O hei hvor det går

Jula er ikke mer en halvannen måned bak oss, og jeg er allerede tom for energi. Storartet, hva?

De siste ukene har vært et ork, og på toppen av det hele ser det ut som kroppen jobber litt ekstra på høygir for å bli kvitt noen basilusker som har sneket seg inn. I går sloknet jeg i sofaen etter middag og var i det hele tatt litt utafor. I natt lå jeg urolig og våknet av naboens vekkerklokke litt over klokka 6. Jeg var knust og kvalm og visste ikke helt hvor jeg skulle ta vegen. (Men kryss i taket: Ryggen var tilnærmet bra. Noen lyspunkter finnes det jo alltid...) Da klokka ble halv åtte og jeg egentlig skulle vært på jobb, tok jeg avgjørelsen om å la kroppen få jobbe med problemet uten å hverken være smittefare for kolleger eller stresse kroppen unødig.

Jeg sovnet igjen og sov som en stein til halv tolv, og var fortsatt et vrak da jeg våknet. Sakte men sikkert kom det seg da, og i tre-tida følte jeg meg sån noen lunde og begynte å kikke på et par jobb-saker.

Og dette er en melding til influensaen, hosten, snørret, fugleviruset og alle andre kilder til ubehag:

JEG HAR IKKE TENKT Å BLI SYK NÅ.

Så vet dere det. Bare ligg unna.

Frøkna skulle både på trening og et møte på jobb på kvelden, så jeg har igrunn fått sulle alene hjemme hele dagen. Halv åtte tasset jeg på butikken etter å ha finlest ukens brosjyre fra Ica Maxi, og planen var å kjøpe både ørret, torsk og rødspette som alle ble solgt for 50 kroner kiloen. Samt bananer, mozarella og litt mer.

Vel hjemme var det bare å fine fram kniven og begynne å dele opp ett kilo torsk og ett kilo ørret. Med stor iver og nykvesset kniv kastet jeg meg over sakene, og stod til slutt igjenn med passe porsjonspakninger med ørretkotelletter og torskefileter, samt et godt hakk i venstre pekefingernegl.

Frøkna og jeg har også begynt å føre matregnskap for å finne ut hvor pengene faktisk blir av. Og hittil er det som fryktet: Vi bruker mye penger på mat. I SIFOs standarbudsjett skal en mann og en kvinne i vår alder bruke ca 3650 kroner på mat. Hittil i februar ligger vi på 2420, og vi er ikke en gang halvveis i måneden. Selv om vårt beløp inneholder litt mer enn mat (bakepapir, shampoo osv), gjør min lunsj, fyllemat og andre gastronomiske utskeielser utenfor Kiwi og Ica sine vegger at beløpene nok er ganske sammenlignbare. Enten er beløpene til SIFO for forsiktige, eller så har vi et rimelig stort innsparingspotensiale.

Og sånn går nu dagan....

Velstandsvorte og manglende kaffe-lyst

Vi har fått oss en velstandsvorte. Den står på kjøkkenet, og jeg vet ikke helt hva den skal brukes til. Og nei, det er ikke jeg som har kjøpt den inn. Nyvinningen er en espressomaskin og er visst noe ethvert møblert hjem bør ha. Så om du er kaffetørst er det bare å komme på besøk. Vi kan nå tilby både presskannekaffe, espresso fra den gode gammeldagse espressomaskinen som settes på kokeplate, espresso fra espressomaskin og andre kaffeblandinger med melk. Og om du vil ha god kammeldags kokekaffe kan du bli med meg og stormkjøkkenet mitt ut i skogen. Men hvor ble det av den gammeldagse moccamasteren? Har den blitt skjøvet helt ut av markedet?

Selv drikker jeg svært lite kaffe. Etter et år på videregående med hydrokopp og en ny kaffekopp i hvert friminutt sa til slutt magen stopp. En dag sa den bare rumlerumlerumleblubblubblub, dampen sto ut av ørene mine og jeg fikk følelsen av at noen drev med djevelutdrivelse av kroppen min. Etter at rockekonserten i magen hadde lagt seg og publikum gått hjem roet den seg helt ned igjen, men lysten på kaffe var som blåst bort.

Så nå sitter jeg der i alle selskapligheter og blir uglesett fordi jeg takker nei til kaffe. Og om du tror unnskyldningen "jeg har sluttet" fungerer, tar du skammelig feil. Det fører bare til øyenbrynheving og gjerne et spørsmål om utdyping. Og selv om jeg synes tarmsystem og egen magelyd er morsomt, er det ikke alltid like artig å snakke om dine indre kroppslige anliggende i festlige lag. Det har slått meg at det er enklere å forklare at du er tørrlagt alkoholiker enn tørrlagt kaffedrikker i dette landet. Hverdagsrasismen stikker ofte dypt.

Vaskemester

Når det knaser under føttene dine for andre uka på rad når du skal gå og legge deg, er det på tide å vaske.

Etter å ha utsatt vaskingen både ufrivillig og med fullt overlegg i flere uker, innså vi at det var på tide å krype til korset. Det er tross alt ikke noe kos å dele seng med hybelkaninene som etter lang tid i frihet har klart å vokse seg store og fine (mon tro hvorfor de så fulle av lange røde hår) og som sniker seg oppi senga som gratispasasjerer på en fot som ikke ble børstet godt nok av.

Jeg er litt pirkete på vasking. Det er ikke så farlig å vaske hverken oppvask eller gulv så ofte, men skal det først vaskes, skal det bli ordentlig rent. Jeg får ståpels på ryggen av kjeler som er fettete på undersiden og glass med flekker, og gulv skal helst være totalt tomme for støv.

For én gangs skyld gjelder nå tisekundersregelen for mat som faller på gulvet. Faktisk kan man nesten spise rett fra gulvet, men da er det jo spørsmål om hvor mye vits det var i vaskinga i første omgang.

Det som er kjedelig med vasking, er at man ikke har særlig mange tilskuere. Det er ingen (om man ser bort fra de som bor under samme tak) som kommer og ser på. Ingen som heier, og ingen som henger gullmedalje om halsen på deg når du har gjort en eksepsjonelt bra jobb. Personlig svetter jeg som en idrettsmann og bruker muskler som en bryter når jeg gnukker og gnir for å få vekk pastasausflekker på kjøkkenet.

I blokka her er det jo stort sett like leiligheter, så kanskje man skulle innføre vaskemesterskap? Sette opp tribune i bakgården med storskjerm som folk kunne følge med på. Ekstrarunder for støvdotter som ligger igjen i hjørnene, samt takvask og komfyrskrubbing som egne grener?

Og hvis noen hadde trengt å låne en ekstra leilighet for å øve seg til OL i støvtørk, kunne de godt fått låne min...