O hei hvor det går

Jula er ikke mer en halvannen måned bak oss, og jeg er allerede tom for energi. Storartet, hva?

De siste ukene har vært et ork, og på toppen av det hele ser det ut som kroppen jobber litt ekstra på høygir for å bli kvitt noen basilusker som har sneket seg inn. I går sloknet jeg i sofaen etter middag og var i det hele tatt litt utafor. I natt lå jeg urolig og våknet av naboens vekkerklokke litt over klokka 6. Jeg var knust og kvalm og visste ikke helt hvor jeg skulle ta vegen. (Men kryss i taket: Ryggen var tilnærmet bra. Noen lyspunkter finnes det jo alltid...) Da klokka ble halv åtte og jeg egentlig skulle vært på jobb, tok jeg avgjørelsen om å la kroppen få jobbe med problemet uten å hverken være smittefare for kolleger eller stresse kroppen unødig.

Jeg sovnet igjen og sov som en stein til halv tolv, og var fortsatt et vrak da jeg våknet. Sakte men sikkert kom det seg da, og i tre-tida følte jeg meg sån noen lunde og begynte å kikke på et par jobb-saker.

Og dette er en melding til influensaen, hosten, snørret, fugleviruset og alle andre kilder til ubehag:

JEG HAR IKKE TENKT Å BLI SYK NÅ.

Så vet dere det. Bare ligg unna.

Frøkna skulle både på trening og et møte på jobb på kvelden, så jeg har igrunn fått sulle alene hjemme hele dagen. Halv åtte tasset jeg på butikken etter å ha finlest ukens brosjyre fra Ica Maxi, og planen var å kjøpe både ørret, torsk og rødspette som alle ble solgt for 50 kroner kiloen. Samt bananer, mozarella og litt mer.

Vel hjemme var det bare å fine fram kniven og begynne å dele opp ett kilo torsk og ett kilo ørret. Med stor iver og nykvesset kniv kastet jeg meg over sakene, og stod til slutt igjenn med passe porsjonspakninger med ørretkotelletter og torskefileter, samt et godt hakk i venstre pekefingernegl.

Frøkna og jeg har også begynt å føre matregnskap for å finne ut hvor pengene faktisk blir av. Og hittil er det som fryktet: Vi bruker mye penger på mat. I SIFOs standarbudsjett skal en mann og en kvinne i vår alder bruke ca 3650 kroner på mat. Hittil i februar ligger vi på 2420, og vi er ikke en gang halvveis i måneden. Selv om vårt beløp inneholder litt mer enn mat (bakepapir, shampoo osv), gjør min lunsj, fyllemat og andre gastronomiske utskeielser utenfor Kiwi og Ica sine vegger at beløpene nok er ganske sammenlignbare. Enten er beløpene til SIFO for forsiktige, eller så har vi et rimelig stort innsparingspotensiale.

Og sånn går nu dagan....

Drømmetyder søkes

Jeg trenger en drømmetyder. På morgenkvisten i dag drømte jeg at jeg var på en buss på veg hjem. Jeg hoppet på en grønn buss (i motsetning til den røde sporveisbussen jeg pleier å ta) og sjanset på at den stoppet på Sinsen. Jeg hadde med meg sekken med fullt fotoutstyr, laptoppen og en del anent utstyr som ikke bør bli borte. Siden jeg ikke visste helt om bussen skulle stoppe der jeg tenkte meg, gikk jeg fram til sjåføren og spurte. Av en eller annen grunn lot jeg sekken ligge igjen i midtgangen ved bakdøra.

Da jeg spurte sjåføren om hvor jeg burde gå av, sa han "Da må du gå av her", og så stoppet han. På veg tilbake for å plukke med sekken, ser jeg at den er åpnet, og at to gutter i 16-17-årsalderen er på veg ut med PC og fotoutstyr. Jeg kaster meg etter og løper etter dem. Jeg tar dem igjen, og da våkner jeg med et brak av vekkeklokka. Jeg kjenner hodet er helt totalt ute og sykler munnen er som sandpapir og øynene verker etter søvn. Så jeg skrur av lyden, og faller ned igjen på hodet og forbanner den kjipe drømmen.

Og hva skjer? Joda, jeg fortsetter på drømmen fra der hvor jeg våkner. Som om morgenen ikke var var kjip nok. Hvorfor drømmer jeg sånn? Hvorfor drømmer jeg om digre hjul som er i ferd med å rulle over meg? Hvor våkner jeg med krampe i leggen etter febrilsk å prøve å stoppe bilen jeg drømte at jeg kjørte i i stummende mørke?

Ls meg få sove godt, for pokker!

Vaskemester

Når det knaser under føttene dine for andre uka på rad når du skal gå og legge deg, er det på tide å vaske.

Etter å ha utsatt vaskingen både ufrivillig og med fullt overlegg i flere uker, innså vi at det var på tide å krype til korset. Det er tross alt ikke noe kos å dele seng med hybelkaninene som etter lang tid i frihet har klart å vokse seg store og fine (mon tro hvorfor de så fulle av lange røde hår) og som sniker seg oppi senga som gratispasasjerer på en fot som ikke ble børstet godt nok av.

Jeg er litt pirkete på vasking. Det er ikke så farlig å vaske hverken oppvask eller gulv så ofte, men skal det først vaskes, skal det bli ordentlig rent. Jeg får ståpels på ryggen av kjeler som er fettete på undersiden og glass med flekker, og gulv skal helst være totalt tomme for støv.

For én gangs skyld gjelder nå tisekundersregelen for mat som faller på gulvet. Faktisk kan man nesten spise rett fra gulvet, men da er det jo spørsmål om hvor mye vits det var i vaskinga i første omgang.

Det som er kjedelig med vasking, er at man ikke har særlig mange tilskuere. Det er ingen (om man ser bort fra de som bor under samme tak) som kommer og ser på. Ingen som heier, og ingen som henger gullmedalje om halsen på deg når du har gjort en eksepsjonelt bra jobb. Personlig svetter jeg som en idrettsmann og bruker muskler som en bryter når jeg gnukker og gnir for å få vekk pastasausflekker på kjøkkenet.

I blokka her er det jo stort sett like leiligheter, så kanskje man skulle innføre vaskemesterskap? Sette opp tribune i bakgården med storskjerm som folk kunne følge med på. Ekstrarunder for støvdotter som ligger igjen i hjørnene, samt takvask og komfyrskrubbing som egne grener?

Og hvis noen hadde trengt å låne en ekstra leilighet for å øve seg til OL i støvtørk, kunne de godt fått låne min...

Mandager er bæsj

Det er mandag morgen. Klokka tipper 06.15, og mobilen ved siden av hodet mitt begynner å ringe. Jeg slår den av. Alarmen ringer igjen, og jeg konstanterer at klokken er 06.25. Jorden kaller Øystein, men mister grepet.

Det ringer igjen. 06.35. Samboeren står opp. Jeg forsviner inn i koma. Kjenner søvnamangelen fra en fuktig helg river i hodet.

06.45. Det piper så jævlig i den forpulte klokka. Jeg hører dusjen skrus av. Hodet fylles av tung sand.

06.55. Samboeren nusser meg på kinnet. Det smeller i døra bak henne når hun forsvinner på jobb.

07.05. Mobilen har på mystisk vis endret side og ligger ved siden av puta.

07.15. Hva faen er den lyden? Ah... Mobilen. Burde gått på jobb. Mmmm....Gode puta.

07.25. Jeg ønsker meg ny alarmlyd. Faen, nå burde jeg begynt på jobb. Da må jeg jobbe ekstra etter kl 16. Dæven den puta passer hodet bra.

07.35. Ok, ett ben av gangen. Jøss, de bærer meg. Hvor faen la jeg fra meg brillene i går? Åh, der ja. Tasse til badet. Oi, hvem er du? Ah... Hei, Øystein. Skru på dusjen. Mmmmmm.

07.47. Boxer. Check. T-skjorte. Chech. Sokker. Check. Skjorte. Check. Men hvor faen er den grå buksa?

07.52. Ingen grå bukse. Alternativ løsning. Svart bukse. Check. Men beltet? Helvete, det sitter på en annen bukse. Men hvor? På den grå buksa kanskje?

07.55. Nød-belte. Check.

07.56. Hvor er adgangskortet? Helsike, helsike! Flaks. Der var nøkkelen til kontoret også. Der var jommen kortet også. Merkelig. Akkurat der jeg la det i går. Hum... Det høres ut som bilene kjører på våt asfalt. Hvor er regnjakka?

07.59. Oi. Bussen!

08.00. Stormer ut døra. Bussen står på bussstoppen, for én gangs skyld før rutetiden.

08.01. Puh.... Det gikk... *Sniff sniff*... Hvorfor lukter han fyren bak meg så jævlig kokos?


Vel, dagen ble jo litt bedre etter hvert. Fikk kost meg med det fantastik flotte publiseringssystemet på jobben som i tillegg til å være tregt og usystematisk i utgangspunktet i tillegg er fylt med en mengde dritt som er både utdatert og usystematisk.

Men da jeg kom hjem etter å ha kjørt full trikk i rushtrafikk sto maten klar på komfyren. Fine kjæresten min.

Men på tross av en flott middag og en bra episode av that 70's show, endrer det lite på livets realiteter. Mandager er fortsatt bæsj.

Når en mann skal skygge banen

I sommer kjøpte min bedre halvdel og jeg en leilighet i Oslo. Dette er som kjent ikke spesielt billig, og vi har ganske enkelt belånt hver lille bit av våre drøyt 60 kvadratmeter. Vi er rett og slett buttfucked av DNB Nor. Men at vi månedtlig de neste 25 årene må ut med et femsifret beløp til lån og husleie er bare én side av saken.

Når man har fått overlevert nøklene og står og beskuer herligheten, begynner hodepine nummer to å krype opp fra nakken og i retning pannebrasken. For nå skal det møbleres. Jeg har tidligere lurt litt på hvorfor forhold har en tendens til å ryke par flytter sammen i nytt hus eller leilighet. Nå vet jeg hvorfor.

Etter ulike lifsfaser og flytterunder har vi nå samlet sammen en god mengde møbler. I tillegg til det vi hadde med oss fra før, måte vi også komplettere med med en sofa og et spisestuebord. Det første som vi fikk i hus var spisestuebuebordet. Etter lang tids leting bestemte vi oss for et IKEA-bord i eik. Det var forferdelig tungt, og et helvete å skru opp.

Mens jeg skrudde det opp, sto det fortsatt et 20-talls pappesker stablet langs veggene på stua. Da bordet sto klart, og ble plassert inntil pappeskene i området vi ville ha spisestua, kom en bekymret melding fra min bedre halvdel.

- Oi, det var stort.

Jeg kjennte hårene krølle seg på ryggen, kikker bort på henne og ser at hun står med en fortvilet mine i ansiktet, og at hun ikke klarer å få øynene vekk fra en stor firkantet eikekoloss som naturlig nok er akkurat like stor som klossen som vi så på IKEA.

- Oi, det var stort, kommer det nok en gang fra interiørsjefen.

- Dette må vi få byttet, konkluderer hun, og jeg kjenner det strammer seg i magen.

Jeg kjenner at lyst til å demontere bordet, bære det ned trappene igjen og kjøre tilbake til Slependen frister ekstremt lite. Dessuten syntes jeg bordet så helt greit ut, og det ville se mye mindre ut når pappeskene ble fjernet.

Etter mye om og men, og etter en iherdig innsats for å få vekk pappeskene fikk jeg endelig overbevist min kjære om at bordet passet. Jeg ante fred og ingen fare, men i bakgrunnen var neste utfordring allerede i ferd med å komme. Sofaen. Denne kom også til slutt i havn, og jeg kjente igjen en falsk trygget.

Neste problem var nemlig enda større. Ingen av de møblene vi har passer sammen. For meg er det helt greit nå, men for interiørsjefer med formgivingsfag i ryggmargen stiller det seg litt annerledes. Og når svigermor og min bedre halvdel begynner jobben med å ominnrede er det bare å sitte muse stille og håpe at de ikke ser deg. Og det fungerte.

Så overlevelsesstrategien framover er å skygge banen eller å sitte musestille. Er jeg riktig heldig klarer jeg å slippe å ominnrede tre ganger i uken framover.

Det er hardt å være mann.