Kjøtt og rodeo

Når du står opp kvart over seks om ettermiddagen, tasser ut på kjøkkenet i boxeren og henter deg spekemat uten tilbehør for å ha som middag, og setter deg ned og ser på rodeo på TV, ja da vet du at du er alene hjemme.

Skjegg-fri jetlag

Ja, så var det mandag igjen, da. Første dag etter ferien. Og etter at hodet etter to uker endelig har kommet seg ordentlig over på Asia-tid, var det jommen på tide å begynne med Norsk tid igjen. Og resultatet? Øystein og samboer lys våkne kvart på seks.

Så da sto jeg der på badet da, og skulle trimme kinnskjegg og smultring som hadde vokst fritt og uhemmet i to uker. Da slo det meg plutselig at det hadde vært gøy å lage konemishandlerbart, så jeg tok vekk alt skjegget på haka, slik at det bare var igjen en skikkelig lang og sur bart. Men fordi skjegget mitt i utgangspunktet var for smalt, så det ikke helt bra ut, så jeg fjernet det som hang nedover, slik at jeg bare hadde igjen en vanlig bart. Og bart ser ikke bra ut, ferdig med den saken. Så da jeg stilte på jobb klokka sju, var jeg helt uten hår i ansiktet, noe som bare har skjedd én gang tidligere de siste 6-7 årene.

Et litt sært resultat av jetlag.

Det er ikke sant alt som staar paa sertifikatet....

Det staar paa sertifikatet mitt at jeg kan kjoere moped. Det er en sannhet med modifikasjoner, iallefall foer jeg satte meg paa setet i dag. Men etter en liten tur inn i buskene og et par skrubbsaar, gikk alt saa mye bedre...

Vrom vroooom!

Lekepenger og kjip musikk

Asiater har en del saeregenheter. Musikk er en av disse. I taxien paa vei fra hotellet i Kuala Lumpur til flyplassen i gaar, gikk vi i loepet av nesten to timer igjennom en rekke amerikanske slagere fra hovedsakelig 50- og 60-tallet, og baade taxisjaafoeren (sol selvfoelgilig hadde valgt musikken) og svigermor stemte i. Da kasetten var slutt, skrudde mr Foo over paa en radiostasjon som startet med crazy frog og skled rett over paa macarena. Da vi sa farvel till herr Foo paa flyplassen hadde jeg dotter i oerene.

Da vi saa kom oss til Bankok og fikk tak i en taxi, var kke musikkvalget saerlig mye bedre. Denne gangen ble det daarlige covere av svisker fra 70- 80 og 90-tallet. Jeg hoerer ikke saa mye paa hverken Baccara eller Wet wet wet, ganske enkelt fordi det finnes langt bedre musikk aa hoere paa. Jeg kan derfor simpelthen ikke forstaa at vaar litt tykke thailandske drosjesjaafoer klarte aa legge opp til et slikt marathon med med daarlige covringer av kjipe laater.

I Kuala Lumpur ble dessuten servert karaoke, som tydeligvis er en svaert populaer syssel over store deler av Asia. Det er sikkert goey aa synge, men det strammer seg i rumpemuskelen min naar jeg maa hoere paa blide asiater med sangstemme som en narkoman forkjoelet hyene.

Men tolk dette ikke som jeg er misfornoeyd med Asia. Langt derifra. En av fordelene her borte, om man ser bort fra Singapore og enkelte varer som Malaysisk oel, er jo at man i praksis opererer med lekepenger. Dette gjoerde for eksempel at det var en hyggelig opplevelse aa kjoepe ny telefon i KL og vite at modellen som kostet 1300 kr i Malaysia koster 900 kr mer hjemme i Norge. Naa hoerer det med til historien at denne ikke hadde norsk oppsett, og at jeg derfor maatte finne et sted som kunne fikse dette. Jeg fant en sjappe som kunne, men som ikke hadde tid foer dagen etter, altsaa i dag. Prisen for aa fikse telefonen var 90 ringhits, omtrent 150 kroner. Etter aa ha foersoekt andre steder gikk jeg tilbake og spurte om han ikke kunne klare aa faa det til samme dag alikevel, og at jeg goedt kunne betale litt ekstra for det.

Da kastet guttungen seg rundt og begynte aa fikse og trikse. Han argumenterte lenge med mannen i butikken tvers overfor, og kom fornoeyd tilbake og kunne glisende forklare at "money is power", og jeg ante ugler i mosen. Da jeg spurte om hva jeg skulle betale, sa han at det ville koste 120 rhingits, en oekning paa 50 kroner. En grei pris aa betale for aa faa det fikset. Da jeg skulle hente telefonen paa avtalt tidspunkt sto butikkgutten min og ventet paa meg, mens butikken var stengt for kvelden. Jeg gav han 150 rhingits for jobben, fordi han hadde styra og ordna for aa faa det til. Han gav med store oeyne da jeg sa at han kunne beholde resten, og kommenterte glisense "I like your style". Da jeg senere fant ut at jeg antakelig hadde gitt han en hel dagsloenn ekstra, skjoente jeg jo gleden. Naar det skal saa lite foer aa glede folk som har hjulpet deg, er det jo ikke vanskelig aa trives i landet.

Naa er vi paa en oey i Thailand som heter Koh Samet, og hvor de fleste gjestene er Thailandske. Dette gjoer at det er lite paatrengende selgere og et prisnivaa tilpasset thaier. Og da snakker vi altsaa igjen om lekepenger.

Kuala Lumpur

Da var vi paa plass i Kuala Lumpur. Singapore er et tilbakelagt stadie, og vi kan se tilbake paa et par svette dager. Byen er definitivt verdt et besoek, selv om antallet severdigheter er litt begrenset. Vi har kjoert taubane, handlett litt, vaert paa kanalbaattur, og svigermor ble frastjelt lommeboka i en by som foroevrig er den tettest overvaakede omraadet jeg noen sinne har vaert borte i. Og paa vei til politistasjonen forsvant ironisk nok ogsaa min mobiltelefon, men det er antakelig helt min egen feil. Uansett blir jeg neppe aa naa paa telefonen foer om et par uker.

Men naa er det tid for aa komme seg ut i varmen igjen. Hei haa!

PS: Til Kristoffer som spaadde en fuktig ferie: Hittil har vi bare faatt regn paa bussturen fra Singapore til KL.

Svett

For en som knapt nok har lagt vekk vinterklærne, var overgangen til 33 grader i Singapore i dag i drøyeste laget stor. Når man i tillegg har tilbakelagt 12-13 timer på fly og sovet så som så på turen, blir man passe pudding når kvelden kommer.

Men Singapore har til nå vært en fantantastisk opplevelse. Byen er striglet, og over alt er det grønne lunger. I dag etter landing har vi tatt en liten sightseeing i området hvor Jøran, Stines bror har bodd og studert siden jul.

I morgen setter vi (forhåpentligvis litt mer opplagte) kursen mot et hotell i Singapore sentrum. Men nå skal vi stupe i seng...

So long, suckers!

Meterologisk institutt melder om regnvær i uka som kommer. Jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å få noen regnskyll i de neste ukene, men antakelig vil det for meg bare være behagelig, i motsetning til de som skal befinne seg i Oslo med forfriskende 13 grader.

Om noen timer setter jeg meg på flyet til Singapore. Reiseruta de neste 14 dagene er Oslo - Singapore - Kuala Lumpur (Malaysia)- Koh Samet (Thailand) - Banko (Tailand)- Singapore - Oslo.

Hej hå!

Intuisjon?

I går kom jeg kjørende mot et lyskryss med bilen. I krysset sto det en del biler på rødt, og jeg fikk plutselig et innfall om at SUV'en foran meg på avstand så ut som en politibil. Da jeg kom nærmere så jeg at den var en sølvgrå vanlig personbil, og jeg lurte litt på hvorfor jeg hadde trodd at det var en politibil.

Det ble grønt og vi begynte å kjøre, og plutselig blinket det blått i bakruta på bilen foran. Det var selvfølgelig en sivil politibil, og nå dro den forbi alle bilene foran og forsvant som en virvelvind.

På bussen på vei til jobb i dag kom det på en mann i 20-årene som sistemann på en holdeplass. Han så helt normal ut, men jeg la merke til at da han viste billetten, hadde han en hvit trafikkanten-lomme på billetten (de vanlige kortholderene i Oslo er blå), og han ble stående foran gulstripen da bussen satte seg i bevegelse. At noen mennesker har angst for å gå bakover i bussen er ingen nyhet, men her slo det meg bare som litt snodig. Like etter tar mannen et skritt fram og sier klart og tydelig: «Billettkontroll!».

Intuisjon?

Storkjefta del 2

Lørdag 14. april:
Håvard og Øystein går ut av bilen, drar ut syklene fra bagasjerommet, og Håvard oppdager at framdekket hans er punktert.
- Bra jeg har med ekstra slange, det må man alltid ha, vet du, belærer han.
Vi skifter slange, og kommer oss avgårde. Jeg drar lærdom av opplevelsen, og i uka etter handler jeg meg både sykkelpumpe og ekstra slange.


Tirsdag 1. mai:
Håvard og Øystein går av T-banen på Frognerseteren og sykler mot Tryvannstua med plan om å passere Kobberhaughytta og Kikut før retur til byen. 350 meter før Tryvannstua hører jeg et kraftig smell bak meg, og Håvards dekk er nok en gang flatt. Slangen viser seg å ha en 20 cm flenge, og gjett hvem som denne gangen ikke har med seg ny slange. Jeg har selvfølgelig slange i sekken, men denne passer ikke på Håvards sykkel.

Enden på visa ble at jeg i dag har syklet 4 mil i Nordmarka alene. Og denne gangen tror jeg at jeg kan sette to streker under følgende innlysende fakta: Nordmarka består av mer oppoverbakker enn nedoverbakker. Hadde jeg fått denne klarheten tidligere tror jeg jommen at jeg skulle stilt opp i 1. mai-toget istedenfor å dra på sykkeltur i dag. Parolen skulle selvfølgelig vært "Mer nedoverbakker i Marka!".

PS: Gratulerer med dagen, Håvard.