Norsk rock er best på norsk

Prinsesse Lea påstå at norsk rock er tøffest på norsk fordi norske band som synger på engelsk ofte ikke helt vet hva de synger. For min regning vil jeg påstå at så mye som 90% av norsk rockeband burde holde seg til norsk synging, men jeg vil tippe at under 10 gjør det.

Ett av bandene som definitivt burde holdt seg til norsk, er Malossi, som i går hadde releaseparty for sin første skive på Garage i Oslo.

Gutta fra Flisa i Hedmark har et artig konsept. De spiller grov rock med tekster som er inspirert fra livet i Flisa-skogen. Blant annet synger de om overlevevelseskniven kjøpt fra Hemtex-katalogen og om orginalbarten (barten som aldri har vært barbert). Konseptet er i utgangspunktet helt genialt og lynharry, men en litt halvslitent engelsk vokabular og uttale som engelsklæreren på ungdomsskolen på Flisa ville fått grøsninger av, fungerer det ikke helt i mine ører.

Under konserten satt jeg også igjen med en følelse av at jeg hadde hørt de fleste riffene i en bedre versjon før. Jeg hørte både Pearl Jam og Iron Maiden, og det er ikke noen stor tvil om hvilken tidsepoke gutta er vokst opp i. Problemet er at jeg har hørt disse bandene før. Jeg trenger dem ikke på nytt i en dårligere versjon.

Når i tillegg lydmannens prestasjoner fortjente en skikkelig omgang juling (et volum som hadde passet bra for å fylle Oslo Spektrum, en fremtredende skarptromme som bokstavelig talt gjorde vondt i ørene og en litt for høy vokal) og koring fra de øvrige bandmedlemmene var sur som sitron, tok ikke helhetsopplevelsen helt av.

Jeg har ikke kjøpt albummet, men jeg håper bandet får solgt ut de 3000 skivene de har trykt opp slik at de har litt penger til å komme igjen sterkere senere. Når de kommer med en harry-utgave på norsk skal jeg kjøpe skiva.

5 punkter for vellykket busstur.

- Hold billetten eller penger klare når du går på bussen.
- Gå på foran på alle busser unntatt leddbusser.
- Ikke oppta mer enn ett sete i perioder med mye trafikk.
- Følg på bakover i bussen hvis det blir trengsel slik at det ikke blir en propp ved midt-døra.
- Trykk på stopp-knappen hvis du skal av

Hvor jævlig vanskelig er det egentlig?

Brått slutt

Vår start i verden er som regel planlagt. To mennesker skrubber kjønnsorganer mot hverandre, og vips er det er barn i magen. Om man ikke har planlagt øyeblikket for befruktning, har man iallefall ni måneder med venting foran seg hvor man kan planlegge og legge til rette for at et nytt liv blir til.

I den andre enden av livet er det derimot litt verre å planlegge. Vi lever selvfølgelig ikke evig, men eksakt slutt-tidspunkt for vår gjerning på jorden er for de færreste ukjent. Ved mindre man for eksempel bor i Texas og har nasket sjokolade tre ganger og blitt tatt for det, da.

Det gjør vondt å miste noen som står en nær. Det gjør vondt å vite at en del av nettverket forsvinner og at en velpleid sosial relasjon plutselig ikke er verdt noe. For hva er det som gjør vondt? Er man lei seg på den dødes vegne eller er man lei seg for sin egen del? Forsåvidt spiller den unnenforliggende grunnen liten rolle når man sitter der med klump i halsen og kjenner det presser under øyelokkene. For meg handler sorg i en dødssituasjon like mye å ha medfølelse med andre sørgende som å faktisk sørge over den døde selv.

Men uansett kommer døden som regel uventet, og det gjør vond. Den slår deg på en eller annen måte i trynet enten du vil det eller ikke.

Tenk om vi kunne planlegge like godt i begge ender av livet...

O hei hvor det går

Jula er ikke mer en halvannen måned bak oss, og jeg er allerede tom for energi. Storartet, hva?

De siste ukene har vært et ork, og på toppen av det hele ser det ut som kroppen jobber litt ekstra på høygir for å bli kvitt noen basilusker som har sneket seg inn. I går sloknet jeg i sofaen etter middag og var i det hele tatt litt utafor. I natt lå jeg urolig og våknet av naboens vekkerklokke litt over klokka 6. Jeg var knust og kvalm og visste ikke helt hvor jeg skulle ta vegen. (Men kryss i taket: Ryggen var tilnærmet bra. Noen lyspunkter finnes det jo alltid...) Da klokka ble halv åtte og jeg egentlig skulle vært på jobb, tok jeg avgjørelsen om å la kroppen få jobbe med problemet uten å hverken være smittefare for kolleger eller stresse kroppen unødig.

Jeg sovnet igjen og sov som en stein til halv tolv, og var fortsatt et vrak da jeg våknet. Sakte men sikkert kom det seg da, og i tre-tida følte jeg meg sån noen lunde og begynte å kikke på et par jobb-saker.

Og dette er en melding til influensaen, hosten, snørret, fugleviruset og alle andre kilder til ubehag:

JEG HAR IKKE TENKT Å BLI SYK NÅ.

Så vet dere det. Bare ligg unna.

Frøkna skulle både på trening og et møte på jobb på kvelden, så jeg har igrunn fått sulle alene hjemme hele dagen. Halv åtte tasset jeg på butikken etter å ha finlest ukens brosjyre fra Ica Maxi, og planen var å kjøpe både ørret, torsk og rødspette som alle ble solgt for 50 kroner kiloen. Samt bananer, mozarella og litt mer.

Vel hjemme var det bare å fine fram kniven og begynne å dele opp ett kilo torsk og ett kilo ørret. Med stor iver og nykvesset kniv kastet jeg meg over sakene, og stod til slutt igjenn med passe porsjonspakninger med ørretkotelletter og torskefileter, samt et godt hakk i venstre pekefingernegl.

Frøkna og jeg har også begynt å føre matregnskap for å finne ut hvor pengene faktisk blir av. Og hittil er det som fryktet: Vi bruker mye penger på mat. I SIFOs standarbudsjett skal en mann og en kvinne i vår alder bruke ca 3650 kroner på mat. Hittil i februar ligger vi på 2420, og vi er ikke en gang halvveis i måneden. Selv om vårt beløp inneholder litt mer enn mat (bakepapir, shampoo osv), gjør min lunsj, fyllemat og andre gastronomiske utskeielser utenfor Kiwi og Ica sine vegger at beløpene nok er ganske sammenlignbare. Enten er beløpene til SIFO for forsiktige, eller så har vi et rimelig stort innsparingspotensiale.

Og sånn går nu dagan....

Ølstafett - rykk tilbake til start.

Som flere har fått med seg, er vi nå inne i nok en stafett-periode. Og siden stafett som fenomen er en yppelig måte å sørge for variasjon på, er jeg sterk tilhenger av dette.

Som dere kanskje også har fått med dere, bor jeg på Sandaker i Oslo. I motsetning til Kirkenes hvor jeg bodde før, har Oslo et noe bredere utvalg av vannhull. På grunn av det store utvalget er det følgelig svært mange av stedene jeg ikke har besøkt, og sammen med kamerat Ståle satte jeg derfor tidligere i vinter en målsetning om at vi skulle pøbbe oss til Grønland i flere etapper for å bli bedre kjent. Konseptet er ikke ulikt Tom Waits-løpet, men løypa er noe lenger.

Før jul startet vi med friskt mot og begynte vandringen nedover Torshov. Standarden på stedene var mer eller mindre lik, men med enkelte steder som var mer brune enn andre. Pilspriser fra 29 til 48 kroner for halvliteren. På første runde kom vi oss ned til Zen restaurant som ligger rett på oversiden av Ring 2.

I går var det igjen klart for å ta på seg stafettskoene og vandre seg beruset. Men denne helgen ble det uten Ståle som feiget ut og helelr valgte deltakelse i et 30-årslag. Derimot ble Håvard med. Og siden Ståle har planer om å være med senere og Håvard var ny, tok vi sammen beslutnigen om at vi skulle starte på nytt.

Første stopp ble Sandaker Kro, som jeg er litt usikker på om vi tok med sist. Vi kom oss også innom Never Mind Sushi som jeg også tror ble hoppet over i først runde. I alt var vi innom 7 steder på veien, og som sist endte det på Zen. Irriterende nok klarte jeg igjen å glemme notblokk, så jeg husker dessverre ikke navnet på alle stedene. Jeg vil imidlertid anbefale de som er skikkelig tørste å ta deg en tur innom et sted som ligger på høyre side når du går nedover Torshov. Det er en trapp opp i inngangen, og jeg tror bygget er gult. Stedet har et svært voksent klientell, og jeg ser ikke bort fra at majoriteten av kundene er stamkunder. Antakelig har dette med pilsprisen å gjøre, som jeg mener å huske at lå rundt 35 kroner. På forrige runde luktet stedet urin, noe som ble særlig påtrengende ved bordet som Ståle og jeg hadde rett ved do-dørene. Denne gangen satta Håvard og jeg oss derimot rett ved baren, og ved et toalettbesøk ble det også avdekket at den påtrengende lukta var fjernet.

Håvard og jeg ble sittende å diskutere hvor langt vi var fra byen sammenlignet med avstanden fra sentrum til Etterstad. Vi spurte om bartenderen hadde et kart av noe slag, og han foreslo telefonkatalogen. Her fant vi ikke noe kart, men takket for forslaget. Fem minutter senere kommer bartenderen tilbake med en kartbok over Oslo med beskjed om at han hadde vært ute i bilen og hentet. 10 poeng for innsats!

Neste etappe går ned mot Birkelunden, men her må vi ta noen valg. Skal vi kun gå innom stedene som ligger i gata som trikkeskinnene går i og pubber i umiddelbar nærhet av disse, eller skal vi også ta barer i som ligger i gatene rundt. I første omganger det ikke noe vanskelig problem, men når vi kommer ned til Olaf Ryes plass vil det bli det.

Hvordan at tjene penger

1. Kjøp en leilighet slik som jeg og min bedre halvdel gjorde. (Vi kjøpte den for drøye 1,6 millioner)
2. Riv ned og flytt et par vegger, tett igjen en dør, sett opp ny kjøkkeninredning og puss opp badet.
3. Kall Sandaker for "Øvre Torshov" og legg den ut for salg igjen.