Skal ikke 19-åringer delta i internasjonal tjeneste?

TV2 Nettavisen har nok en gang brakt opp temaet om soldatene Norge sender til internasjonale operasjoner er modne nok. I likhet med da vernepliktige marinesoldater gjorde seg klare for Libanon-oppdrag tidligere i høst, er det også nå bekymrede foreldre som stiller spørsmål om barna deres er modne nok for oppdraget. Soldatfar Knut Bjørnevik mener det burde være 25 års grense for internasjonale operasjoner.

Dette er en kompleks problemstilling med en rekke interessenter. Det er også en del spørsmål vi må stille oss om både samfunnet som helhet, hvordan vi organiserer og utdanner forsvaret, og hvilket ansvar vi har utenfor egne landegrenser.

For det første må vi se på modenhet for tjeneste. Vi har i Norge en myndighetsalder på 18 år. Det betyr at du kan bestemme over ditt eget liv og du kan ta et valg for hvordan du vil at landet skal styres gjennom stemmeretten. Hvis vi ikke har tro på at en 19 åring som har gjennomgått et år med opplæring hvorfor har vi ikke da en lavere myndighetsalder? Vi har også en seksuell lavalder på 16 år som i praksis vil si at det fra denne alderen er fritt fram å lage barn. Og er ikke dette noe man også bør være litt moden for?

Samfunnet vårt er i stadig utvikling. I de gode gamle dager ble du regnet som voksen da du var konfirmert. Hadde du gått folkeskolen, var du klar for de fleste jobber. I dag er du knapt nok ferdig etter 13 års skolegang, og stadig fler har utdanning helt opp på mastergradsnivå. Også gjennomsnittsalder for fødende går stadig oppover. Men skal vi la denne utviklingen fortsette og la myndighetsalderene øke i takt med samfunnets øvrige aldersforskyving?

Knut Bjørnevik argumenterer på følgende måte for at hans sønn og andre på samme alder ikke er modne nok:
- De fleste tenåringer vokser opp i trygge beskyttede nærmiljøer uten å oppleve hvor hardt og brutalt livet kan være for mange av deres jevnaldrende som er bosatt i krigsherjede land. Mange av dem har knapt nok registrert et dødsfall i sitt eget nærmiljø, og den eneste elendigheten de har sett så langt har vært en tigger eller en narkoman.
At det er forskjell i hodet på en 19-åring og en 30-åring skal jeg ikke prøve å si noe imot, men jeg er ikke sikker på at 19-åringen er så hjelpeløs som Bjørnevik gir uttrykk for. Dagens 19-åringer er på flere områder på grunn av samfunnets stadig utviklende hardhet sannsynligvis minst like herdet som Bjørneviks egen generasjon. At det skal skille særlig mye om man er 19 eller 25 rent mentalt har jeg også begrenset tro på.

Når dette er sagt, er det som sagt også flere grunner for at vi skal sende ut en 19-åring. For det første har vi et forsvar som er basert på verneplikt, og en tradisjon for at man kalles inn til førstegangstjeneste det året man fyller 19, med 6-12 måneders påfølgende tjeneste. De fleste utdanningssteder i Forsvaret gir soldatene 9 mnd utdanning, mens de i de påfølgende 3 månedene er stående styrker. Unntakene er blant annet grensevakten mot Russland og HVs egen førstegangstjeneste hvor soldatene får 6 mnd intensiv tjeneste før de er klare for oppdrag, enten dette er et halvt år på grensa eller drøyt 20 år med årlig repetisjonsøving.

Uansett skal soldatene etter utdanningsperioden være fullt ut operative. Dersom det skulle komme en invasjon av Norge eller en annen hendelse som skulle kreve militært nærvær, skal disse soldatene være rustet for utfordringen. Dette er definert av Stortinget, som du og jeg og alle andre i dette landet har valgt inn på vegne av oss. Vi må ta som utgangspunkt at den jobben soldatene må være rustet til på Norsk jord er mer eller mindre den samme som de må være forberedt for i internasjonale operasjoner.

Man kunne selvfølgelig spørre seg om dette er noe som noen i det hele tatt kan være klare for, men jeg er usikker på om man kan bli mer klare uansett om man er 19, 25 eller 40 år. Men så er det nå en gang slik at vi har et system med internasjonale forpliktelser, både av humanitære grunner, og for egen beskyttelse av allierte. Dette forutsetter at vi også er delaktige ute. Og da må man faktisk ut fra Setermoen, Haakonsvern eller Ørland og over i andre land i skarpe operasjoner.

I dag har vi verneplikten som hovedrekrutteringsgrunnlaget for Forsvaret. Debatten om et profesjonelt forsvar har flere ganger vært oppe, men det er gang på gang stadfestet at verneplikten er grunsteinen i det norske forsvaret, og at dette også er den viktigste styrkebrønnen for internasjonale operasjoner.

Dersom vi ønsker en endring av rekrutteringen til styrkene ute, må vi sannsynligvis endre hele oppsettet av Forsvaret. Og dette vil koste penger. Og da er vi tilbake til prioriteringer mellom forsvaret, skoler, eldreomsorg og samferdsel. Er vi ikke villige til å betale for det, vil vi heller ikke kunne endre oppsettet. Jeg er ikke forsvarsanalytiker, men jeg vil tippe at dette neppe blir en særlig billig omstilling. Hvis den da i det hele tatt er mulig å gjennomføre i et land med bare 4 millioner inbyggere og dertil begrenset rekrutteringsgrunnlag for et profesjonelt forsvar.

Et annet alternativ blir da å vurdere om vi skal sende færre ut hvis vi ikke får rekruttert soldater inn igjen etter at de har gått 6 år etter førstegangstjenesten. Men er dette egentlig noe alternativ? Hvem vil stille opp for oss om vi ikke stiller med de forventede antall soldater selv?

Å delta i en vepnet konflikt har alltid flere tapere enn vinnere. Mange jobber for fred i verden, men så lenge mennesket er skrudd sammen slik de er med et grunnleggende egoistisk levesett, vil en verden uten konflikt være en utopi. Og så lenge vi må delta i internasjonale operasjoner med den organiseringen i vi har på Forsvaret i dag, må vi også godta at 19-20-åringer deltar.

Og til syvende og sist må vi ikke bli overrasket når noen av dem kommer hjem i kiste.