Lekepenger og kjip musikk

Asiater har en del saeregenheter. Musikk er en av disse. I taxien paa vei fra hotellet i Kuala Lumpur til flyplassen i gaar, gikk vi i loepet av nesten to timer igjennom en rekke amerikanske slagere fra hovedsakelig 50- og 60-tallet, og baade taxisjaafoeren (sol selvfoelgilig hadde valgt musikken) og svigermor stemte i. Da kasetten var slutt, skrudde mr Foo over paa en radiostasjon som startet med crazy frog og skled rett over paa macarena. Da vi sa farvel till herr Foo paa flyplassen hadde jeg dotter i oerene.

Da vi saa kom oss til Bankok og fikk tak i en taxi, var kke musikkvalget saerlig mye bedre. Denne gangen ble det daarlige covere av svisker fra 70- 80 og 90-tallet. Jeg hoerer ikke saa mye paa hverken Baccara eller Wet wet wet, ganske enkelt fordi det finnes langt bedre musikk aa hoere paa. Jeg kan derfor simpelthen ikke forstaa at vaar litt tykke thailandske drosjesjaafoer klarte aa legge opp til et slikt marathon med med daarlige covringer av kjipe laater.

I Kuala Lumpur ble dessuten servert karaoke, som tydeligvis er en svaert populaer syssel over store deler av Asia. Det er sikkert goey aa synge, men det strammer seg i rumpemuskelen min naar jeg maa hoere paa blide asiater med sangstemme som en narkoman forkjoelet hyene.

Men tolk dette ikke som jeg er misfornoeyd med Asia. Langt derifra. En av fordelene her borte, om man ser bort fra Singapore og enkelte varer som Malaysisk oel, er jo at man i praksis opererer med lekepenger. Dette gjoerde for eksempel at det var en hyggelig opplevelse aa kjoepe ny telefon i KL og vite at modellen som kostet 1300 kr i Malaysia koster 900 kr mer hjemme i Norge. Naa hoerer det med til historien at denne ikke hadde norsk oppsett, og at jeg derfor maatte finne et sted som kunne fikse dette. Jeg fant en sjappe som kunne, men som ikke hadde tid foer dagen etter, altsaa i dag. Prisen for aa fikse telefonen var 90 ringhits, omtrent 150 kroner. Etter aa ha foersoekt andre steder gikk jeg tilbake og spurte om han ikke kunne klare aa faa det til samme dag alikevel, og at jeg goedt kunne betale litt ekstra for det.

Da kastet guttungen seg rundt og begynte aa fikse og trikse. Han argumenterte lenge med mannen i butikken tvers overfor, og kom fornoeyd tilbake og kunne glisende forklare at "money is power", og jeg ante ugler i mosen. Da jeg spurte om hva jeg skulle betale, sa han at det ville koste 120 rhingits, en oekning paa 50 kroner. En grei pris aa betale for aa faa det fikset. Da jeg skulle hente telefonen paa avtalt tidspunkt sto butikkgutten min og ventet paa meg, mens butikken var stengt for kvelden. Jeg gav han 150 rhingits for jobben, fordi han hadde styra og ordna for aa faa det til. Han gav med store oeyne da jeg sa at han kunne beholde resten, og kommenterte glisense "I like your style". Da jeg senere fant ut at jeg antakelig hadde gitt han en hel dagsloenn ekstra, skjoente jeg jo gleden. Naar det skal saa lite foer aa glede folk som har hjulpet deg, er det jo ikke vanskelig aa trives i landet.

Naa er vi paa en oey i Thailand som heter Koh Samet, og hvor de fleste gjestene er Thailandske. Dette gjoer at det er lite paatrengende selgere og et prisnivaa tilpasset thaier. Og da snakker vi altsaa igjen om lekepenger.