Om en timme är ni prinsar igjen!

Putt fire kompiser på flyet til Stockholm med billetter til en øl- og whiskyfestival i lomma. Det lukter fuktig helg...

Fredag kveld ble utvilsomt av det fuktige slaget. Med utesteder på rekke og rad i Gamla Stan ble oppvarminga til festivalen særdeles vellykket. Etter en bedre middag fant vi fram til Glenfiddich warehouse no 68, en kombinert bar og restaurant som ikke uventet hadde et godt utvalg med både øl og whisky. Gode fulle og etter blant annet å ha drukket Mackmyra svenskt whisky for drøyt 1000 kroner etter at kjære K-man hadde sett prislappen 63 kroner for drammen og bestilt 4 stk 4 centiliters drammer og prisen var per centiliter, ikke per fire cl som det pleier å være i Norge, og etter at regningen vi fikk servert alikevel var grei siden halvparten av det vi drakk ikke var ført opp, tuslet vi videre inn i Stockholmsnatten. Og hvis du synes forrige setning var lang og slitsom, kan du prøve å lese den etter å ha snurret 50 ganger raskt rundt din egen akse. Følelsen vil være omtrent som da jeg prøvde å konsentrere meg for å få nøkkelkortet i døra da vi kom tilbake til hotellet. Og for å si det sånn vet jeg ikke om det var K-man eller jeg som låste opp døra heller...

Men mer om turen hjem senere. Vi skulle nemlig videre. Litt lenger ned i gata ramlet vi inn en bakdør på det som viste seg å være en irsk pub. Her landet vi midt inn i et lass med irer som så på rugby. Etter å ha fått bestilt, fant vi en trapp ned i en kjeller hvor det var konsert. Den kunne definitivt kalles intimkonsert for jeg sto omtrent på skoene til kontrabassisten, og hadde jeg snudd meg brått, ville jeg slått et ekstra slag på top-hat'en til trommisen.

Men konserten var knall, og tre av fire nordmenn i lokalet sto og rocket vilt med bandet, men sistemann satt og var i ferd med å sovne. I pausen kunne mine tre reisekamerater (hvor av den ene var søvngjengeren) konstantere at bandets navn var "Bitter Blue", og at de nå var eiere av en CD fra dette bandet.
- Ni är värdens besta band, bettre enn Bruce Springsteen, kunne K-man entusiastisk fortelle vokalisten.

Da bandet var ferdig fant vi ut at også vi begynte å bli ferdige, og tiden var inne for å jakte kebab. Som innfødte dansker sanng vi oss gjennom Gamla Stan med strofene "Vi er røde, vi er hvide, vi står sammen, side om side", til vi til slutt sto foran en mobil kebabsjappe på Slussen. Og ikke bare én kebab ble det. Nei, kebaben var så liten at det ble to før vi forlot svensken som hadde hytte på Senja og den nå litt grinete kebab-selgeren etter at, jepp, du tenkte riktig, vår alles kjære K-man hadde gitt han en leksjon om hvordan kebab skal være, og satte kursen for hotellet.

Jeg tror det nå er på tide å forsvare mine venner litt. K-man er ikke bare slem og full og kranglete. Han er faktisk en kjempeålreit kar, selv om han er trønder. Han elsker svensk kebab og kebab-pizza, og er den eneste av oss som har klart å gifte seg. Men en ting er et helvete med K-man, og det er å våkne opp med han dagen derpå. Om det var hevn for den lette odøren som lå på hotellrommet lørdag morgen vet jeg ikke, men noen puttet iallefall en femmer på gutten. Først skulle han prate. Så skulle han se på TV, og så skulle han slippe inn alt det lyset han klarte ved å lage sprekker i gardinene. Og alt dette før klokken 9 om morgenen. Det var dømt til å bli en hard dag.

Klokken 11 var vi klare til å gå ut en tur. Kebaben var ofret til porselensguden etter en litt selsom opplevelse med en eucalyptus-docs (fin mage uten kvalme, men tørr, sår hals. Docs for å dempe tørrhosten setter igang spyttproduksjonen. Økt spyttproduksjon gir kvalme. Hurra for sår hals!), og Ståle og Thomas hadde ikke gitt lyd fra seg.

Vel ute i Gamla Stan igjen begynte vi jobben med å finne ut hvor vi egentlig hadde vært. Underveis i letingen kom hodepinen sigende, og vi svingte innom et apotek for å få pinex. Vel inne fikk vi hjelp av en hyggelig dame som pent fant frem hodepinetabletter. Hun kikket opp på de tydelig slitne norske karene hun hadde foran seg, og spurte med moderlig stemme.
- Är det nåt annat jag kan hjelpa er med?
- Ja, hvis du har noe som hjelper på fyllesyke, tar vi det gjerne.
Damen tenker seg litt om og finner to typer brusetabletter.
- Ta denna för at bli lite bettre nu, och denna om ni skal fortsetta senare. Ta dom och ni er prinsar igjen om en timme. Men ni har inte hört det från mig!

Og ikke nok med det, men på apoteket var det også både vann og små pappkrus som var som skapt for brusetabletter. Vi skylte i oss den ene, og den andre fortsatte å oppløse seg i glasset mens vi vandret videre i byen. Først da vi sto utenfor gardisten ved hovedinngangen til det svenske slottet var tabletten oppløst, og med vepnet vakt som vitne skålte vi i pappkrus og hete i oss den vetskeballanseregulerende coctailen.

Om det fungerte? Joda, men mangelen på søvn natten før førte alikevel til at det ble et par timer på øyet før vi kom oss på øl- og whiskyfestivalen. Og selv om kroppen var litt sliten, gikk det fort å komme igang igjen. Dette begynner å bli såpass langt at jeg tror jeg skal gi en kortfattet beskrivelse av resten av festivalen og turen: Knall. Rett og slett knall. Og om dere har kommet så langt, skal jeg også beære dere med et bilde fra Masterclassen hvor en Duncan Tait, sjefen for destilleriet Oban fortalte oss om 5 ulike hviskyer fra øyene Islay og Skye i Skotland mens vi smakte på dem. Nam nam.