Brått slutt

Vår start i verden er som regel planlagt. To mennesker skrubber kjønnsorganer mot hverandre, og vips er det er barn i magen. Om man ikke har planlagt øyeblikket for befruktning, har man iallefall ni måneder med venting foran seg hvor man kan planlegge og legge til rette for at et nytt liv blir til.

I den andre enden av livet er det derimot litt verre å planlegge. Vi lever selvfølgelig ikke evig, men eksakt slutt-tidspunkt for vår gjerning på jorden er for de færreste ukjent. Ved mindre man for eksempel bor i Texas og har nasket sjokolade tre ganger og blitt tatt for det, da.

Det gjør vondt å miste noen som står en nær. Det gjør vondt å vite at en del av nettverket forsvinner og at en velpleid sosial relasjon plutselig ikke er verdt noe. For hva er det som gjør vondt? Er man lei seg på den dødes vegne eller er man lei seg for sin egen del? Forsåvidt spiller den unnenforliggende grunnen liten rolle når man sitter der med klump i halsen og kjenner det presser under øyelokkene. For meg handler sorg i en dødssituasjon like mye å ha medfølelse med andre sørgende som å faktisk sørge over den døde selv.

Men uansett kommer døden som regel uventet, og det gjør vond. Den slår deg på en eller annen måte i trynet enten du vil det eller ikke.

Tenk om vi kunne planlegge like godt i begge ender av livet...