Viser innlegg med etiketten forhold. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forhold. Vis alle innlegg

tirsdag, oktober 10, 2006

Fortsatt naiv etter seks år

For seks år siden fant jeg det ut at det var på tide. Før kinoturen med en gjeng fra klassen min på høgskolen pakket jeg sekken med t-skjorte, boxer, sokker og tannbørste. Jeg hadde lovet Stine å hjelpe henne med å legge inn Borland C++ (Et program du lager dataprogrammer med) på PC'en hennes, og tenkte at det kanskje ikke var noe vits å dra hjem etterpå. Vi hadde flørtet heftig i en 14-dagers tid, og det var egentlig på tide å kalle en spade for en spade.

Så da kinoen var slutt ble jeg med til hennes studenthjem. Programmet jeg skulle "hjelpe" henne med skjønte jeg fint lite av, og de som kjenner meg har i ettertid hylskrattet av at akkurat jeg skulle tilby meg å hjelpe til med dette. Den utkårede har aldri siden spurt meg om noe som helst datateknisk. Jeg kjenner denne mistroen og åpenbare feilvurderingen av min kometanse sårer (jeg kan jo ikke noe for at det ikke hjelper uansett hvor mye man trykker "OK" og prøver på nytt), men jeg har valgt å svelge disse kamelene siden jeg alikevel ikke har det så værst.

Det endte uansett med at jeg ikke gikk hjem den kvelden, og siden den gang har jeg har jeg hatt en rødhåret nordtrønder som kjæreste. Og nei, hun er ikke fra Vædda'n.

På tross av (eller snarere kanskje på grunn av)at hun er så naiv at hun ikke gjør annet enn å heve øyenbrynene såvidt når en kar som skal hjelpe henne med en PC drar opp egen tannbørste fra sekken, har vi nå altså hengt sammen i seks år. Det første året feiret vi dagen vi ble sammen med middag på en bedre restaurant, men etter det har det stort sett gått i glemmeboken. Jeg har nå fridd, og jeg ser ikke bort fra at jeg år etter år etter at vi har giftet oss kommer til å glemme bryllupsdagen. På den annen side er jeg ikke så bekymret for dette, siden det er flere i husstanden som har dette problemet.

From: Stine
To: Øystein
Date: 10-Oct-2006 08:18
Subject: Ups..

Vi hadde 6 årsdag i går vi tror jeg..

-Stine


Uansett har det vært seks bra år, og vi får prøve å holde ut i seks nye. Hvis hun ikke innser at jeg er en slask før den tid...

lørdag, september 30, 2006

Rot

Min bedre halvdel og jeg er forskjellige på mange måter. Hun er A-menneske, jeg er B-menneske. Hun er innadvendt, jeg har et markeringsbehov. Og ikke minst roter vi på forskjellige måter. Hva, går det ann å rote på forskjellige måter?, tenker du nok nå. Jo, nå skal du høre.

Foruten å ha en sykelig fasinasjon for kollektivtrafikk-prosesser, er jeg også i overkant entusiastisk for alfabetisering og systematisering av enkelte objekter. Blant annet gjelder dette brettekanter i skap og alfabetisering av bøker og CD'er. Håndkler, kopphåndkler og kluter skal ha en enhetlig bredde og plassering i skapene. CD'er skal stå alfabetisk på navn, og det samme skal bøker. Oppvasken skal stables med de største tallerknene i bunnen, så de mindre, så større boller, og mindre boller oppi de store osv osv. Om det derimot ligger litt papirer på skrivebordet, eller at oppvasken har stått urørt et par dager, bekymrer meg ikke nevneverdig.

Samboeren derimot har i langt mindre grad systemtankegangen, men får ståpels når det synlige, eller det kosmetiske rotet som jeg kaller det, kommer over et visst nivå. Da må rotet bort, uansett hvor det ender. Om ting er sortert spiller liten rolle.

Da vi pakket opp bøker og CD'er under iflyttingen i ny leilighet, kom spørsålet om plassering opp. Jeg pakket opp alt, og plasserte naturlig nok alle bøker i alfabetisk rekkefølge basert på forfatter. Så kom tiden for å flytte rlitt rundt på hyller i leiligheten, og plutselig var alle bøkene plassert hulter til bulter. Etter å ha revet meg i håret fikk jeg smått om senn alfabetisert dem igjen. Min kjære samboer derimot, synes det er håpløst å ha dem etter bokstaver, fordi det ser rotete ut. Hun vil heller ha dem etter farge.

Nå har vi en liten del av bøkene våre på stua, og disse står etter farge. Hovedvekten av bøkene står alfabetisk på soverommet. Og om fruen spørr om hvor en CD står, ber jeg henne lete på bokstaven til bandet.

Hvis jeg hadde fått rejere alene ville hele leiligheten vært fullt av overfladisk rot. Om hun fikk rejere alene ville alt vært striglet på overflaten, men alle systemer ville vært kaotiske. Vi utfyller hverandre rett og slett som to motpoler i perfekt symbiose. Og hvis vi en gang skulle slå opp, er dette sannsynligvis også grunnen.

mandag, september 25, 2006

Mandager er bæsj

Det er mandag morgen. Klokka tipper 06.15, og mobilen ved siden av hodet mitt begynner å ringe. Jeg slår den av. Alarmen ringer igjen, og jeg konstanterer at klokken er 06.25. Jorden kaller Øystein, men mister grepet.

Det ringer igjen. 06.35. Samboeren står opp. Jeg forsviner inn i koma. Kjenner søvnamangelen fra en fuktig helg river i hodet.

06.45. Det piper så jævlig i den forpulte klokka. Jeg hører dusjen skrus av. Hodet fylles av tung sand.

06.55. Samboeren nusser meg på kinnet. Det smeller i døra bak henne når hun forsvinner på jobb.

07.05. Mobilen har på mystisk vis endret side og ligger ved siden av puta.

07.15. Hva faen er den lyden? Ah... Mobilen. Burde gått på jobb. Mmmm....Gode puta.

07.25. Jeg ønsker meg ny alarmlyd. Faen, nå burde jeg begynt på jobb. Da må jeg jobbe ekstra etter kl 16. Dæven den puta passer hodet bra.

07.35. Ok, ett ben av gangen. Jøss, de bærer meg. Hvor faen la jeg fra meg brillene i går? Åh, der ja. Tasse til badet. Oi, hvem er du? Ah... Hei, Øystein. Skru på dusjen. Mmmmmm.

07.47. Boxer. Check. T-skjorte. Chech. Sokker. Check. Skjorte. Check. Men hvor faen er den grå buksa?

07.52. Ingen grå bukse. Alternativ løsning. Svart bukse. Check. Men beltet? Helvete, det sitter på en annen bukse. Men hvor? På den grå buksa kanskje?

07.55. Nød-belte. Check.

07.56. Hvor er adgangskortet? Helsike, helsike! Flaks. Der var nøkkelen til kontoret også. Der var jommen kortet også. Merkelig. Akkurat der jeg la det i går. Hum... Det høres ut som bilene kjører på våt asfalt. Hvor er regnjakka?

07.59. Oi. Bussen!

08.00. Stormer ut døra. Bussen står på bussstoppen, for én gangs skyld før rutetiden.

08.01. Puh.... Det gikk... *Sniff sniff*... Hvorfor lukter han fyren bak meg så jævlig kokos?


Vel, dagen ble jo litt bedre etter hvert. Fikk kost meg med det fantastik flotte publiseringssystemet på jobben som i tillegg til å være tregt og usystematisk i utgangspunktet i tillegg er fylt med en mengde dritt som er både utdatert og usystematisk.

Men da jeg kom hjem etter å ha kjørt full trikk i rushtrafikk sto maten klar på komfyren. Fine kjæresten min.

Men på tross av en flott middag og en bra episode av that 70's show, endrer det lite på livets realiteter. Mandager er fortsatt bæsj.

søndag, september 24, 2006

Når en mann skal skygge banen

I sommer kjøpte min bedre halvdel og jeg en leilighet i Oslo. Dette er som kjent ikke spesielt billig, og vi har ganske enkelt belånt hver lille bit av våre drøyt 60 kvadratmeter. Vi er rett og slett buttfucked av DNB Nor. Men at vi månedtlig de neste 25 årene må ut med et femsifret beløp til lån og husleie er bare én side av saken.

Når man har fått overlevert nøklene og står og beskuer herligheten, begynner hodepine nummer to å krype opp fra nakken og i retning pannebrasken. For nå skal det møbleres. Jeg har tidligere lurt litt på hvorfor forhold har en tendens til å ryke par flytter sammen i nytt hus eller leilighet. Nå vet jeg hvorfor.

Etter ulike lifsfaser og flytterunder har vi nå samlet sammen en god mengde møbler. I tillegg til det vi hadde med oss fra før, måte vi også komplettere med med en sofa og et spisestuebord. Det første som vi fikk i hus var spisestuebuebordet. Etter lang tids leting bestemte vi oss for et IKEA-bord i eik. Det var forferdelig tungt, og et helvete å skru opp.

Mens jeg skrudde det opp, sto det fortsatt et 20-talls pappesker stablet langs veggene på stua. Da bordet sto klart, og ble plassert inntil pappeskene i området vi ville ha spisestua, kom en bekymret melding fra min bedre halvdel.

- Oi, det var stort.

Jeg kjennte hårene krølle seg på ryggen, kikker bort på henne og ser at hun står med en fortvilet mine i ansiktet, og at hun ikke klarer å få øynene vekk fra en stor firkantet eikekoloss som naturlig nok er akkurat like stor som klossen som vi så på IKEA.

- Oi, det var stort, kommer det nok en gang fra interiørsjefen.

- Dette må vi få byttet, konkluderer hun, og jeg kjenner det strammer seg i magen.

Jeg kjenner at lyst til å demontere bordet, bære det ned trappene igjen og kjøre tilbake til Slependen frister ekstremt lite. Dessuten syntes jeg bordet så helt greit ut, og det ville se mye mindre ut når pappeskene ble fjernet.

Etter mye om og men, og etter en iherdig innsats for å få vekk pappeskene fikk jeg endelig overbevist min kjære om at bordet passet. Jeg ante fred og ingen fare, men i bakgrunnen var neste utfordring allerede i ferd med å komme. Sofaen. Denne kom også til slutt i havn, og jeg kjente igjen en falsk trygget.

Neste problem var nemlig enda større. Ingen av de møblene vi har passer sammen. For meg er det helt greit nå, men for interiørsjefer med formgivingsfag i ryggmargen stiller det seg litt annerledes. Og når svigermor og min bedre halvdel begynner jobben med å ominnrede er det bare å sitte muse stille og håpe at de ikke ser deg. Og det fungerte.

Så overlevelsesstrategien framover er å skygge banen eller å sitte musestille. Er jeg riktig heldig klarer jeg å slippe å ominnrede tre ganger i uken framover.

Det er hardt å være mann.