Fisk på magen

For et par dager siden ble jeg oppmerksom på en kasse full med fisk som var plassert oppå magen min mens jeg sov. I kassa lå det stablet fisk i to høyder. Mens jeg lå der og så på fisken, begynte plutselig den ene å bevege seg, og jeg uttrykte høyt og klart til samboeren som lå ved siden av meg:
- Stine, jeg har rå fisk på magen!

I det jeg sa det innså jeg at det egentlig var levende fisk jeg skulle si, ikke rå. Men på tross av feiltakelsen, greide jeg ikke å rette meg selv.

Derimot kom det et spørsmål fra min høyre side hva jeg egentlig snakket om, og i det fiskekassen smuldret vekk, innså jeg at jeg nok en gang hadde snakket i søvne, og jeg svarte henne at det var en drøm eller noe. Hun begynner jo å bli vant til slikt etter at jeg har kastet slanger og ligget i fosterstilling i et hjørne for å unngå rullende steiner.

Men nå var hun litt amper i stemmen. Hun sto opp og gikk på do, og jeg forsvant ut i tåkehavet igjen.

Så ble jeg med ett vekt av frøkna som kommer inn igjen og spør meg med irritert stemme
- Hvorfor måtte du vekke meg?
- Jammen det er jo lenge siden, svarer jeg på måfå og svimer av igjen.

Dagen etter fikk jeg forklart at den lange pausen fra hun gikk til hun kom tilbake hadde tatt ca 30 sekunder.

Drømmetyder søkes

Jeg trenger en drømmetyder. På morgenkvisten i dag drømte jeg at jeg var på en buss på veg hjem. Jeg hoppet på en grønn buss (i motsetning til den røde sporveisbussen jeg pleier å ta) og sjanset på at den stoppet på Sinsen. Jeg hadde med meg sekken med fullt fotoutstyr, laptoppen og en del anent utstyr som ikke bør bli borte. Siden jeg ikke visste helt om bussen skulle stoppe der jeg tenkte meg, gikk jeg fram til sjåføren og spurte. Av en eller annen grunn lot jeg sekken ligge igjen i midtgangen ved bakdøra.

Da jeg spurte sjåføren om hvor jeg burde gå av, sa han "Da må du gå av her", og så stoppet han. På veg tilbake for å plukke med sekken, ser jeg at den er åpnet, og at to gutter i 16-17-årsalderen er på veg ut med PC og fotoutstyr. Jeg kaster meg etter og løper etter dem. Jeg tar dem igjen, og da våkner jeg med et brak av vekkeklokka. Jeg kjenner hodet er helt totalt ute og sykler munnen er som sandpapir og øynene verker etter søvn. Så jeg skrur av lyden, og faller ned igjen på hodet og forbanner den kjipe drømmen.

Og hva skjer? Joda, jeg fortsetter på drømmen fra der hvor jeg våkner. Som om morgenen ikke var var kjip nok. Hvorfor drømmer jeg sånn? Hvorfor drømmer jeg om digre hjul som er i ferd med å rulle over meg? Hvor våkner jeg med krampe i leggen etter febrilsk å prøve å stoppe bilen jeg drømte at jeg kjørte i i stummende mørke?

Ls meg få sove godt, for pokker!

Ting jeg fattet for seint

Jeg har blitt tagget av både Beate og StarseekR. Jeg synes det høres en smule drastisk ut siden jeg forbinder tagging med spraybokser, men jeg forstår jo at det har noe med html- eller xml-tagger. Så da skal jeg jo tross alt gjøre en innsats.

Men jo altså... Jeg har allerede fortalt om da jeg i søvne kastet en slange på samboeren og fikk ekstremt dårlig samvittighet for dette, før jeg litt forsent fattet at det var en drøm som hadde sklidd over i virkeligheten.

I går natt skjedde det igjen.

Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg på militærøvelse, og slikt blir det gjerne mye jobbing av. Onsdag hadde jeg en vakt fra klokka 5, så rundt midnatt på tirsdag dro jeg hjem for å sove litt før jeg skulle på. Siden jeg dro rett fra jobb og hjem til senga og stresset fordi jeg ville sove fort siden det ikke var mange timene til jeg skulle på vakt igjen, fikk jeg naturligvis ikke sove med en gang. Da jeg først sovnet, gikk nok fortsatt hodet på høygir.

Utpå natta opplevde jeg at det var et stort hjul som rullet nedover bakken og som hadde retning mot senga i bunnen av bakken. Det hadde retning rett fra siden, så jeg kastet meg ut av senga og krøp ned på bakken. Jeg ålet meg vekk fra senga til jeg traff døra i andre enden av rommet. Her krøket jeg meg sammen så godt jeg kunne og lå i dekning i påvente at at det digre hjulet skulle trille forbi. Så kom jeg på det... Stine! Jeg hadde ikke varslet, og hjulet kom til å treffe henne! Men det ville være for sent!

Skrekkslagent lå jeg der, til jeg hørte Øystein? Hvor er du? med en spinkel stemme fra senga. Da først gikk det opp for meg at jeg jeg var ute av drømmen.

Det skal også sies at jeg også er en av de som fattet at "Kom igjen ketchup" egentlig var en engelsk vits. Men forøvrig er jeg jo så oppegående at jeg fatter tin ufattelig fort. :-P

Jeg har forstått at man gjerne bør tagge videre, og de som skal fortelle videre under fanen "Ting jeg fattet for seint", er Britt og Liten.

Om å sovne i offentligheten

Inspirert av forrige post skal jeg gi dere mitt favoritt-avsnitt innen skjønnlitteratur. Det hentet fra den hysterisk festlige reiseskildringen Down under av Bill Bryson.

Bryson er på reise rundt om i Australia, og forteller om da han sovent under en kjøretur med en lokal forlegger, forleggerens kone, og deres to små barn. Trøtt og sliten etter reisen til Australia sovner Bryson under turen.

I am not, I regret to say, a discreet and fetching sleeper. Most people when they nod off look as if they could do with a blanket; I look as if I can do with medical attention. I sleep as if injected with a powerful experimental muscle relaxant. My legs fall open in a grotesque come-hither manner; my knuckles brush the floor. Whatever is inside – tongue, uvula, moist bubbles of intestinal air – decides to leak out. From time to time, like one of those nodding-duck toys, my head tips forward to empty a quart or so of viscous drool onto my lap, then falls back to begin loading again with a noise like a toilet cistern filling. And I snore, hugely and helplessly, like a cartoon character, with rubbery flapping lips and prolonged steam-valve exhalations. For long periods I grow unnaturally still, in a way that inclines onlookers to exchange glances and lean forward in concern, then dramatically I stiffen and, after a tantalizing pause, I begin to bounce and jostle in a series of whole-body spasms of the sort that bring to mind an electric chair when the switch is thrown. Then I shriek once or twice in a piercing and effeminate manner and wake up to find that all motion within 500 feet has stopped and all children under eight are clutching their mother’s hems. It’s a terrible burden to bear.

På Sandaker har vi også våre byrder å bære når det gjelder soving. Min bedre halvdel puster tungt (Den offisielle beskrivelsen av lyd som ligger mellom tungtrafikkstøy og motorsag), og jeg har en egen evne til å hviske ut skillene mellom drøm og virkelighet. Når jeg reiser meg opp i senga, slår på lyset, klapper rundt på madrassen og febrilsk sier "Det er biller i senga! Det er biller i senga!", kan jo enhver begynne å lure på om den mentale helsa er i orden.

Etter at jeg begynte å ta kjøretimer hadde jeg også en egen evne til å våkne opp i fotenden av senga med krampe i høyre legg etter at jeg febrilsk har prøvd å stoppe bilen som jeg kjører i totalt mørke og hvor bremsepedalen ikke responderte. Jeg lå også lenge våken med dårlig samvittighet etter at jeg hadde slanger oppå dyna, og fant at den beste måten å bli kvitt dem var å spenne opp dyna slik at slangene ble kastet til siden. Det eneste jeg ikke tenkte på, var at samboeren lå ved siden av og fikk slangene over seg.

Noen mennesker bør ikke sove, iallefall ikke i offentlighet.