finner bilder av dem gjennom google.

I en sak tidligere denne måneden meldte flere aviser om en kvinne som hadde blitt grisedengt av kjæresten sin etter at han fant en hjemmelaget pornofilm med samboeren og mannens sønn da han satte seg ned for å kikke på en feriefilm sammen med datteren. Mannen ble dømt, men kvinnen fikk ikke oppreisning for handlingen.

Dette er to eksempler som har kommet opp det siste hvor noen har glemt igjen eller mistet hodet sitt ett eller annet sted. At du ikke får de pengene du er forespeilet for en jobb, har jeg full sympati for. Hvis du derimot blir overrasket over at du får slibrige telefoner etter å ha blitt publisert naken med fullt navn og adresse på et nettsted med halvpornografisk profil, burde du kanskje fulgt litt bedre med i timen. Og hvis du blir overrasket over at navnet ditt blir stående på sidene, burde du kanskje sjekket sidene du skulle legges ut på før du lot fillene falle. Eller kanskje det hadde vært lurt å lese kontrakten.

Det er heller ikke noen sensasjonell nyhet at folk får problemer med hverdagsjobben etter å ha hatt en lettkledd bi-jobb på si. Hvis du føler en stor trang til å kaste deg på nakenmodell-bølgen (disse damene har tydeligvis ikke gjort det for å bli rike), har du sannsynligvis en viss forståelse for hva det innebærer. Hva med å la denne tanken bli med videre til neste trinn når du selv står foran kameraet med en fotograf som maser om at du skal ta av deg mer klær?

Jeg har ingen sympati over hodet med folk som slår samboerene sine, uansett hvilket kjønn som slår. At mannen som banket kona si fikk ubetinget fengsel er definitivt på sin plass. Men hvor smart var vel ikke samboeren hans som
1: Puler sønnen til samboeren
2: Tar film av samværet
3: Oppebavarer filmen tilgjengelig for samboeren
4: Gjør alle disse tingene når hun allerede vet at han hadde et visst temperament.

Spørr du meg, er dette en rimelig hjernedød handling. Når dette skjer, er du definitivt ikke helt uten skyld selv. Du har ikke tråkket forsiktig i salaten. Du har stått på kanten av salatbollen, tatt sats, tatt en tredobbel salto og landet med et skikkelig mageplask midt oppå både rucculaen og isbergsalaten.

I begge disse nyhetene fremstilles de hodeløse som "ofre". Men hvor synd er det egentlig på dem? Er vi i ferd med å få et hel-amerikansk samfunn hvor alle må beskyttes mot seg selv og man ikke trenger å tenke på noen farer hvis de ikke er tydelig merket? Et fordummende samfunn hvor man godtar idioti og hvor man heller kompenserer med advokater. Vil vi det?

Eller kanskje det er på tide å innføre konsekvenslæring i den norske skolen?

Grønn dag

I dag har jeg vært militær! Jeg jobber til daglig i Forsvaret, men som sivil i et kontormiljø. Men i dag var dagen da alle skrivebordskrigerne skulle øve på gamle kunster, og vi som jobber uten uniform ble også bedt med.

Så ledet av instruktører fra Heimevernets innsatsstyrke gikk vi gjennom både kontaktdriller og skyting. Og jommen fikk vi ikke gått litt i kringvern også. Det var kanskje ikke så hyggelig av meg å skyte en av instruktørene en ekstra gang i låret da vi øvde med painball-lignende utstyr i ordentlige våpen, men pyttsann.

Uansett: Morro å komme seg på skytebanen. Er stiv og støl i lårene nå...

Mandager er bæsj

Det er mandag morgen. Klokka tipper 06.15, og mobilen ved siden av hodet mitt begynner å ringe. Jeg slår den av. Alarmen ringer igjen, og jeg konstanterer at klokken er 06.25. Jorden kaller Øystein, men mister grepet.

Det ringer igjen. 06.35. Samboeren står opp. Jeg forsviner inn i koma. Kjenner søvnamangelen fra en fuktig helg river i hodet.

06.45. Det piper så jævlig i den forpulte klokka. Jeg hører dusjen skrus av. Hodet fylles av tung sand.

06.55. Samboeren nusser meg på kinnet. Det smeller i døra bak henne når hun forsvinner på jobb.

07.05. Mobilen har på mystisk vis endret side og ligger ved siden av puta.

07.15. Hva faen er den lyden? Ah... Mobilen. Burde gått på jobb. Mmmm....Gode puta.

07.25. Jeg ønsker meg ny alarmlyd. Faen, nå burde jeg begynt på jobb. Da må jeg jobbe ekstra etter kl 16. Dæven den puta passer hodet bra.

07.35. Ok, ett ben av gangen. Jøss, de bærer meg. Hvor faen la jeg fra meg brillene i går? Åh, der ja. Tasse til badet. Oi, hvem er du? Ah... Hei, Øystein. Skru på dusjen. Mmmmmm.

07.47. Boxer. Check. T-skjorte. Chech. Sokker. Check. Skjorte. Check. Men hvor faen er den grå buksa?

07.52. Ingen grå bukse. Alternativ løsning. Svart bukse. Check. Men beltet? Helvete, det sitter på en annen bukse. Men hvor? På den grå buksa kanskje?

07.55. Nød-belte. Check.

07.56. Hvor er adgangskortet? Helsike, helsike! Flaks. Der var nøkkelen til kontoret også. Der var jommen kortet også. Merkelig. Akkurat der jeg la det i går. Hum... Det høres ut som bilene kjører på våt asfalt. Hvor er regnjakka?

07.59. Oi. Bussen!

08.00. Stormer ut døra. Bussen står på bussstoppen, for én gangs skyld før rutetiden.

08.01. Puh.... Det gikk... *Sniff sniff*... Hvorfor lukter han fyren bak meg så jævlig kokos?


Vel, dagen ble jo litt bedre etter hvert. Fikk kost meg med det fantastik flotte publiseringssystemet på jobben som i tillegg til å være tregt og usystematisk i utgangspunktet i tillegg er fylt med en mengde dritt som er både utdatert og usystematisk.

Men da jeg kom hjem etter å ha kjørt full trikk i rushtrafikk sto maten klar på komfyren. Fine kjæresten min.

Men på tross av en flott middag og en bra episode av that 70's show, endrer det lite på livets realiteter. Mandager er fortsatt bæsj.

Årets første fårikål

Årets første fårikål er nå inntatt. Mens jeg stakk en tur til Hedmarken for å nyte alkohyler og godt selskap, satte Stine og svigermor i gang med å lage fårikål. Så da jeg kom hjem fyllesjuk og fin i dag, sto det en full tilitersgryte på bordet.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å være lei av fårikål i slutten av uka...

Når en mann skal skygge banen

I sommer kjøpte min bedre halvdel og jeg en leilighet i Oslo. Dette er som kjent ikke spesielt billig, og vi har ganske enkelt belånt hver lille bit av våre drøyt 60 kvadratmeter. Vi er rett og slett buttfucked av DNB Nor. Men at vi månedtlig de neste 25 årene må ut med et femsifret beløp til lån og husleie er bare én side av saken.

Når man har fått overlevert nøklene og står og beskuer herligheten, begynner hodepine nummer to å krype opp fra nakken og i retning pannebrasken. For nå skal det møbleres. Jeg har tidligere lurt litt på hvorfor forhold har en tendens til å ryke par flytter sammen i nytt hus eller leilighet. Nå vet jeg hvorfor.

Etter ulike lifsfaser og flytterunder har vi nå samlet sammen en god mengde møbler. I tillegg til det vi hadde med oss fra før, måte vi også komplettere med med en sofa og et spisestuebord. Det første som vi fikk i hus var spisestuebuebordet. Etter lang tids leting bestemte vi oss for et IKEA-bord i eik. Det var forferdelig tungt, og et helvete å skru opp.

Mens jeg skrudde det opp, sto det fortsatt et 20-talls pappesker stablet langs veggene på stua. Da bordet sto klart, og ble plassert inntil pappeskene i området vi ville ha spisestua, kom en bekymret melding fra min bedre halvdel.

- Oi, det var stort.

Jeg kjennte hårene krølle seg på ryggen, kikker bort på henne og ser at hun står med en fortvilet mine i ansiktet, og at hun ikke klarer å få øynene vekk fra en stor firkantet eikekoloss som naturlig nok er akkurat like stor som klossen som vi så på IKEA.

- Oi, det var stort, kommer det nok en gang fra interiørsjefen.

- Dette må vi få byttet, konkluderer hun, og jeg kjenner det strammer seg i magen.

Jeg kjenner at lyst til å demontere bordet, bære det ned trappene igjen og kjøre tilbake til Slependen frister ekstremt lite. Dessuten syntes jeg bordet så helt greit ut, og det ville se mye mindre ut når pappeskene ble fjernet.

Etter mye om og men, og etter en iherdig innsats for å få vekk pappeskene fikk jeg endelig overbevist min kjære om at bordet passet. Jeg ante fred og ingen fare, men i bakgrunnen var neste utfordring allerede i ferd med å komme. Sofaen. Denne kom også til slutt i havn, og jeg kjente igjen en falsk trygget.

Neste problem var nemlig enda større. Ingen av de møblene vi har passer sammen. For meg er det helt greit nå, men for interiørsjefer med formgivingsfag i ryggmargen stiller det seg litt annerledes. Og når svigermor og min bedre halvdel begynner jobben med å ominnrede er det bare å sitte muse stille og håpe at de ikke ser deg. Og det fungerte.

Så overlevelsesstrategien framover er å skygge banen eller å sitte musestille. Er jeg riktig heldig klarer jeg å slippe å ominnrede tre ganger i uken framover.

Det er hardt å være mann.

Viktige nyhetspresiseringer

Lille Aylar fyllekjørte i påsken, og VG kan i dag fortelle at hun i retten fikk både betinget fengsel, sperrefrist på førerkortet og prøvetid på to år. I tillegg til informasjon om dommen, gir VG oss også annen viktige sammfunnskritiske poenger slik en god riksavis skal gjøre.

Glamourmodellen var iført rosa genser og olabukse i rettssalen.

Heia VG!

Skjærende desibel

I dag har jeg vært støttekontakt. Tre måneder gamle Eirill har strengt tatt ingen behov for støtte fra andre enn fra mamma og pappa, men det er jo alltid greit for de gamle å få et par timer fri en gang i blant. Og samtidig kunne jeg få følelsen av annerkjennende blikk, litt småbarns-bonding, frisk luft og muligheten for et gratis ferdiglaget måltid etterpå. Med andre ord en klar win-win-situasjon.

Så langt så godt. Småfrøkna var i sprudlende humør da jeg møtte opp for lufting etter jobb. Mor gav meg en kort instruksjon i hvordan man bruker en baby-bjørn (bæresele for småbarn som man bærer på magen) og så bar det ut i byen med ungen i kenguru-pose og barnevogna foran.

Hun gurglet fornøyd mens hodet tippet fram og tilbake og fra side til side for hvert skritt jeg gikk. Vi tuslet til Munch-museet og videre ned i Botanisk hage. Nå hadde hun sittet i selen i 20 minutter, og jeg syntes det begynte å bli på tide å si hei til ansiktet istedenfor å bare snakke til bakhodet. Vi satte oss derfor å en benk og jeg tråklet nurket ut av bærekonstruksjonen.

Jeg prøvde å pludre og leke fly og alt som er morsomt å gjøre med en glad og fornøyd unge. Det falt på stengrunn. Først kom en litt uforsående mine i ansiktet. Deretter litt misfornøyde rynker. Og i løpet av få sekunder gikk dette over til sutring og videre til lett hulking.

Så kom skriket.

Eirill var definitivt ikke fornøyd. Jeg dikket og fløy og koste og klappet, men frøkna var bare ikke enig i at dette var rett. Jeg hadde fortsatt baby-bjørnen på magen, og denne var konstant i veien for å effektivt berolige en desibelmaskin. Selv ikke synging av barnesanger hjalp. Ole-Brumm-sangen har nå fått mange nye vers, og innholdet ble mer og mer desperat bedende jo lenger ut i sangen jeg kom.

Jeg innså at det kanskje kunne være lurt å flytte meg inn i total skygge og bar vesla et stykke med barnevogna på slep. BArnegråten rev i ørene og hjertet hamret fortere og fortere og truet med å presse seg opp forbi halsen. Jeg prøvde å vrenge av med baby-bjørnen med det resultat at brillene mine forsvant ned på bakken. Med gråten i halsen og ståpels på ryggen fant jeg ut at det var på tide å reposisjonere, og la skrik være skrik i et kort øyeblikk.

Jeg smøg ungen ned i vogna og vrengte av meg kenguru-pungen. Og i samme sekund fant barnets munn sin venstre hånds tommel. Og skrikinga ble effektivt demping til lav sutring. Barnet var fortsatt svært lite fornøyd, men i det minste slapp jeg de skulende blikkene fra den skumle barnevogn-mafiaen som stadig sirkulerte i området og som hadde sendt meg stygge blikk det siste kvarteret.

Jeg trillet rundt og prøvde å oppmuntre, men jeg ble ingen populær mann av den grunn. Derimot ble hun sigen i øynene, og snart lå hun og purket og sov. Jeg var reddet. Jeg har i ettertid konkludert med at misnøyen sannsynligvis hang sammen med tretthet. Unger sier stort sett i fra, men jeg er ikke helt vant til måten å utbasunere det så tydelig, bortsett fra når jeg selv er forkjølet.

Så jeg tasset videre i en time, før jeg returnerte til mor. På vei tilbake våknet vesla, perleblid og gurglende. Stolt bar jeg henne hjem og avleverte henne til det genetiske opphavet. Glemt er de skjærende skrikende. Og ny trilletur med onkel Øystein er løst avtalt.

Unger er rare dyr.

Om å finne en blogg

Summetone lurer på hvordan jeg sporet henne fra blink til bloggen hennes. Her er svaret:

Det vokste en løvetann i Volda som stod og beskuet livet. Den var gul og fin, men etter noen dager ble den befruktet av en humle og kjente at det var på tide å bringe livet videre et annet sted. Den slapp gulfargen og ble stående som et pinnsvin med masse små falskjermer.

Så en dag blåste vinden i Volda bra, og ett av løvetannens frø løsnet og steg til værs på himmelen. Den fløy opp og opp, og svingte rundt en bygning, og i et lite sekund kunne løvetannfrøet skimte en PC-skjerm med ei dame foran (ikke spørr meg hvordan løvetannfrø kan se...). På skjermen kunne den også skimte "summetone.bloggspot.com" før den forsvant videre oppover i lufta.

Frøet steg og steg og vinden blåste mot øst. Over fjell og ned i fruktbare områder på Østlandet. Men vinden bare blåste og blåste til Frøet til slutt landet i en bakgård i Oslo. Her var det så glad at det ropte det enneste den kunne komme på (ikke spørr hvordan løetannfrø kan rope heller): SUMMETONE DÅTT BLOGSPOT DÅTT COM! SUMMETONE DÅTT BLOGGSPOT DÅTT COM!

Og bare noen millimeter fra løvetannfrøet lå jeg og hørte en lys pipende skriking. Jeg skjønte ikke hvor den kom fra, men merket meg hva den sa. Og nå står det en gul løvetann i hagen.

Navlelo

Hvorfor får noen av oss navlelo? Jeg tror jeg har svaret.

I 25 år var jeg uten navlelo. Navlen min var fin i fasongen med rette kanter og flat bunn. Enkelte rester av det utlagte tarmsystemet fra livmoren var lenge synlige, men selv disse forsvant med tiden. Jeg undret meg stadig over hva denne navleloen som mange snakket om egentlig var. Selv hadde jeg ikke sett snurten av den.

Plutselig en dag ar den der. Jeg fjernet den. Det var ikke mye, men en liten lo-dott. Så noen dager senere var den der igjen, og den opptrådde stadig oftere. Panikken begynte å spre seg. Etter et par måneder skjønte jeg at dette ikke bare var noe som ville gi seg med tiden. Jeg måtte til bunns i mysteriet og fjerne den utløsende årsaken til uhumskhetene.

Jeg betraktet meg selv i speilet for å se om jeg kunne finne svarene der. Og speilet svarte meg med å peke på området rundt selve navelen. Der hadde det nemlig skjedd en utvikling som jeg ikke hadde tenkt over. Sakte menn sikkert hadde det nemlig kommet en liten kulemage som løp over i en søt liten bilring på sidene av magen. Men dette var bare én del av problemet. Den andre delen viste seg i at den søte lille veiviseren jeg hadde i tenårene nå hadde utviklet seg til en dårlig vedlikeholdt fotballbane.

Og som om disse to problemene i seg selv ikke var nok, utfylte de hverandre også. Ettersom magen este ut av bedre biffmiddager, sjokolade og lite trening, ble også navelen dypere, og håret rundt ble dratt ned mot navlen. Ettersom håret oså vokste og spredde seg, resulterte dette i at hårene ble liggende og peke innover i navlen, og lignet mest en teine (slik som man kan fange f. eks krabber og ål i).

Min teori var at loen forsvant inn i navlen, men ble sittende fast på vei ut. Tesen måtte testes.

Hårtrimmeren ble funnet frem, og håret rundt navlen fjernet. Så var det bare å vente. Den første uka gikk. Ingen navlelo. Den andre uka gikk, og nå skulle jeg normalt ha plukket lo for harde livet. Ingen navlelo. Den tredje uken var håret på vei tilbake, og loen ble sittende fast. Konklusjon: Hår fanger lo. Q.E.D.

Så er du plaget med navlelo, er det bare å finne fram barbersakene eller voks. OG takk meg gjerne for at jeg reddet deg fra dette helvetet.

Slave av Google

Jeg er slave av Google.

I 1999 lærte jeg at det fantes en langt bedre søkemotor enn yahoo og altavista. I starten så jeg ikke så stor forskjell, men Yahoo er jo en merkevare som i utgangspunktet ikke oser seriøsitet, og Altavista klarte jeg aldri å skrive riktig. Google ble derfor ganske min venn. Det verserer mange teorier om hvordan google legger opp søkene sine. Google selv har hevdet at de har en masse duer som flyr rundt på nettet og plukker opp søkeord. Selv med en delvis teknisk bakgrunn har jeg problemer med å følge med teknologien. Duene fungerer derfor for meg.

Så begynte ballen å rulle, og innenfor murene hos Google kokte kreativiteten. Først kom det små fiffige funksjoner som å gjøre om ulike måleenheter og gjøre utregninger direkte i søkefeltet. Så boblet de videre, og da gmail ble lansert, svelget jeg både agn, søkke, snøre, og deler av stanga. Jeg trengte hverken nikotin, alkohol, heroin eller søvn. Jeg hadde Google.

Hvorfor så denne fasinasjonen? Jo, G-mail var først ute med å tilby over en gigabyte med plass på mailen. De har tatt det beste fra outlook og lagt til fiffige funksjonaliteter som å samle all mail med samme emne under én arkfane automatisk. Det er ikke noe poeng å liste opp hvilke fiffige funksjoner g-mail har, for den har de fleste du kan tenke på.

Så kom kalenderen. Samme brukernavn og passord som i g-mail, og en kobling mellom mail og kalender omtrent som i outlook. Men her trenger du ingen egen maskin, bare en webbrowser og en internettlinje. Og da det også kom regneark for en liten stund siden, innså jeg at slaget var tapt. Jeg har blitt slave av google.

Jeg får automatisk varsel på nye treff på spesielle søkeord på google. Jeg kan personifisere mitt eget søk i google. Jeg har koblet orkut-kontoen min til Google-kontoen, og vil jeg se hvordan et område på kartet ser ut i virkeligheten, fyrer jeg opp et søk i Google Earth. Og nå er jeg også blogger-bruker med den gode gamle Google-kontoen min.

Jeg venter bare på at play.com og IMDB skal kjøpes opp av google. Og snart kan jeg vel få kjøpt en matrix-tilkobling til bakhodet og koble meg rett til serverne i USA.

I'm fucked.

Og jeg setter pris på det.

Og vi tester...

Vel, nå er alle på veg vekk fra lysfontenen.no. Så da får man prøve å blogge.