VG-lista Topp Humbugg

VG-lista Topp 20 fyller til neste år 50 år. Det hele startet med en liste i VG i 1958, og har i en årrekke vært eget radioprogram på NRK. I 1995 ble også lista eget TV-program. VG-lista Topp 20 er antakelig den mest kjente og annerkjente lista for populærmusikk i Norge.

Den har bare ett lite problem som enkelt og greit kan illustreres med følgende spørsmål:

Når kjøpte du siste en singel?

Eller enda mer presist:
- Når kjøpte du en singel fra en av de butikkene som får lov til å innrapportere salgstall til Grammofongrossistenes Forening (GGF)?

Når du leser, hører eller ser på lista, får du ingen informasjon om hvor mange singler som faktisk er solgt av hver låt. Når man ser at enkelte sanger går igjen på listene flere uker på rad kan man jo begynne å regne seg til at salget hver enkelt uke ikke kan være fryktelig høyt. Og er det noe som har blitt et blodoffer for filnedlastinger, vil jeg tro det er singelsalget.

Kan vi ikke en gang for alle bare begrave Topp 20-lista? At den er et tomt skall med stor andel av råtten musikk kjøpt av et fåtall fjortisser som ikke hadde råd til mer enn en singel for lommepengene sine burde veie tyngre enn behovet for å holde på merkevaren. VG, NRK og GGF: Ta til vettet!

Norsk rock er best på norsk

Prinsesse Lea påstå at norsk rock er tøffest på norsk fordi norske band som synger på engelsk ofte ikke helt vet hva de synger. For min regning vil jeg påstå at så mye som 90% av norsk rockeband burde holde seg til norsk synging, men jeg vil tippe at under 10 gjør det.

Ett av bandene som definitivt burde holdt seg til norsk, er Malossi, som i går hadde releaseparty for sin første skive på Garage i Oslo.

Gutta fra Flisa i Hedmark har et artig konsept. De spiller grov rock med tekster som er inspirert fra livet i Flisa-skogen. Blant annet synger de om overlevevelseskniven kjøpt fra Hemtex-katalogen og om orginalbarten (barten som aldri har vært barbert). Konseptet er i utgangspunktet helt genialt og lynharry, men en litt halvslitent engelsk vokabular og uttale som engelsklæreren på ungdomsskolen på Flisa ville fått grøsninger av, fungerer det ikke helt i mine ører.

Under konserten satt jeg også igjen med en følelse av at jeg hadde hørt de fleste riffene i en bedre versjon før. Jeg hørte både Pearl Jam og Iron Maiden, og det er ikke noen stor tvil om hvilken tidsepoke gutta er vokst opp i. Problemet er at jeg har hørt disse bandene før. Jeg trenger dem ikke på nytt i en dårligere versjon.

Når i tillegg lydmannens prestasjoner fortjente en skikkelig omgang juling (et volum som hadde passet bra for å fylle Oslo Spektrum, en fremtredende skarptromme som bokstavelig talt gjorde vondt i ørene og en litt for høy vokal) og koring fra de øvrige bandmedlemmene var sur som sitron, tok ikke helhetsopplevelsen helt av.

Jeg har ikke kjøpt albummet, men jeg håper bandet får solgt ut de 3000 skivene de har trykt opp slik at de har litt penger til å komme igjen sterkere senere. Når de kommer med en harry-utgave på norsk skal jeg kjøpe skiva.

Det lysner

Denne uka startet skikkelig skjevt ut. Mandag våknet jeg med mareritt og jeg gikk rundt i koma resten av dagen. Om du spørr meg hva jeg gjorde på jobb på mandag kan jeg ikke svare deg eksakt. Jeg vet at jeg var i et møte fra halv ti til elleve, men resten er blankt. Og tirsdag var ikke stort bedre, selv med hyggelig middagsstund med gjester. Men i dag våknet endelig kroppen til liv. Jeg fikk endelig unna flere halvferdige ting på jobb, og tatt et par telefoner jeg har utsatt og utsatt.

Og da jeg gikk fra jobb i 4-tida var jeg merkverdig pigg. Jeg var faktisk så pigg at jeg hoppet av trikken på Torshov og tuslet innom kjøttbutikken og kjøpte ordentlige pølser (takk til Liten som fikk sendt meg dit) og jeg gikk også innom Torshov sport for å se om de hadde et godt (og kanskje litt billigere) alternativ til jakka jeg har sett for meg som vinterjakke. Og det hadde de ikke.

Men iallefall ruslet jeg videre hjemmover og kikket på bygninger, blomster, mennesker og trikker, mens jeg smilte til verden. Og jeg tror jeg begynner å forstå Leas fasinasjon av Torshov. Ikke bare det, men jeg innså faktisk at ICA'en på stusselige Sandaker senter faktisk var ganske ok om man ser bort fra grønsaksavdelingen. Og vel hjemme stekte jeg meg ordentlige pølser og lagde potetstappe fra bunnen av og koste meg skikkelig. Og på toppen av det hele avdekket en ny gjennomhøring av The Dandy Warhols siste album at dette til tross for at jeg syntes det virket kjipt første gangen jeg hørte på det, faktisk er ganske ålreit. Selvfølgelig langt fra noen højdare om man sammenligner med Welcome to the monkey house, ett av mine topp ti favorittalbum, men grei taffelmusikk.

Og nå venter jeg på en innkommende kjæreste og verden er ganske ok.

Kanskje det blir en super-torsdag i morgen?

Trenger ny CD-hylle

Jeg elsker CD'er. Vel er mp3 flott og fint og lett og laste ned og helt gratis om du ser bort fra et par lver og regler, men jeg liker nå en gang å ha noe litt mer fysisk å holde i hånda. Med flere Platekompaniet-sjapper i Oslo sentrum og play.com bare et tastetrykk unna, vokser skivesamlinga langt raskere nå enn før mp3'enes inntog. Takket være hyggelige priser ble samlingen i dag utvidet med:

• Minor Majority - Reasons to hang around
  
• Korn - Gratest hits vol.1
  
• AC/DC - Blow up your video (remastret)
  
• AC/DC - Powerage (remastret)
  
• Blink 182 - Take Off Your Pants And Jacket
  
• Pearl Jam - Live
  
• Ramones - Anthology
  

Og snart trenger vi ny CD-hylle.