Facts or fiction?

Dersom jeg vil oppleve en oppdiktet historie som fenger meg, setter jeg på en film. Dersom jeg ville sett unyanserte nyhetsformidling, ville jeg flyttet til Nord-Korea.

Når jeg åpner avisen forventer jeg at mediet jeg leser setter fokus på saker som er viktige for samfunnet, men at det beskriver virkeligen saklig og nyansert. Når mediene heller er scoop-kåte og velger å se bort fra informasjon fordi dette vil svekke saken de slår opp, svekkes også min tillitt som leser.

Når jeg selv er i kontakt med journalister gjennom jobb, ønsker jeg å være så imøtekommende og åpen som mulig både fordi vi har plikt til å informere, men også fordi jeg vet at jeg jobber et sted med mye dyktige mennesker og hvor vi gjør den jobben vi er satt til å gjøre på en god måte. Dersom vi gjør noe klanderverdig er min holdning at vi også må stå for det vi gjør. Det har med min integritet å gjør, og er en forutsetning for at jeg skal kunne ha den jobben jeg har.

Men når media driver med vinkeljournalistikk vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem. Skal vi lukke dørene, eller skal vi lukke øynene og håpe på det beste selv om man vet at man ikke har gjort noe galt? Skal man bygge et forhold på gjensidig tillitt som viser seg å gå bare én vei, eller skal man holde sverd og skjold parat til enhver tid til forsvar?

Media omtales gjerne som den fjerde statsmakt. Godtar vi at denne fungerer som et diktatur?