Absolute Øystein 14

Norges lastebileierforbund på bærtur

2009-12-09T09:01:00.003+01:00

VG nett referer i dag til et munnhuggeri mellom NAF og Norges Lastebileierforbund.

NAFs medlemsblad Motor trykket i sist nummer en artikkel hvor det ble sammenlignet ulike typer kjøretøy og bremsestrekning på disse. Lastebileierforbundet har hengt seg opp i en detalj om at det er påbudt med ABS-bremser, og at utskliding av henger til motsatt kjørefelt derfor sjeldent er noe problem. Men så er også dette bare en del av saken. Hele fokuset i saken dreier seg om bremselengde, uavhengig av ABS på henger eller ikke. Finn Harald Amundsen som er sjef for trafikksikkerhetseksjonen i Vegdirektoratet er blant annet sitert på følgende:

- Etterforskningen viser at det sjelden er vogntoget som kommer over i feil kjørebane. Også ulykker i forbindelse med feltskifte og påkjørsel bakfra er problematiske, og her er det ofte vogntoget som har skylden.

Problemet dreier seg altså ikke om ABS-bremser eller ikke, men bremsestrekning for ulike kjøretøy.

Rune Damm i lastebileierforbundet, påpeker også at det er færre ulykker med vogntog enn med personbiler.

- De [lastebilene] representerer ikke noen større fare. Hvis du går inn i ulykkesstatistikken, vil du se at tunge kjøretøy på norske veier er innblandet i færre ulykker enn personbiler, sier Damm.

Men så er det kanskje også færre vogntog enn personbiler? Og uansett er konsekvensene når massen til et 40 tonns vogntog er i bevegelse langt høyere enn når personbilens halvannet tonn er i bevegelse. Det er helt klart at det er en mengde idoter som setter seg bak rattet på en personbil, og det skulle bare mangle at disse skulle følge regler om avstand. Men jeg har faktisk en enda høyere forventning om at føreren på et vogntog holder avstand.

Jeg har flere ganger opplevd å ha vogntog liggende omrent oppå hengerfestet mitt, for eksempel i 70-sonene oppover Gudbrandsdalen. Svært mange vogntogsjåfører er dyktige og omsorgsfulle trafikkanter, men jeg opplever at det er en skremmende antall vogntogsjåfører som gir blaffen i avstand selv om de sitter med 40 tonn i baggasjen.

Dette er kanskje noe lastebileierforbundet bør ta inn over seg, istedenfor å gå i strupen på NAF. Kanskje det hadde vært greit med en holdningskampanje for å få egne medlemmer til å tenke på avstand?

I stor tekst i artikkelen har forøvrig NAF listet op 4 punkter over hvordan bilister og andre trafikkanter bør forholde seg til vontog. Jeg leser artikkelen dithen at NAF peker på faren ved å ferdes i trafikken, samtidig som at de påpeker hvordan bilistene kan gjøre sitt for å senke risikoen.

Tårer for feltmat

2008-04-29T17:31:00.003+02:00

Noen ganger, for eksempel når man har sovet to timer om natten før vannet går og en unge vil til verden, og ungen kommer og mor og far går hele hele dagen etter fødselen uten et øyeblikk ekstra søvn og man raser rundt for å anskaffe det man trodde man hadde god tid til fordi ungen ikke skulle komme før om fire uker og man sitter hjemme alene sulten og trøtt og har vondt inni seg fordi man føler at man skulle vært hos sliten mor og barn som ligger med litt ekstra pustehjelp på sykehuset, ja da er det faktisk greit å felle noen tårer i glede for å finne ut at man har forsvarets stridsrasjoner liggende som sparer en for 15 minutters matlaging. Selv barske gutter kan i gitte situasjoner bli emosjonelle for de minste ting.

Moderne midler

2008-02-20T14:38:00.002+01:00

Dagbladet skriver i dag om opprettelsen av Kristen Fagforening i Norge. Inne i en stor rød ring kan vi lese et utdrag av fagforeningens egen beskrivelse.

Kristen Fagforening er for deg som synes at streik er gammeldags. Du ønsker som oss, at de naturlige interressekonflikter som finnes mellom lønnstakere og arbeidsgivere, skal løses med mer moderne midler.

Moderne midler? Ja, det er kanskje litt av hvert som kan løses ved hjelp av bønn?

Pisk og kudos

2008-02-19T21:19:00.002+01:00

Dagens pisk avleveres herved til vår kjære statskanal NRK, og til deres avdeling Petre. Denne gangen er det ikke Håkon Moslet, Petres mangeårige musiksjef som skal ha mest pisk (selv om det skal sies at det ser ut som han har tydd til sterkere stoffer når han plassert enkelte låter på A- og B-lista), men derimot de som ansetter programledere i kanalen.

Det verste tilfellet så langt er programmet P3morgen som jeg hører på hver morgen. Ja, jeg har selvfølgelig alternativer. NRJ, Klem FM, folkelig morgen på P4 eller moralsk riktig og totalt rock-fri musikk på P2. Men nå har det seg slik at Håkon Moslett totalt sett, på tross av fargerike piller, gir meg den beste musikken. Men tilbake til P3morgen...

Programmet går mellom klokka 7 og 10, og i løpet av det siste året har bidragsyterne i programmet variert. Inntil nyligg var det en yndig kvinne ved navn Siri Kristiansen som stod bak roret. Et helhjertet forsøk gir henne en 3'er på terningen. Tanken har slått meg at grunnen til dette valget av programleder skyldes at ingen fornuftige journalister gidder å stå opp tidlig nok til å være så tidlig på jobb. Tar man derimot en tekstforfatter fra broilerfabrikken Westerdahls har du program fra tidlig om morgenen.

Med seg på laget har Siri blant annet hatt med seg en hjelper med navn Henrik Thodesen, og Henrik har i perioder også fungert som programleder uten Siri. Til Henrik Thodesen kster jeg herved en ener så hardt jeg bare kan. Ari Behn tatoverte sin VG-terning på armen. Jeg ønsker å banke Henrik Thodesen 1'er inn i pannen på han. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener med min harme mot denne radiostemmen som kryper rundt deg som gifig eføy om morgenen, har jeg følgende tips: Ikke prøv å forstå det ytterligere. Bare la være å finne det ut.

Etter en stund med med Henrik Thodesen bak roret ble det endelig en endring i programledelsen. Før vi går videre i min vrede over petre-programledere, skal vi først ta inn på et lite sidespor og grave oss ned i verdenshistorien. Vi skal til Latvia i Baltikum.

Landet har i flere hundere år vært okkupert både her og der. Først kom svenskene. Så kom russerne. Og i 1940 ble landet tvunget inn i sovjetunionen mot sin vilje og hundretusener latviere ble sendt bort og henrettet. Men så kom Hitler la Latvia under sitt voksende rike for en stund. Latvierne var strålende fornøyde over å bli kvitt russerne, og applauderte Hitlers frammarsj. Men da fella klappet igjen og tyskerne viste sine litt kjipere sider ved å sende 70.000 latviske jøder i døden, sto jubelen plutselig ikke så høyt i taket lenger. Som kjent varte ikke krigen evig, og da Hitler hadde tatt sin kjære forlovede med seg i bunkeren og drømmmen om det ariske riket var smuldret vekk, banket Sovjetunionen nok en gang med store hammeren på den latviske døra. At latviere i dag er et folk som er litt gretne og sure kan rett og slett være fordi de i en årrekke regelrett har blitt rævkjørt.

Men tilbake igjen til Petre. De av dere som for noen år siden kikket på Otto Jespersens program "Rikets Røst" fikk sikkert med dere stuntreporter Siri Bonde Tusvik. Men hvor ble det så av dette forferdelige vesenet etter opptredenen på skjermen? Joda, hun forsvant over i Petre. Over til mine ører. Som et lite Sovjetunionen dukket hun opp på radioen for et drøyt år siden. Jeg husker ikke hvilket program hun hadde, men jeg tror det gikk på ettermiddagen. Og nå, etter at vår kjære Henrik Thodesen har dratt inn årene fra P3Morgen og forhåpentligvis barbert av seg den lille hitler-barten jeg ser for meg at han har hatt på overleppa, er jommen Siri Bonde Tusvik tilbake på eteren, denne gangen som programleder om morgenen. Sovjetunionen slår tilbake. Jeg er et lite Latvia. Dolket i ryggen hvor enn jeg snur meg.

Til dere som bestemmer hvem som skal være programledere på Petre:
ADVARSEL: Øystein vurderer herved å gå over til Klem FM istedenfor Petre om morgenen. Stort sterkere kan vel ikke signalet bli?

Men nå er det kanskje på tide med litt ros også. Dagens første ros går til Tofrinn Borkhus, som har ledet programmet Cruisern på lørdager. Torfinn er den eneste programlederen jeg vet om som på riksdekkende radio snakker ordentlig brei norddals-dialekt. Kudos! Om du ikke har fått med deg Cruisern, har du muligens hørt Torfinns filmanmeldelser i programmet Filmpolitiet.

Dessverre må jeg igjen gi litt pisk og pryl. Torfinn Borkhus har i lang lang tid vært den perfekte programlederen Cruiseren. Hvorfor har en eller annen idiot funnet ut at lederskapet av dette programmet nå plutselig skal deles mellom Borkhus og den forferdelige radiostemmen til Else Kåss Furuseth? HALLO? Kan noen prøve å forklare de som setter opp program-kabalen til petre at det finnes bedre tidspunkter å legge denne enn på nachspielet etter Petre-julebordet? Hvorfor har ingen fått sparken for dette valget?

Før jeg i dag skal gi meg med å skrive om programledere i Petre, skal jeg gi en liten ros. Grete Strøm, reporter i Osenbanden er mitt store lyspunkt i dagen når jeg går hjem. Kjære Grethe. Hadde verden vært litt annerledes (dvs uten samboer, barn på vei osv) og jeg hadde møtt deg på gata, ville jeg antakelig knelt for dine føtter og kysset deg fra tær til ankler og fridd spontant. Og jeg hadde ikke trengt å gifte meg med hele kroppen din en gang. Jeg hadde bare trengt lungene, stemmebåndet og munnen. Jeg hadde fått nok elskov av bare å bli hvisket god natt i øret hver kveld på din klingende Bodø-dialekt.

Tenker vi sier det sånn, jeg. Så får vi håpe min pipete blogg-stemme siver inn ett eller annet sted der den hører hjemme i NRK-systemet.

Men før jeg går og legger meg skal jeg bare gi en kudos til. Den går til Lars Beckstrøm i DeLillos. Du kan si mye om Lars Lillo, men i mine ører fungerer låtene hvor Lars Beckstrøm styrer vokalen som diamanter i et hav av gull.

God natt.

PS: Jeg er for trøtt til å rydde alle skrivefeilene. Gjør korrekturlesingen selv.

Post-trøbbel

2008-02-11T10:59:00.000+01:00

Aftenposten slår i dag stort opp at det nå er en rekke steder som har vinmonopol men står i fare for å miste postkontoret.

Postkontorene er tenkt byttet ut med konseptet "Post i butikk". Men hvorfor ikke tenke litt annerledes og innføre "Post i pol"?

Tunnellsyn

2008-02-06T08:03:00.000+01:00

På vei gjennom byporten med retning mot jobb i dag tidlig pep det i telefonen min, og inn kom det en melding fra kamerat Thomas:

Du verden så overlegen da!

Jeg innser at jeg på ett eller annet tidspunkt har vært i nærheten av han uten å legge merke til han, og skriver en ynnskyldning fordi ejg er uopppmerksom om morgenen.

Hehe. Møter du meg om morgenen må du stille deg foran meg og skrik "HEI, JEG ER THOMAS. JEG KJENNER DEG!"

Svaret fra Thomas kom spontant:

Tydeligvis. 40 cm unna, løfting av arm til hilsen og en "god morgen" funker åpenbart ikke. :) Og jeg som trodde JEG var sløv om morgenen...

Neste gang diskusjonen om 6-timersdagen kommer, skal jeg stå øverst på barrikadene!

XX - XY - YX - .......YY?

2008-02-01T11:27:00.000+01:00

VG melder i dag at britiske forskere forsøker å danne sæd- og eggceller av stamceller. Det påpekes at dette kan føre til at mannen blir overflødig fordi kvinner med dette kan befruktes uten mannen. Det påpekes imidlertid at det kun kan lages jentebarn av rene jente-par fordi damer mangler Y-kromosomet som en gutt må ha. Det gamle jungelordet om at menn etterhvert vil forsvinne kan dermed være ett steg nærmere sannheten.

I artikkelen nevnes det også menns mulighet til å formere seg med andre menn, men da gjennom en surrogatmor. Og her er det jeg lurer litt. Det er en utfordring at man ikke har Y-kromosomer hos kvinner, men hos menn har man jo faktisk potensielt det motsatte problemer. Menn har jo ett kromosom av hvert, så da skulle det jo bli 25 % sjanse for at resultatet blir ei jente (XX) og 50% sjanse for at resultatet blir en gutt (XY og YX). Men hva skjer hvis vi sitter igjen med et Y-kromosom fra hver av fedrene?

Viktige aspekter ved prosjektledelse

2008-01-23T19:07:00.000+01:00

Jeg driver med litt kursing i prosjektledelse om dagen, og i dag har jeg lært følgende om hvorfor det er viktig med prosjektplanlegging:

Enkelt og greit.

2007-12-18T19:40:00.000+01:00

Om en timme är ni prinsar igjen!

2007-10-02T20:42:00.000+02:00

Putt fire kompiser på flyet til Stockholm med billetter til en øl- og whiskyfestival i lomma. Det lukter fuktig helg...

Fredag kveld ble utvilsomt av det fuktige slaget. Med utesteder på rekke og rad i Gamla Stan ble oppvarminga til festivalen særdeles vellykket. Etter en bedre middag fant vi fram til Glenfiddich warehouse no 68, en kombinert bar og restaurant som ikke uventet hadde et godt utvalg med både øl og whisky. Gode fulle og etter blant annet å ha drukket Mackmyra svenskt whisky for drøyt 1000 kroner etter at kjære K-man hadde sett prislappen 63 kroner for drammen og bestilt 4 stk 4 centiliters drammer og prisen var per centiliter, ikke per fire cl som det pleier å være i Norge, og etter at regningen vi fikk servert alikevel var grei siden halvparten av det vi drakk ikke var ført opp, tuslet vi videre inn i Stockholmsnatten. Og hvis du synes forrige setning var lang og slitsom, kan du prøve å lese den etter å ha snurret 50 ganger raskt rundt din egen akse. Følelsen vil være omtrent som da jeg prøvde å konsentrere meg for å få nøkkelkortet i døra da vi kom tilbake til hotellet. Og for å si det sånn vet jeg ikke om det var K-man eller jeg som låste opp døra heller...

Men mer om turen hjem senere. Vi skulle nemlig videre. Litt lenger ned i gata ramlet vi inn en bakdør på det som viste seg å være en irsk pub. Her landet vi midt inn i et lass med irer som så på rugby. Etter å ha fått bestilt, fant vi en trapp ned i en kjeller hvor det var konsert. Den kunne definitivt kalles intimkonsert for jeg sto omtrent på skoene til kontrabassisten, og hadde jeg snudd meg brått, ville jeg slått et ekstra slag på top-hat'en til trommisen.

Men konserten var knall, og tre av fire nordmenn i lokalet sto og rocket vilt med bandet, men sistemann satt og var i ferd med å sovne. I pausen kunne mine tre reisekamerater (hvor av den ene var søvngjengeren) konstantere at bandets navn var "Bitter Blue", og at de nå var eiere av en CD fra dette bandet.
- Ni är värdens besta band, bettre enn Bruce Springsteen, kunne K-man entusiastisk fortelle vokalisten.

Da bandet var ferdig fant vi ut at også vi begynte å bli ferdige, og tiden var inne for å jakte kebab. Som innfødte dansker sanng vi oss gjennom Gamla Stan med strofene "Vi er røde, vi er hvide, vi står sammen, side om side", til vi til slutt sto foran en mobil kebabsjappe på Slussen. Og ikke bare én kebab ble det. Nei, kebaben var så liten at det ble to før vi forlot svensken som hadde hytte på Senja og den nå litt grinete kebab-selgeren etter at, jepp, du tenkte riktig, vår alles kjære K-man hadde gitt han en leksjon om hvordan kebab skal være, og satte kursen for hotellet.

Jeg tror det nå er på tide å forsvare mine venner litt. K-man er ikke bare slem og full og kranglete. Han er faktisk en kjempeålreit kar, selv om han er trønder. Han elsker svensk kebab og kebab-pizza, og er den eneste av oss som har klart å gifte seg. Men en ting er et helvete med K-man, og det er å våkne opp med han dagen derpå. Om det var hevn for den lette odøren som lå på hotellrommet lørdag morgen vet jeg ikke, men noen puttet iallefall en femmer på gutten. Først skulle han prate. Så skulle han se på TV, og så skulle han slippe inn alt det lyset han klarte ved å lage sprekker i gardinene. Og alt dette før klokken 9 om morgenen. Det var dømt til å bli en hard dag.

Klokken 11 var vi klare til å gå ut en tur. Kebaben var ofret til porselensguden etter en litt selsom opplevelse med en eucalyptus-docs (fin mage uten kvalme, men tørr, sår hals. Docs for å dempe tørrhosten setter igang spyttproduksjonen. Økt spyttproduksjon gir kvalme. Hurra for sår hals!), og Ståle og Thomas hadde ikke gitt lyd fra seg.

Vel ute i Gamla Stan igjen begynte vi jobben med å finne ut hvor vi egentlig hadde vært. Underveis i letingen kom hodepinen sigende, og vi svingte innom et apotek for å få pinex. Vel inne fikk vi hjelp av en hyggelig dame som pent fant frem hodepinetabletter. Hun kikket opp på de tydelig slitne norske karene hun hadde foran seg, og spurte med moderlig stemme.
- Är det nåt annat jag kan hjelpa er med?
- Ja, hvis du har noe som hjelper på fyllesyke, tar vi det gjerne.
Damen tenker seg litt om og finner to typer brusetabletter.
- Ta denna för at bli lite bettre nu, och denna om ni skal fortsetta senare. Ta dom och ni er prinsar igjen om en timme. Men ni har inte hört det från mig!

Og ikke nok med det, men på apoteket var det også både vann og små pappkrus som var som skapt for brusetabletter. Vi skylte i oss den ene, og den andre fortsatte å oppløse seg i glasset mens vi vandret videre i byen. Først da vi sto utenfor gardisten ved hovedinngangen til det svenske slottet var tabletten oppløst, og med vepnet vakt som vitne skålte vi i pappkrus og hete i oss den vetskeballanseregulerende coctailen.

Om det fungerte? Joda, men mangelen på søvn natten før førte alikevel til at det ble et par timer på øyet før vi kom oss på øl- og whiskyfestivalen. Og selv om kroppen var litt sliten, gikk det fort å komme igang igjen. Dette begynner å bli såpass langt at jeg tror jeg skal gi en kortfattet beskrivelse av resten av festivalen og turen: Knall. Rett og slett knall. Og om dere har kommet så langt, skal jeg også beære dere med et bilde fra Masterclassen hvor en Duncan Tait, sjefen for destilleriet Oban fortalte oss om 5 ulike hviskyer fra øyene Islay og Skye i Skotland mens vi smakte på dem. Nam nam.

Snart bursdag!

2007-08-22T18:19:00.000+02:00

Jepp, da var det snart bursdag igjen. For de som ikke har fått det med dere, kan dere notere 16. september i kalenderen. Jeg pleier også å få kjeft fordi jeg er sent ute med ønskeliste, så her har dere den, og jeg oppdaterer den også fortløpende når jeg kommer på mer:

Kano-frustrasjon

2007-08-22T17:47:00.000+02:00

Min kjære far eier en kano som i de siste årene har ligget lagret i bestemors garasje. Det er lite vann i bestemors garasje, så da jeg plutselig hadde en bil med takstativ tilgjengelig, foreslo jeg for min kjære far at jeg kunne låne kanoen og bruke den i Oslo.

Etter mye om og men kom vi oss endelig ut til bestemor for avhenting, ca tre timer etter at jeg hadde planlagt å reise tilbake til Oslo. Vel inne i garasjen kommer annerkjennellelsen av at det fakisk er en stund siden kanoen har vært i bruk. Jeg hadde allerede fått beskjed om at den trengte et strøk med lakk, men ut over det var det strengt tatt ikke kanoen i seg selv som var problemet.

Siden kanoen ble lagt på plass i garasjen var det nemlig blitt skiftet garasjeport, og det hadde rett å slett blitt umulig å få kanoen ut av garasjen. Slukøret måtte vi innse at det må både hammer, slegge og rydding til for å få den til Oslo. Så nå har jeg kanotralle, men ingen kano. Og søndagen vil gå med til en kjøretur nordover igjen for å demontere garasjen.

Ferie og gjesteblogging

2007-07-19T11:47:00.000+02:00

Etter 14 dager i Asia i mai bør jeg vel kanskje ikke surve for mye over at jeg startet ferir to uker etter de fleste andre på jobben. Men da siste dag på jobb var over, satt jeg igjen med en befriende følelse.

At det har regnet litt på Østlandet den siste tiden er vel ingen nyhet for noen. På lørdag var jeg lei av å vente på at regnet skulle gi deg, og bestemte meg for at jeg skulle dra på fjellet på søndag.

Jeg pakket sekken med telt, fiskeutstyr og alt det som trengs og dro avgårde. Sekken ble som vanlig blytung, og gnagde seg godt inn i hoftene på turen inn til leirplassen. JEg hadde vært der jeg skulle campe før, og visste at det var fisk å få der. Sist jeg var der, fikk jeg noen fine fisker på drøye 30 cm. Denne gangen ble det derimot knapt nok noen over 20 cm. Problemet er rett og slett at det er for mye fisk, og at de som er der derfor ikke blir store.

På mandag fikk jeg også strålende vær, og jeg dro meg derfor opp på toppen Storronden på 2138 meter. På vei opp støtte jeg på en hare, og på vei ned igjen sto jeg plutselig med 4 ryper innenfor en radius på to meter rundt meg. Noen ganger er man glad for at man går et stykke utenfor stien...

Tirsdag ble det derimot pissvær igjen, og jeg bestemte meg for å dra ned igjen. Jeg var våt fra topp til tå. Teltet var pissbløtt. Sekken var gjennomvåt, og jeg mistenker at de ikke har så mye regn i Canada der sekken er sydd. På sidene av sekken er det nemlig små åpne lommer som er praktiske til å stikke for eksempel ski eller fiskestang oppi. Disse lommene mangler av en eller annen grunn hull i bunnene, så da jeg kom fram til bilen, sto det faktisk vann langt opp i lommene. Ikke nok med at jeg bar nok ting fra før, men jeg har da også båret en liter vann ekstra.

I går var jeg gårdsgutt på småbruket Knutrud (som jeg ogå har skrevet om før her), og jeg har blitt gjesteblogger på knutrud.no.

Nå skal jeg komme meg tilbaje fra Oslo og så setter jeg kuren mot Skotland i morgen. Hej hå!

Om å kjemper mot kortlesere og høyere makter

2007-07-13T09:24:00.000+02:00

Nok en gang kom jeg meg i seng lenge etter tidsplan i går. Morgenen i dag ble derfor av den mer slitsomme sorten. Det eneste positive da jeg så meg i speilet i dag morges var at jeg var nyklippet på håret. I negativ retning kan nevnes at klokka allerede hadde rukket å bli 8 (og jeg har normalarbeidstid fra halv åtte) og at jeg var totalt knust.

Litt over halv ni klarer jeg å få drasset meg ut av leiligheten og slepet meg til trikken. Jeg er tester av det nye elektroniske billettsystemet til sporveien, så da jeg kom meg på trikken kikket jeg meg rundt etter en automat å avlese kortet på. Det gikk ikke. Alle var ute av drift.

Vel fremme på jobben står det kø i resepsjonen som er felles for hele bygget. Etter mye om og men har de endelig fått satt i stand systemet med adgangskontroll i bygget. Problemet er bare at dette innebærer at alle skal ha et kort som de scanner i et slusesystem, og dette kortet har ikke min avdeling fått utdelt. Etter litt om og men ble jeg sluppet gjennom den manuelle slusa.

Så stod jeg der da foran kortlesseren i min etasje og trakk adgangskortet mitt (det er nemlig forskjellige to forskjellige kortsystemer) i kortleseren. Jeg tastet koden min og fikk rødt lys. Jeg trakk igjen, tastet koden og fikk igjen rødt lys. Og rødt lys igjen.

Jeg kan ikke annet enn ta det som et hint. Det var fra vårherres side ikke meningen at jeg skulle på jobb i dag.

Heldigvis er det bare drøye 5 timer til ferien.

Tilbake på skolebenken

2007-07-10T14:32:00.000+02:00

Det er stille i gangen på jobb. Bare en og annen gnager holder hjulene i gang, og selv er jeg i denne kategorien. Men når bygget er tomt og telefonen har stilnet har jeg en ypperlig mulighet til litt kompetansepåfyll.

Å sitte og lese på jobb er fint, men enkelte ganger slår det meg at det er enkelte ting jeg ikke savner fra da jeg studerte.

Konfigurasjonsrevisjon gjelder både funksjonell- og fysisk konfigurasjonsrevisjon. Funksjonell konfigurasjonsrevisjon er den formelle gjennomgang av de funksjonelle karakteristikker til en konfigurasjonsenhet, forut for godkjenning. Hensikten er å verifisere at enheten tilfredsstiller de krav som er spesifisert i dens funksjonelle og allokerte konfigurasjonsdokumentasjon. Dette for å etablere eller verifisere overensstemmelse med konfigurasjonsenhetens produkt basislinje.

*Gjesp*

Dracula og Gry Jannicke Jarlum

2007-07-03T13:19:00.000+02:00

På trikken i dag tok jeg meg selv i å humre litt over reklamen for opplysningen 1881 som sto rett foran meg. Bildet av grev Dracula og Frankensteins monster under teksten som oppfordrer «Ta opp kontakten med gamle kjente» var forsåvidt ikke så fryktelig morsomt i seg selv. Men én liten detalj var nok til å få meg til å humre på morgenkvisten, nemlig drikkene på bildet. Her har nemlig dekoratøren selvfølgelig gitt Dracula en bloody mary og Frankensteins monster en boks med battery. Et fantastisk enkel og søt detalj.

På baksiden av plakaten er det derimot en annen reklame for 1881 som bare gjør meg irritert. Her har de betalt Gry Jannicke Jarlum for å være med i en reklame som gjør et festelig poeng av Jarlums tidligere erfaringer med å bli kidnappet av en UFO. Gry Jannicke Jarlum er så utrolig oppbrukt at jeg kommer til å spontaneksplodere om disse reklamene henger oppe i mer enn to uker.

Og jeg vurderer å boikotte 1881 helt fordi jeg ved å bruke deres tjenester indirikte subsidierer Gry Jannicke Jarlum. Det får da for pokker være nok at hun får en slant fra Tono i ny og ne når jeg terroriseres av «Svake mennesker» på radio?

Ny deltidsjobb og en kvadratfot jord

2007-07-02T12:41:00.000+02:00

Whiskydestilleriet Scapa ligger antakelig så langt du kan komme unna storbyens tjas og mas på de britiske øyer. Med tilholdssted på Orkenøyene er destilleriet Scotlands nest nordligste, bare slått av Highland Park omtrent hundere meter lenger nord. Whiskyen som produseres er i min gane å regne som prima vare, og vil antakelig være noe jeg til enhver tid vil sørge for å ha i standardsortimentet mitt.

På dette lille destilleriet hvor det jobber tre menn til daglig, har jeg nå blitt offisielt crew member. At dette uten tvil er et markedsføringsjippo, er hevet over enhver tvil, men jeg elsker måten å gjøre dette på.

På beviset kan man lese følgende: «As a member you are entitled to your ration of ‘one tot’ of Scapa Single Malt when visiting your berth on Orkney. If short handed on the day in question we reserve the right to request you to assist us in the production of our revered single malt.»

Med andre ord: Hvis jeg kommer til destilleriet har jeg krav på å få en sup whisky, men jeg må også regne med å ta i et tak om det trengs.

Et tilsvarende opplegg finner man også på Øya Islay, hvor produsenten Laphroaig gir deg en kvadratfot med jord på Islay hvis du registrerer deg som «Friend of Laphroaig». Hvis du kommer på besøk vil du bli utstyrt med egnede klær, deriblant et par støvler i størrelse 12 (som skal tilsvare ca én fot) for å være rustet til å besøke akkurat din flekk. Per i dag er over 200.000 blitt Laphroig-venner, noe som skulle tilsi at et område på i underkant av 150 x 150 meter er okkupert av disse.

Selv er jeg crew-medlem nummer 2346 hos Scapa, og det kunne jo blitt en jævlig artig dugnad om man hadde samlet alle sammen...

Sjueto?

2007-07-01T12:26:00.000+02:00

Hvor jævlig vanskelig er det egentlig for et reklamebyrå å finne en person som kan si kj- og tj-lyder i reklamefilmene?

Send essemess kodeord blablabla til sjuetosjuetre. DET HETER IKKE SJUE FOR HELVETE. Det heter ikke sjøtt heller. Eller sjempegøy. Eller sjiropraktor. Eller sjole.

Det gjorde vondt da matprat.no presenterte en grill-dame som ikke kunne si kj-lyder. Nå skjærer det igjen i ryggraden når jeg ser vinnreise.nos reklame hvor du skal sende melding til sjuetosjuetre.

Kjære dere som eier reklamebyrer og dere som kjøper tjenester av reklamebyråer: Hvis dere bruker mennesker som ikke kan si kj-lyder i reklamene deres, vil jeg av prinsipp boikotte produktet. Og jeg håper det er flere som blir med på denne aksjonen.

Bad hair day

2007-07-01T10:31:00.000+02:00

-Pippip, pippip-
«Hei, fyren er stengt pga overoppheting så det kan bli dårlig med varmt vann i helgen. Vaktmesteren begynner med reparasjon på mandag.»

Jo, takk skal du faenmeg ha... :-/

Hurra for komplett.no!

2007-06-27T17:26:00.000+02:00

Jeg har i flere år hatt gode erfaringer med å handle hos Komplett.no. Det er enkelt å bestille, og hvis varene er inne sendes de raskt og effektivt. (Hvis de derimot ikke har den inne, bør du ta tidspunktet som står som antatt leveringstid med en stooor klype salt, og gjerne plusse på en måned eller to.)

For å feire sommeren, og fordi frøken snupp og jeg skal på bilferie til Storbritannia, tenkte jeg at det nå var på tide å kjøpe seg en GPS for å ha i bilen. Etter litt vurdering fram og tilbake falt valget på en Tomtom One Europe med kart over hele Vesteuropa, og jeg trykket på bestilling og betalte.

Halvannen dag senere fikk jeg beskjed om at den lå på postkontoret, og 13. juni hentet jeg den ut. Da jeg kom hjem, pakket jeg opp den plastpakkede pakken og kikket på innholdet. Alt var på plass med unntak av et minnekort for kartdata. Uten å vite det sikkert regnet jeg med at det var her kartene var installert. Uansett sendte jeg en mail til kundeservice hos komplett og sa ifra.

Da jeg ikke hadde fått noe respons dagen etter, ringte jeg og snakket med en på kundeservice. Han sa at det skulle ordnes og at de skulle sende det manglende kortet til meg med en gang. E-posten fikk jeg ingen respons på senere heller.

6 dager senere var fortsatt inget kort kommet meg i hende, og jeg ringer tilbake til kundeservice. Damen jeg snakket med kunne ikke se at noe kort var sendt. Etter en lang samtale med lageret kom hun tilbake til meg og kunne melde at kartene lå på en DVD i pakka og at hun skulle sende meg et vanlig 1 GB SD-kort. Hun påpekte at kartene uansett var for store til å ha på én minnebrikke.

For meg skurret dette litt fordi jeg hadde forventet at man skulle kunne starte GPS'en og kjøre direkte uten å måtte gjøre noe. Vel er det usb-tilkobling på GPS'en, men det står ikke noe sted at man må ha PC (eller dvd-spiller) for å bruke GPS'en, men damen var skråsikker i sin sak, så da var det bare å ta imot et løst, tomt minnekort.

Damen lurte på om jeg ville ha det sendt til adressen min der jeg bor, og jeg takket ja takk til dette. To dager senere får jeg en bekreftelse på ordren, med ordreadresse på den gamle adressen min i Oslo....

Jeg hadde før dette ikke rørt noe mer av innholdet i tilfelle jeg måtte sende noe i retur, men nå installerte jeg DVD'en som fulgte med (som raskt vise seg å være en CD med ca 250 MB programvare), og koblet på GPS'en uten minnekort. Der fikk jeg muligheten til å laste ned ca 907 MB med kart-oppgraderinger, men dette gikk selvfølgelig ikke uten noe kort å lagre det.

Men foran meg på skjermen sto det en hel bydel med ugler og hoppet opp og ned i mosen. Minnekortet fra Tomtom skulle være 1 GB, kartene for nedlasting tok 907MB. Pakken inneholdt ingen DVD. Noe luktet svidd...

I dag, 14 dager etter at første del av leveransen kom, ankom endelig SD-kortet på Kjelsås postkontor, og jeg drasset meg opp dit etter jobb. Da jeg kom hjem, puttet jeg kortet i GPS'en, koblet GPS'en til maskina, og startet programvaren.

Nå fikk jeg tilbud om å laste ned oppgraderinger. Og på lista var det både stemmer på engelsk, svensk, norsk og en haug med andre land. Men kart var det dårlig med. Jeg fjernet SD-kortet, og fikk på nytt tilbud om å laste ned 970MB med kart på de 10MB'ene som GPS'en har innebygd. Jeg puttet SD-kortet inn igjen, og muligheten for å laste ned kart forsvant igjen.

Uglene lettet og dasket meg i ansiktet med vingene, og jeg fant ut at jeg skulle ringe Tomtom først for å høre hva SD-kortet egentlig skulle inneholde. Og ganske riktig skulle det inneholde alle kartene, ganske enkelt fordi man nettopp skulle kunne putte det rett inn i GPS'en og begynne å kjøre.

Så nå sitter jeg her og er en smule irriterte på komplett.no. Det er greit å drite seg ut én gang, men her er vi jo helt på viddene
- Ikke svare e-post
- Svare at man skal sende noe uten å gjøre det
- Fortelle røverhistorier om produktene og sende noe helt annet enn det jeg skal ha for å få ting til å fungere
- Sende det til feil adresse selv om jeg svarer bekreftende etter "Skal jeg sende det til....?"

Super kundeservice, komplett.no! Og ikke kunne jeg ringe dere i dag heller, for kundeservicen stenger selvfølgelig klokka 17!

Fredag

2007-06-15T11:05:00.000+02:00

På vei til jobb går jeg forbi denne skribliblingen i asfalten hver dag:

Fredag morgen er det en herlig følelse å se ned asfalten og nikke annerkjennende.

Dagens sitat

2007-06-08T08:55:00.000+02:00

Gulrot virker, men pisk virker bedre.

Lasse Fridstrøm, sjef for Transportøkonomisk institutt er klar på at bensinprisen må opp for at vi skal kjøre mindre bil.

Forøvrig er det nå en stund siden jeg hadde jet-lag etter Asia-turen, noe som da jeg kom tilbake betydde at jeg var lysåken klokken 5 om morgen. De siste ukene har hodet mitt prøvd å stabilisere seg, og det har tydeligvis slått litt skjevt ut. Kroppen min har rett og slett prøvd å overkompensere slik at jeg nå er innstilt på en tidssone nærmere USA...

Kjøtt og rodeo

2007-05-31T21:01:00.000+02:00

Når du står opp kvart over seks om ettermiddagen, tasser ut på kjøkkenet i boxeren og henter deg spekemat uten tilbehør for å ha som middag, og setter deg ned og ser på rodeo på TV, ja da vet du at du er alene hjemme.

Skjegg-fri jetlag

2007-05-21T20:33:00.000+02:00

Ja, så var det mandag igjen, da. Første dag etter ferien. Og etter at hodet etter to uker endelig har kommet seg ordentlig over på Asia-tid, var det jommen på tide å begynne med Norsk tid igjen. Og resultatet? Øystein og samboer lys våkne kvart på seks.

Så da sto jeg der på badet da, og skulle trimme kinnskjegg og smultring som hadde vokst fritt og uhemmet i to uker. Da slo det meg plutselig at det hadde vært gøy å lage konemishandlerbart, så jeg tok vekk alt skjegget på haka, slik at det bare var igjen en skikkelig lang og sur bart. Men fordi skjegget mitt i utgangspunktet var for smalt, så det ikke helt bra ut, så jeg fjernet det som hang nedover, slik at jeg bare hadde igjen en vanlig bart. Og bart ser ikke bra ut, ferdig med den saken. Så da jeg stilte på jobb klokka sju, var jeg helt uten hår i ansiktet, noe som bare har skjedd én gang tidligere de siste 6-7 årene.

Et litt sært resultat av jetlag.

Det er ikke sant alt som staar paa sertifikatet....

2007-05-13T17:24:00.000+02:00

Det staar paa sertifikatet mitt at jeg kan kjoere moped. Det er en sannhet med modifikasjoner, iallefall foer jeg satte meg paa setet i dag. Men etter en liten tur inn i buskene og et par skrubbsaar, gikk alt saa mye bedre...

Vrom vroooom!

Lekepenger og kjip musikk

2007-05-12T11:43:00.000+02:00

Asiater har en del saeregenheter. Musikk er en av disse. I taxien paa vei fra hotellet i Kuala Lumpur til flyplassen i gaar, gikk vi i loepet av nesten to timer igjennom en rekke amerikanske slagere fra hovedsakelig 50- og 60-tallet, og baade taxisjaafoeren (sol selvfoelgilig hadde valgt musikken) og svigermor stemte i. Da kasetten var slutt, skrudde mr Foo over paa en radiostasjon som startet med crazy frog og skled rett over paa macarena. Da vi sa farvel till herr Foo paa flyplassen hadde jeg dotter i oerene.

Da vi saa kom oss til Bankok og fikk tak i en taxi, var kke musikkvalget saerlig mye bedre. Denne gangen ble det daarlige covere av svisker fra 70- 80 og 90-tallet. Jeg hoerer ikke saa mye paa hverken Baccara eller Wet wet wet, ganske enkelt fordi det finnes langt bedre musikk aa hoere paa. Jeg kan derfor simpelthen ikke forstaa at vaar litt tykke thailandske drosjesjaafoer klarte aa legge opp til et slikt marathon med med daarlige covringer av kjipe laater.

I Kuala Lumpur ble dessuten servert karaoke, som tydeligvis er en svaert populaer syssel over store deler av Asia. Det er sikkert goey aa synge, men det strammer seg i rumpemuskelen min naar jeg maa hoere paa blide asiater med sangstemme som en narkoman forkjoelet hyene.

Men tolk dette ikke som jeg er misfornoeyd med Asia. Langt derifra. En av fordelene her borte, om man ser bort fra Singapore og enkelte varer som Malaysisk oel, er jo at man i praksis opererer med lekepenger. Dette gjoerde for eksempel at det var en hyggelig opplevelse aa kjoepe ny telefon i KL og vite at modellen som kostet 1300 kr i Malaysia koster 900 kr mer hjemme i Norge. Naa hoerer det med til historien at denne ikke hadde norsk oppsett, og at jeg derfor maatte finne et sted som kunne fikse dette. Jeg fant en sjappe som kunne, men som ikke hadde tid foer dagen etter, altsaa i dag. Prisen for aa fikse telefonen var 90 ringhits, omtrent 150 kroner. Etter aa ha foersoekt andre steder gikk jeg tilbake og spurte om han ikke kunne klare aa faa det til samme dag alikevel, og at jeg goedt kunne betale litt ekstra for det.

Da kastet guttungen seg rundt og begynte aa fikse og trikse. Han argumenterte lenge med mannen i butikken tvers overfor, og kom fornoeyd tilbake og kunne glisende forklare at "money is power", og jeg ante ugler i mosen. Da jeg spurte om hva jeg skulle betale, sa han at det ville koste 120 rhingits, en oekning paa 50 kroner. En grei pris aa betale for aa faa det fikset. Da jeg skulle hente telefonen paa avtalt tidspunkt sto butikkgutten min og ventet paa meg, mens butikken var stengt for kvelden. Jeg gav han 150 rhingits for jobben, fordi han hadde styra og ordna for aa faa det til. Han gav med store oeyne da jeg sa at han kunne beholde resten, og kommenterte glisense "I like your style". Da jeg senere fant ut at jeg antakelig hadde gitt han en hel dagsloenn ekstra, skjoente jeg jo gleden. Naar det skal saa lite foer aa glede folk som har hjulpet deg, er det jo ikke vanskelig aa trives i landet.

Naa er vi paa en oey i Thailand som heter Koh Samet, og hvor de fleste gjestene er Thailandske. Dette gjoer at det er lite paatrengende selgere og et prisnivaa tilpasset thaier. Og da snakker vi altsaa igjen om lekepenger.

Kuala Lumpur

2007-05-09T12:49:00.000+02:00

Da var vi paa plass i Kuala Lumpur. Singapore er et tilbakelagt stadie, og vi kan se tilbake paa et par svette dager. Byen er definitivt verdt et besoek, selv om antallet severdigheter er litt begrenset. Vi har kjoert taubane, handlett litt, vaert paa kanalbaattur, og svigermor ble frastjelt lommeboka i en by som foroevrig er den tettest overvaakede omraadet jeg noen sinne har vaert borte i. Og paa vei til politistasjonen forsvant ironisk nok ogsaa min mobiltelefon, men det er antakelig helt min egen feil. Uansett blir jeg neppe aa naa paa telefonen foer om et par uker.

Men naa er det tid for aa komme seg ut i varmen igjen. Hei haa!

PS: Til Kristoffer som spaadde en fuktig ferie: Hittil har vi bare faatt regn paa bussturen fra Singapore til KL.

Svett

2007-05-06T15:46:00.000+02:00

For en som knapt nok har lagt vekk vinterklærne, var overgangen til 33 grader i Singapore i dag i drøyeste laget stor. Når man i tillegg har tilbakelagt 12-13 timer på fly og sovet så som så på turen, blir man passe pudding når kvelden kommer.

Men Singapore har til nå vært en fantantastisk opplevelse. Byen er striglet, og over alt er det grønne lunger. I dag etter landing har vi tatt en liten sightseeing i området hvor Jøran, Stines bror har bodd og studert siden jul.

I morgen setter vi (forhåpentligvis litt mer opplagte) kursen mot et hotell i Singapore sentrum. Men nå skal vi stupe i seng...

So long, suckers!

2007-05-05T13:49:00.000+02:00

Meterologisk institutt melder om regnvær i uka som kommer. Jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å få noen regnskyll i de neste ukene, men antakelig vil det for meg bare være behagelig, i motsetning til de som skal befinne seg i Oslo med forfriskende 13 grader.

Om noen timer setter jeg meg på flyet til Singapore. Reiseruta de neste 14 dagene er Oslo - Singapore - Kuala Lumpur (Malaysia)- Koh Samet (Thailand) - Banko (Tailand)- Singapore - Oslo.

Hej hå!

Intuisjon?

2007-05-04T08:50:00.000+02:00

I går kom jeg kjørende mot et lyskryss med bilen. I krysset sto det en del biler på rødt, og jeg fikk plutselig et innfall om at SUV'en foran meg på avstand så ut som en politibil. Da jeg kom nærmere så jeg at den var en sølvgrå vanlig personbil, og jeg lurte litt på hvorfor jeg hadde trodd at det var en politibil.

Det ble grønt og vi begynte å kjøre, og plutselig blinket det blått i bakruta på bilen foran. Det var selvfølgelig en sivil politibil, og nå dro den forbi alle bilene foran og forsvant som en virvelvind.

På bussen på vei til jobb i dag kom det på en mann i 20-årene som sistemann på en holdeplass. Han så helt normal ut, men jeg la merke til at da han viste billetten, hadde han en hvit trafikkanten-lomme på billetten (de vanlige kortholderene i Oslo er blå), og han ble stående foran gulstripen da bussen satte seg i bevegelse. At noen mennesker har angst for å gå bakover i bussen er ingen nyhet, men her slo det meg bare som litt snodig. Like etter tar mannen et skritt fram og sier klart og tydelig: «Billettkontroll!».

Intuisjon?

Storkjefta del 2

2007-05-01T19:02:00.000+02:00

Lørdag 14. april:
Håvard og Øystein går ut av bilen, drar ut syklene fra bagasjerommet, og Håvard oppdager at framdekket hans er punktert.
- Bra jeg har med ekstra slange, det må man alltid ha, vet du, belærer han.
Vi skifter slange, og kommer oss avgårde. Jeg drar lærdom av opplevelsen, og i uka etter handler jeg meg både sykkelpumpe og ekstra slange.

Tirsdag 1. mai:
Håvard og Øystein går av T-banen på Frognerseteren og sykler mot Tryvannstua med plan om å passere Kobberhaughytta og Kikut før retur til byen. 350 meter før Tryvannstua hører jeg et kraftig smell bak meg, og Håvards dekk er nok en gang flatt. Slangen viser seg å ha en 20 cm flenge, og gjett hvem som denne gangen ikke har med seg ny slange. Jeg har selvfølgelig slange i sekken, men denne passer ikke på Håvards sykkel.

Enden på visa ble at jeg i dag har syklet 4 mil i Nordmarka alene. Og denne gangen tror jeg at jeg kan sette to streker under følgende innlysende fakta: Nordmarka består av mer oppoverbakker enn nedoverbakker. Hadde jeg fått denne klarheten tidligere tror jeg jommen at jeg skulle stilt opp i 1. mai-toget istedenfor å dra på sykkeltur i dag. Parolen skulle selvfølgelig vært "Mer nedoverbakker i Marka!".

PS: Gratulerer med dagen, Håvard.

Storkjeftet...

2007-04-24T21:11:00.000+02:00

Da jeg på sykkelsetet på vei opp mot Kjelsås fikk de første dråpene i fleisen, innså jeg at jeg kanskje var litt storkjefta anngående dugnad 15 minutter tidligere.

Det ble en fuktig sykkeltur...

Dugnadsånd

2007-04-24T17:45:00.000+02:00

For halvannen uke siden kom det opp lapp på søppelskuret i blokka jeg bor i om at det skulle arrangeres dugnad. Hurra tenkte jeg, nå kan vi endelig en unnskyldning til å møte naboene uten å være påtrengende. Med tvangstankemottoet "dugnad er gøy", begynte jeg på den mentale forberedelsen for en tirsdag i kjeledress og løvrivenes tegn.

Været i dag kunne selvfølgelig vært bedre, men regnet holder seg stort sett oppe i skyene. Jeg fant derfor fram arbeidsklær, og en goretexjakke som var degradert til drittjobbs- og arbeidsjakke. Struttende klar for dugnad tripper jeg ut til oppstillingsplassen.

Og hva finner jeg der? "Dugnaden er avlyst pga været". Hallo? Det regner ikke! Dessuten er det da vel greit å bruke de grå dagene til dugnad, mens de pene brukes til andre aktiviteter? Består blokka mi av en gjeng med stuegriser som ikke tåler vann?

Og hvor ble det av den gode norske dugnadsånden?

Skuffa!

Facts or fiction?

2007-04-22T16:55:00.000+02:00

Dersom jeg vil oppleve en oppdiktet historie som fenger meg, setter jeg på en film. Dersom jeg ville sett unyanserte nyhetsformidling, ville jeg flyttet til Nord-Korea.

Når jeg åpner avisen forventer jeg at mediet jeg leser setter fokus på saker som er viktige for samfunnet, men at det beskriver virkeligen saklig og nyansert. Når mediene heller er scoop-kåte og velger å se bort fra informasjon fordi dette vil svekke saken de slår opp, svekkes også min tillitt som leser.

Når jeg selv er i kontakt med journalister gjennom jobb, ønsker jeg å være så imøtekommende og åpen som mulig både fordi vi har plikt til å informere, men også fordi jeg vet at jeg jobber et sted med mye dyktige mennesker og hvor vi gjør den jobben vi er satt til å gjøre på en god måte. Dersom vi gjør noe klanderverdig er min holdning at vi også må stå for det vi gjør. Det har med min integritet å gjør, og er en forutsetning for at jeg skal kunne ha den jobben jeg har.

Men når media driver med vinkeljournalistikk vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem. Skal vi lukke dørene, eller skal vi lukke øynene og håpe på det beste selv om man vet at man ikke har gjort noe galt? Skal man bygge et forhold på gjensidig tillitt som viser seg å gå bare én vei, eller skal man holde sverd og skjold parat til enhver tid til forsvar?

Media omtales gjerne som den fjerde statsmakt. Godtar vi at denne fungerer som et diktatur?

Ståpels i rumpa

2007-04-21T15:35:00.000+02:00

Å drikke bar gin er i store og hele en forferdelig opplevelse. Alikevel satt 9 mannfolk rundt bordet mitt hjemme i går kveld og drakk ublandet gin.

Grunnen til dette var selvfølgelig at det hele var en del av konseptet med testing av ulike typer brennevin. Vi har fra før gått gjennom whisky og akevitt, og nå var det denne forferdelige granbardrikken som sto for tur.

Opplegget på disse kveldene er at man smaker et antall merker av en sort brennevin for å gjøre seg opp en formening om spennet i smak. Etter hver type kommenterer alle det enkelte merket, før neste flaske sendes rundt. Gin er tradisjonelt ikke en drink man drikker bar, men for å kjenne ginens egensmak og sammenligne, fant vi ut at også gin skulle smakes uten andre tilsetninger.

Vi fikk ikke en gang smakt på første flaksa før førstemann fikk ståpels i rumpa og tårer i øynene av lukta. Jeg begynte en stund å lure på om smakingen i det hele tatt skulle komme i mål, men dette viste seg å ikke bli noe problem. Her følger panelets dom over de 7 sortene som ble testet:

Svensk Gin
Sunn og frisk
Frisk med citrus
Lite gran
Som forventet fra svenskene
Hjemmelaget Bombay Sapphire
Går ned
Granskog
Pissmaur, men drikkbart

Gordons
Mindre citrus, mer granbar (x2)
Tidlig død
Kattepiss og furunål
Polsk turistbuss
Tørr kvae
Kompost
Spylevæske m/sitron
Akebrett

Bokma
Råtten søppel
Død og hælvette
Sats
Baksete i 240
Lukt av urin, smak av dårlig HB
Råtne klementiner
Maursyre
Gammel silo
Musserende vodka
Smaker bare høgg

Tanquary
Best til nå
Hint av pepper
Veldig tørre grannåler
Tørr furu
Helt grei
Lukt følger smak
Mellomblend
I forhold til forrige: Relativ drøm
Gørr kjedelig vodka
Ikke hjemmelaget svensk gin

Plymouth
Anonym knusktørr (Sahara)
Stikk i ganen
Rope på elgen
Foreløpig favoritt, en "höjdare"
Mangel på smak
Heia Sverige
Knusktørr granbar
Absolutt sitron, tørrere
Syden-aperetiff

Hendrick's
Oi, god granbar
Stayer i ganen
Sitron-gin, jævlig god
Sterk sitron
God medisin
Kvalitets-gin
Grønnsåpeaktig med sitronsmak
Var ikke ille
Ikke best, men ikke ille
God ballanse
Smooth

Bombay Sapphire
Merra lokt itj granbar
Citrus med vodka
Gin
Skuffende lite raffinert
3. bar
Topp 3 bar
Som forventet
Skopuss (positivt)
Sur med kvalm ettersmak
Helt ok

Etter bar-smakingen må jeg vel uten tvil si at skotske Hendrick's (som er produsert av Willima Grants og son, samme firma som bla står bak Glenfiddich og Grants whisky) og den uhyre snille Svensk Gin.

Men så var det klart for å bruke ginen i drinker, og et fantastisk utvalg blandevann kom på bordet. Selv lagde jeg meg tre drinker, hvorav tre ble helt. Kun Tom Collins laget med Tom Collins-mix ble drikkbart. Etter å ha kastet ut drink nummer to fant jeg at gin-drinker antakelig rett og slett ikke er noe for meg.

Og så krabbet jeg opp i barskapet og sprettet en whisky.

Tørst? Lyst på en GT eller en dry martini? Kom innom meg og bland deg en drink... Jeg har litervis av gin i barskapet. Ironisk nok er den eneste gin-typen som jeg kunne tenke meg å ha i skapet, skotske Hendrick's, trygt plassert i kjøperen Håvards hjem på Etterstad.

Trening med kjønnsorgan

2007-04-12T18:19:00.000+02:00

Jeg har, som mange sikkert har fått med seg, en kropp som fungerer omtrent like bra som kroppen til en 80-åring. Av den grunn prøver jeg å få litt orden på den blant annet med hjelp fra fysioterapeut.

Gårsdagens time hos min venn Håvard hos Hans og Olaf Fysioterapi gav en litt interessant opplevelse. Gjennom påska har nemlig problemene mine flyttet seg fra midt på ryggen til nedover i korsryggen og ut i skinkene og hoftene. Vi begynte derfor med å finne grunnen på dette problemet. Jeg ble bøyd framover, bakover, til sidene, til en ball i fosterstilling, og til slutt finner fysioterapeuten ut hva som antakelig er feil.
- Legg deg på ryggen, kommanderer han, mens han finner fram et par puter som han legger under knærne mine.
- Nå skal du prøve å trekke ballene dine opp i magen, forklarer han, og det slår meg at jeg har tatt feil dør 10 minutter tidligere.

Men neida, dette var ikke noe homoerotisk stunt. Derimot dreide det seg om å trene stabliserende muskler som ligger under den vanlige sixpacken (som for tiden minner mest om en øltønne). Vi prøvde også å trene de samme musklene ved å prøve å trekke hoftekulene sammen. Men til slutt endte det med at balletrekkingen var det beste for meg. Og som mann føler jeg jo at dette er en god måte å trene på. 3 x 15 repetisjoner balledrag per dag høres ut som noe jeg fakisk skal både klare og huske å gjennomføre.

Treningen minner også om måten man (fortrinnsvis kvinner) skal sørge for å få et stabilt senter i magen under pilates-trening: Bruk musklene i magen som om du skulle sugd opp en spaghetti med musa.

Kjønnsorganstrening er uten tvil det nye hotte. Glem joggeskoene, dra litt i ballene!

Gårdsgutt for en dag

2007-04-06T22:48:00.000+02:00

Når man er litt småforkjøla i utgangspunktet, er det en del ting man kanskje burde holde seg unna. For eksempel blir ikke luftveiene spesielt glade av å innhalere store mengder støv fra 50 år gammel tørr sagflis etterfulgt av kald, kuktig luft.

På den annen side føler man seg ganske nevenyttig når man skreller vekk et godt lag hønemøkk med spade og høytrykkspyler hønsehuset slik at hønene får et riktig rent og pent hjem. Jeg føler meg heller ikke nevneverdig ille til mote for å initiere denne dugnaden hos kameraten min Kristian, som eier hønene, på langfredag. Selv om jeg fortsatt står i statskirka kan jeg jo dekke meg bak at jeg er borgerlig konfirmert. Og Kristian, som bor på et småbruk kommenterte at en bonde tross alt må utnytte den tiden han har.

Til daglig holder jeg hus i Oslo, og det er derfor en befrielse å en gang i blant komme seg ut av gryta og opp til Lillehammer og sulle rundt på det lille bruket og høre om og følge med i planer om større og mindre prosjekter. Hønene var jeg selv med og kjøpte i bursdagspresang i fjor, og besetningen skal forhåpentligvis økes betraktelig i løpet av sommeren. Automatisert vedkapper og -kløyver er handlet inn, og snart er forhåpentligvis mais-plantene satt i jorda. Rett og slett en liten norsk variant av River Cottage. (Har du ikke sett serien er det absolutt å anbefale at du gjør det.)

Kristian har også begynt å tenke litt på markedsføring. Er du i Lillehammer-området og trenger ved eller egg, og på sikt vil plukke selvplukk-mais og hogge ditt eget juletre, ta en kikk innom Knutruds nye og foreløpig uferdige siter på verdensveven.

VG-lista Topp Humbugg

2007-03-28T19:24:00.000+02:00

VG-lista Topp 20 fyller til neste år 50 år. Det hele startet med en liste i VG i 1958, og har i en årrekke vært eget radioprogram på NRK. I 1995 ble også lista eget TV-program. VG-lista Topp 20 er antakelig den mest kjente og annerkjente lista for populærmusikk i Norge.

Den har bare ett lite problem som enkelt og greit kan illustreres med følgende spørsmål:

Når kjøpte du siste en singel?

Eller enda mer presist:
- Når kjøpte du en singel fra en av de butikkene som får lov til å innrapportere salgstall til Grammofongrossistenes Forening (GGF)?

Når du leser, hører eller ser på lista, får du ingen informasjon om hvor mange singler som faktisk er solgt av hver låt. Når man ser at enkelte sanger går igjen på listene flere uker på rad kan man jo begynne å regne seg til at salget hver enkelt uke ikke kan være fryktelig høyt. Og er det noe som har blitt et blodoffer for filnedlastinger, vil jeg tro det er singelsalget.

Kan vi ikke en gang for alle bare begrave Topp 20-lista? At den er et tomt skall med stor andel av råtten musikk kjøpt av et fåtall fjortisser som ikke hadde råd til mer enn en singel for lommepengene sine burde veie tyngre enn behovet for å holde på merkevaren. VG, NRK og GGF: Ta til vettet!

Fiberhysteri

2007-03-26T20:33:00.000+02:00

Ikke nok med at Ringnes har kommet med Imsdal-varianten "Lime og Fiber", på vei hjem i dag traff øynene mine også en plakat med reklame for "loff med fiber". Imsdal reklamerer med at fiberinnholdet i vannet dekker 15% av dagsbehovet, og jeg tviler ikke et sekund på at kostholdsekspertene som mener at fiber-trikset til Imsdal er humbugg har rett.

Og loff med fiber? Er ikke det brød?

Tilbake på sykkelsetet

2007-03-25T18:42:00.000+02:00

I fjor hadde jeg en sykkel med forbannelse. Først sørget den for at jeg skadet meg, og så ble den stjålet. Men nå begynner hånda å bli noen lunde bra igjen, og det begynte å bli på tide å bruke forsikringspengene på en ny sykkel.

Denne gangen falt valget på en Hard Rocx Stone Machine. Denne moellen er ikke like leken som den forrige sykkelen jeg hadde, men den er uten tvil bedre til å tilbakelegge kilometer med.

Været i dag var helt fantastisk, temperaturen tippet 10 plussgrader, og samboeren skulle bort for å tilfredsstille sine kunstneriske sanser. MEd andre ord en perfet anledning for å teste egen form og ny sykkel.

Jeg startet fra Brekke ved inngangen til Maridalsveien, og planen var å følge ruta rundt Maridalsvannet. Det første stykket går på asfalt, men etter en stund svinger man av forbi en gård, og herfra følger løypa en skogsbilvei. JEg var blitt varslet at jeg måtte ta av veien ved gården, men klarte alikevel å sykle rett forbi. Jeg passerte Sandermosen Stasjon uten å egentlig tenke hverken på at jeg ikke hadde sett noe til Maridalsveien eller at Gjøvikbanen går rett nordover fra Oslo, mens ruta rundt vannet gikk i retning øst og sør.

Etter en stund kom jeg til Sørbråtaskogen, et boligfelt som av en eller annen grunn er plassert godt utenfor Markagrensa, og her kjente jeg meg igjen. Straks etter ble jeg tatt igjen av en annen syklist. Han kunne fortelle at jeg hadde syklet skammelig feil. Han hadde også tenkt å sykle samme ruta som meg, men droppet det fordi veien (som jeg glemete å svinge inn på) var i drøyeste laget sølete. Jeg tenkte tilbake på nedoverbakkene jeg nettopp hadde lagt bak meg, og kjente at de ville gjøre seg dårlige som oppoverbakker. Mens den andre syklisten snudde, kjørte jeg derfor ned til Maridalsveien, og tok denne sørover igjen.

Underveis kjente jeg at kroppen fungerte, og irriterte meg over at jeg hadde bommet. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å komme meg rundt vannet alikevel. Ikke lenge etter sto jeg igjen i krysset, hvor jeg en time tidligere hadde svingt inn for å komme meg rundt vannet, og startet på nytt. Etter en liten stundt møtte jeg han jeg hadde snakket med om veien (han så en smule overrasket ut over at han møtte meg igjen) og så kom jeg endelig igjen til veien hvor jeg skulle ta av.

Informanten min hadde helt rett. Det var vått. Men jeg tenkte at nå fikk offroad være offroad, og tråklet meg opp i gjørma. En annen syklist kom etter meg, men hun fant ikke den samme tilfredsstillelsen i å sykle i gjørmete traktorspor som meg, og snudde fort. Veien har i løpet av vinteren fungert som skiløype, og snart var søle og slaps erstattet med isete skiløyperester. Heldigvis var det meste greit å sykle på, og selv om ballanseegenskapene fikk et par interesante utfordringer kom jeg med til Kjelsås uten store problemer. Og etter to og en halv time var jeg hjemme igjen etter å ha kjørt slalåm mellom horder av osloboere langs akerselva.

Dette kan bli en bra sykkelsesong. Denne gangen satser jeg på å holde meg på setet.

Friday, lovely friday!

2007-03-23T19:50:00.000+01:00

I dag er jeg glad. Selv om en dårlig kebab trakk ned, gjør det godt å vite at man har gjort et ærlig dags arbeid.

Etter fire dager på hjemmefronten med snørr og tett hode kreket jeg meg i dag på jobben igjen. Hodet brukte litt tid på å komme seg inn i jobbemodus, men da jeg hadde skummet gjennom mailen var jeg stort sett på skinner igjen.

Jeg hadde egentlig lovet å levere en artikkel til et blad på fredag for en uke siden, men dette ble effektivt torpedert av andre mer presserende arbeidsoppgaver, samt at basiluskene som hadde begynt å herje med kroppen satte en effektiv demper på arbeidstempoet. På mandag, tenkte jeg, ja da skal jeg gå på jobb å skrive den artikkelen. Men da mandagen kom og snørr rant i strie strømmer var det bare å glemme alt som het jobb og heller senga sammen med en like snørrete samboer.

Og tirsdag kom, og tirsdag gikk. Onsdag det samme. Og i går, torsdag kjente jeg hårene reise seg på ryggen når jeg tenkte på artikkelen samtidig som jeg hadde i bakhodet at dette var da dagen da jeg skulle ha publisert en intranettportal for prosjektet vi holder på med. Og uten meg ble det heller ingen portal.

Så da jeg kom på jobb i dag, visste jeg at det neppe ble noe artikelskriving før sent på ettermiddagen heller. Men da klokka ble to, var jeg fortsatt i godt slag, og inne i en ordentlig driv. Oi, tenkte jeg, kanskje jeg skal jobbe en time overtid i dag?

Og så begynte jeg å sulle litt med artikkelen, og det gikk som bare rakkern. Og den ene timen jeg hadde tenkt meg å jobbe over, passerte. Da jeg etter to og en halv overtidstimer (på en fredag!) pakket sammen, var det med visshet om at den grøvste jobben var gjort. Og følelsen av å kunne krysse av en tredjedels dag til avspasering føles igrunn ganske godt.

På vei hjem tasset jeg innom Platekompaniet for å se om de hadde noe spennende å bruke gavekortet jeg fikk til jul på. Og det hadde de. Kaizer Chiefs har sluppet ny plate, og det er jo en grei ting å ha i samlinga. Dessverre lå gavekortet igjen hjemme, men nå vet jeg iallefall hva jeg skal bruke det på. Nok en pluss for humøret.

Siden jeg jobbet på meg litt overtidstillegg i tillegg til avspasering fant jeg også ut at det kunne være greit å være litt kaksete og kjøpe en kebab. Kebaben var under pari, men selv med en kresen kebab-gane klarte ikke denne opplevelsen med kaldt kjøtt, vassen salat og ekkelt sterk tomat-salsa å ødelegge humøret.

Så nå sitter jeg nå her, da. Alene, i en leilighet hvor samboeren i løpet av dagen har vasket og brettet klær og tatt oppvasken, og nyter en øl og har Keane på behagelig høyt nivå på anlegget. En bra fredag. Tror nesten jeg må ha en whisky.

Sutring om styret i Helse Sør-Øst RHF

2007-03-21T20:08:00.000+01:00

Sylvia Brustad offentliggjorde i dag det nye styret i Helse Sør-Øst RHF, den nye helsegiganten som har sett dagens lys etter sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst. Styrets leder blir universitetsdirektør Hanne Harlem, og styrets nestleder blir banksjef Harry Konterud.

På Dagsrevyen i dag er Arne Saastad, ansattrepresentant i styret ved Aker Universitetssykehus, kritisk til at styret toppes av personer "med næringslivsbakgrunn". Han hadde håpet at sammenslåingen ikke var en effektivisering og en rasjonalisering, men at det skulle sette fokus på et bedret pasienttilbud.

Her er jeg litt usikker på om Arne Saastad holder tunga rett i munnen. Om du leser dette Arne, så tenk over følgende:

- Styret skal legge strategiske føringer, ikke gipse, sy, og ta blodprøver. Da er det kanskje greit å la noen som er gode på å styre sitte med nøkkelposisjonene i et styre. Styret vil uansett måtte forholde seg til medisinfaglige vurderinger fra fagmiljøene, men når det er snakk om å gjøre valg trengs det ikke nødvendigvis doktorgrad i medisin, men derimot evnen til å vurdere problemer opp mot hverandre og i forhold til en gitt kurs. Å sitte i et slikt styre betyr at du skal sørge for å få mest mulig igjen for de ressursene du legger igjen. Hvem er det som er best trent i denne tankegangen? Det offentlige eller det private næringsliv? Jeg ville vel også vært forsiktig med å si at Hanne Harlem er "fra næringslivet" når man ser på CV'en hennes.

- Skulle jeg se på egnetheten ved dette styret er det helt andre ting jeg ville sett på som kritiske enn det Saastad påpeker. For eksempel at styret består av 16 medlemmer, som er minst 6 for mye etter min smak. Av disse 16 er 6 politisk utnevnte representanter med hver sine politiske partiprogram. Jeg er igrunn veldig glad for at det er Hanne Harlem og ikke jeg som skal prøve å holde i tømmene i et slikt styre...

- Når Saastad tydeligvis mener at effektivisering/rasjonalisering er det motsatte av god kvalitet, skyter han i mitt hode utenfor blinken, ja faktisk på feil skytebane. Det er et utopi å alltid ha tilstrekkelig med midler uansett om man er i det private elelr det offentlige. Følgelig er effektivisering en måte å få mer helse ut av hver krone. Et annet ord for effektivisering vil jeg si er kvalitetsstyring, og det er essensielt å drive med uansett hvilken statlig eller privat virksomhet man snakker om, og helseforetakene er definitivt ingen unntak, snarere tvert imot.

Så Arne Saastad og alle dere andre som er kritiske til det nye styret: Ønsk Hanne Harlem og resten av det nye styret velkommen, og håp på at de skal effektivisere så mye og brutalt at vi som pasienter og kunder får mest mulig igjen for det vi legger igjen av skattekroner.

Meme: Ting jeg gleder meg til

2007-03-21T19:07:00.000+01:00

Stine har fortalt hva hun gleder seg til, og lurer på hva jeg gleder meg til også. Forsåvidt interessant at hun spørr sin egen samboer om slikt via bloggen, men nå er det ikke første gang vi har kommunisert via nett. Da vi studerte hendte det både titt og ofte at vi kommuniserte via msn/icq/irc selv om vi satt én meter fra hverandre.

Men til saken...

Jeg gleder meg til:
- Påskeferien
- Ferie til Singapore i mai
- Hver eneste helg framover
- Sommeren
- Grillsesongen

Dette kan vel sammenfattes som fritid med godt vær. Jeg mistrives definitivt ikke på jobb, men jeg hadde ikke tenkt meg om to ganger om jeg hadde blitt tilbudt mer fritid uten at det hadde fått noen økonomiske konsikvenser for meg.

Jeg gleder meg også til:
- At nettavisene begynner å gå lei av å skrive om Lene Alexandras pupper
- At jeg skal bli kvitt de basiluskene jeg har i kroppen
- Neste bok av Jo Nesbø
- Nest smakskveld (som beskrevet her og her)
- å komme meg på fjellet igjen
- Å legge meg i helt rent sengetøy

Dette er iallefall litt av det jeg gleder meg til. Nå gleder jeg meg til å høre hva Constanse
og Tevanga gleder seg til.

Kos med leven

2007-03-20T20:09:00.000+01:00

I løpet av dagen har våre nye naboer på andre siden av soveromsveggen vært hjemme. Siden også både jeg og samboeren har gompet rundt hjemme med tett nese og tett hode har vi ikke kunne unngå å få med oss at naboene ser ut til å et sunt og godt forhold til hverandre. Siden i dag morges har vi hørt en høylytt rytmisk sengeknirking ikke mindre enn tre ganger, og jeg ser ikke bort fra at det også har skjedd flere ganger siden vi ikke har stått i lytte-modus hele dagen.

Nå tror du kanskje jeg enten irriterer meg over dette fenomenet eller at det gjør meg opphisset. Slapp av. Jeg kunne nok funnet på å dumpe en liten boks med symaskinolje ned i postkassen deres, men ellers er har jeg et avslappet forhold til det hele. Jeg lar meg selvfølgelig imponere over utholdenheten, men det er nok en stund før jeg borrer kikehull i veggen i smug.

Men det er noe med slike gladlyder som gjør meg rolig til sinns. Tidligere leide vi en leilighet i kjelleren i et hus med tre unger, og som unger flest løp de i trappa som elefanter og lagde masse lyd på trampoliner. I dag bor vi en blokk med lite unger og generelt lite nabokontakt, og er det noe jeg savner, er det litt liv. At ungene ikke skriker på natta eller at man slipper å bli vekket av høylytt stønning klokka tre om natta er selvfølgelig essensielt for nattesøvnen og følgelig den generelle trivselsfaktor, men om dagen er det flott med litt liv.

Jeg innså i dag, midt mellom gnukk og gnikk at jeg er utrolig dårlig kjent med naboene mine. Så nå er planen klar: Når det blir litt varmere i været skal vi kjøre i gang en grillfest i bakgården. Da kan vi endelig få hilst på herr gnikk og fru gnukk og alle de andre man smiler til på vei til søpla, men som man ikke aner hva heter en gang. OG er vi riktig heldige kan det hende at det gjør at folk trives så godt at de vurderer å bli boende i toromsleilighetene sine selv om de får barn (Jeg drar iallefall den konklusjonen at det er en sammenheng mellom høylytt romstering tre ganger om dagen og høy omsetningshastighet på boligene i blokka). Så om et par-tre år, ja da har vi kanskje barn som løper i trappene her også.

Snowboard strider mot menneskets natur

2007-03-19T11:49:00.000+01:00

I helga prøvde jeg for første gang i livet snowboard.

Det var en vond opplevelse.

Sammen med instrultøren Christian dro jeg og Stine (husfruen) opp i bakken på Kvitfjell for å lære hvordan man skal manøvrere seg nedover bakken stående med begge bena fastspent på et halvannet meter langt brett.

La oss med en gang fastslå at det strider grundig med menneskets natur å bevege seg på denne måten. Vi er rett og slett bygd for å ha både nesen og tærne pekende i fartsretningen. Leksjonen med vår venn Christian varte i 50 minutter, og på denne tiden klarte vi å komme oss opp en av kvitfjells korte T-krokheiser og ned igjen. Underveis fikk jeg opp såpass ballanse at jeg klarte å skrubbe meg nedover bakken og skli fra side til side, men jeg hadde ogsåflere ublide møter med en steinhard kunstsnøbelagt bakke.

Å svinge fikk jeg ikke helt dreisen på, og jo lenger ut på dagen vi kom ble bakken hardere og hardere, kroppen mer sliten (en gryende forkjølelse tappet også sitt av energireservene) og motet svant hen. Etter tre timer kunne vi oppsummere følgende:

Innskudd (per pers):
- Heiskort: 385
- Leie brett: 295
- Instruktør: 275

Dette fikk vi igjen for dagen:
- 3 turer i heisen
- Jævlig vond rumpe og vonde håndledd
- Ekstremt basic snowboardferdigheter uten svinging

I det hele tatt en dyr måte å ødelegge sin egen kropp. Antakelig går jeg for alpinski eller snowblades neste gang.

Men for å ikke svartmale helt skal jeg også si et par positive ting om snowboard:
- Du ser ganske røff ut når du poserer med brettet støttet opp mot skuldra.
- Snowboardsko gjør seg mye bedre på afterski enn alpinsko. (Dog hjelper det lite når du har pådratt deg en effektiv gangsperre etter fall nummer 10 på rumpa.)

Akevitt-testen

2007-03-03T16:05:00.000+01:00

Etter en vellykket whisky-testing, var det i går klart for årets første akevittsmaking. 8 sorter akevitter, plukket ut med god hjelp fra mitt lokale vinmonopol skulle til pers.

Som tilbehør brukte vi i tillegg øl, rakfisk i lefse med egg og purre, fenalår, ølpølser og seranoskinke.

Her er akevittene som ble testet med kommentarer fra deltakerne:

1 - Aalborg Jubilæums Akvavit:

Leverandøren mener:
Lys gyllen. Aroma preget av sitrus, sitronskall, hint av stjerneanis og karve. Balansert, bløt stil, god lengde. Middels fylde

Panelet kommenterer:

Karve
Enkel
Ikkje kjempefavoritt i mine smaksløker
Dritkjip
Sitrus WC-blokk/borte
Kjerringakevitt
Alt for mild
Sur klementin
Balanse
Kongen av Danmark
Mild og litt sitrus
Feig

2 - Simers Oslo Aquavit

Den store aquavitguiden mener:
Dyp gyllen farge, fint avstemt duft av krydder med hovedvekt på karve og med overtoner av vanilje, sherry og anis. Komplekst og kraftig krydderpreg, fint avrundet.

Panelet kommenterer:

Nydlig
Sterk
Såpe
Vanilje
Sterko og kraftig
Anis/tre kors
Mørkeblå
Enda mer fantastisk.
KAramell/sterk
Audi
Jelakevitt uten Bergen
Skotsk

3 - Gilde non plus ultra

Den store aquavotguiden mener:
Dyp gyllenbrun farge, rik og rasepreget aroma med fremtredende vaniljepreg. Fyldige, godt integrerte smakstoner, lang og harmonisk ettersmak

Panelet mener:
God
Pepperkakedeig/kjempefin
Rund og fin
[uforståelig]
Sølvgrå
Fantastisk
God aquawhisky
Gå til gilde
Cognac/drink
Fisk
Stramt/ekkelt/såpe
Best alene

4 - Simers taffel

Den store aquavitguiden forteller oss følgende:
Helt lys farge, kraftig krydderduft med hovedvekt på karve. Smaken er kraftig og kompleks med elegant avrunding.

Panelet mener:
- Var korka forseglet?
Sterk sitronbrus
Oppskrytt ouzo
Heimert
Rosa
Vodka
Syntetisk
En god nest sisteplass
Ikke akevitt
Buss/brekning/hotell
Glad, men faller utenom testen
NEI!
Fjortissfyll med mor/sitron

Kommentar til aquavitguiden: Tilsvarende bruk av beskrivelsen "leilighet med potensiale" brukt av ikke-autoriserte eiendomsmeglere.

5 - Steinvikholm aquavit

Den store aquavitguiden beskriver:
Gyllen farge, kompleks og god avstemt krydderkarakter med fin avrunding integrert røykpreg

Panelets dom:

[ufrståelig] fylde
Hakket men mintgrønn
Semigyllent Krap
Brunringen
Skitten sprit
Rått
Rå, ubehandlet sprit
Piker, vin og sang
Ta et bad du også frøken
God til skinke
Ekkel
Flappers/Sverige - tårer/klassiker/min første kjærlighet
Ett ord: Middels
Utdatert

6 - Gilde Taffel

Den store aquavitguiden beskriver:
Klar, med aromatisk duft. Diskret karvepreg med innslag av anis og sitrus.

Panelet uttrykker:

Brun
Beste av svak såpe
Bleik
Anonym med hint av brekning
Elendig
NEI!
Langt ute
Mindre minner
Fåreskinke på låret
Feil introduksjon
Vevdalen den unge
Absolute karsk minus
Etter kloka 04.00
Gode gamle vodka med smak av sitron
Shit
-----
Krap

7 - Løitens sommeraquavit

Den store aquavitguiden beskriver:
Lys gyllen farge, duft av krydder og vanilje. Ren og mild krydderkarakter, avrundet stil.

Panelet kommenterer:

gj sn
Imponerer ikke
Sklir rett inni
Funka som faen, gjerne på en strand, sol, sommer, deilige damer
Lite av alt
Godt og han gav meg litt
Dritt dårligste piss æ noen sinne har smakt
Rund, enkel, god på smak
Ingenting, som et kvinnfolk du møter på dansen. Æ har itj løst men æ gjør det like vel. Må du så må du...
Tilsi passiv nøytral, men fyldig rund i svelget
Opå innsuget (metallic grå)
3.-plass/dobbelt
Utrolig godt
-||-
Soda great blandevann
Blandevann
Sigar
Mens
Jul, dog ok.
Mindre rå, god.

8 - Løitens linie

Den store aquavitguiden forteller oss:
Gyllen farge, rik, elegant duft. Solid dram med godt fatpreg og kraftig krydderinnslag. Flotte integrerte aromaer.

Panelet kommenterer:

Morra mi e fra Løten
Ribbe, medisterpølse
15 år..... deilig første gangen
Dette er standarden
Ikke avec
SVART
Skuffet
Urettferdig
Et par år til på fat
Fjellbekk
Ja
Treffer dårlig, dårlig kjøp
Pappa, altså det går ned. GEIR
Ikke ille, bedre enn det
Altså, dette er dette er nummer 1, det er nummer 2
Dette er en ærlig toer
God, den første
Referanseakevitt
God, men falt til nummer 2. Måler ikke opp mot den beste
NR 1!
A4
Kan ikke gi rettferdighet
Leiv Erikson
Sterk og krydret

Norsk rock er best på norsk

2007-02-24T10:42:00.000+01:00

Prinsesse Lea påstå at norsk rock er tøffest på norsk fordi norske band som synger på engelsk ofte ikke helt vet hva de synger. For min regning vil jeg påstå at så mye som 90% av norsk rockeband burde holde seg til norsk synging, men jeg vil tippe at under 10 gjør det.

Ett av bandene som definitivt burde holdt seg til norsk, er Malossi, som i går hadde releaseparty for sin første skive på Garage i Oslo.

Gutta fra Flisa i Hedmark har et artig konsept. De spiller grov rock med tekster som er inspirert fra livet i Flisa-skogen. Blant annet synger de om overlevevelseskniven kjøpt fra Hemtex-katalogen og om orginalbarten (barten som aldri har vært barbert). Konseptet er i utgangspunktet helt genialt og lynharry, men en litt halvslitent engelsk vokabular og uttale som engelsklæreren på ungdomsskolen på Flisa ville fått grøsninger av, fungerer det ikke helt i mine ører.

Under konserten satt jeg også igjen med en følelse av at jeg hadde hørt de fleste riffene i en bedre versjon før. Jeg hørte både Pearl Jam og Iron Maiden, og det er ikke noen stor tvil om hvilken tidsepoke gutta er vokst opp i. Problemet er at jeg har hørt disse bandene før. Jeg trenger dem ikke på nytt i en dårligere versjon.

Når i tillegg lydmannens prestasjoner fortjente en skikkelig omgang juling (et volum som hadde passet bra for å fylle Oslo Spektrum, en fremtredende skarptromme som bokstavelig talt gjorde vondt i ørene og en litt for høy vokal) og koring fra de øvrige bandmedlemmene var sur som sitron, tok ikke helhetsopplevelsen helt av.

Jeg har ikke kjøpt albummet, men jeg håper bandet får solgt ut de 3000 skivene de har trykt opp slik at de har litt penger til å komme igjen sterkere senere. Når de kommer med en harry-utgave på norsk skal jeg kjøpe skiva.

5 punkter for vellykket busstur.

2007-02-23T07:37:00.000+01:00

- Hold billetten eller penger klare når du går på bussen.
- Gå på foran på alle busser unntatt leddbusser.
- Ikke oppta mer enn ett sete i perioder med mye trafikk.
- Følg på bakover i bussen hvis det blir trengsel slik at det ikke blir en propp ved midt-døra.
- Trykk på stopp-knappen hvis du skal av

Hvor jævlig vanskelig er det egentlig?

Brått slutt

2007-02-22T20:31:00.000+01:00

Vår start i verden er som regel planlagt. To mennesker skrubber kjønnsorganer mot hverandre, og vips er det er barn i magen. Om man ikke har planlagt øyeblikket for befruktning, har man iallefall ni måneder med venting foran seg hvor man kan planlegge og legge til rette for at et nytt liv blir til.

I den andre enden av livet er det derimot litt verre å planlegge. Vi lever selvfølgelig ikke evig, men eksakt slutt-tidspunkt for vår gjerning på jorden er for de færreste ukjent. Ved mindre man for eksempel bor i Texas og har nasket sjokolade tre ganger og blitt tatt for det, da.

Det gjør vondt å miste noen som står en nær. Det gjør vondt å vite at en del av nettverket forsvinner og at en velpleid sosial relasjon plutselig ikke er verdt noe. For hva er det som gjør vondt? Er man lei seg på den dødes vegne eller er man lei seg for sin egen del? Forsåvidt spiller den unnenforliggende grunnen liten rolle når man sitter der med klump i halsen og kjenner det presser under øyelokkene. For meg handler sorg i en dødssituasjon like mye å ha medfølelse med andre sørgende som å faktisk sørge over den døde selv.

Men uansett kommer døden som regel uventet, og det gjør vond. Den slår deg på en eller annen måte i trynet enten du vil det eller ikke.

Tenk om vi kunne planlegge like godt i begge ender av livet...

O hei hvor det går

2007-02-13T20:27:00.000+01:00

Jula er ikke mer en halvannen måned bak oss, og jeg er allerede tom for energi. Storartet, hva?

De siste ukene har vært et ork, og på toppen av det hele ser det ut som kroppen jobber litt ekstra på høygir for å bli kvitt noen basilusker som har sneket seg inn. I går sloknet jeg i sofaen etter middag og var i det hele tatt litt utafor. I natt lå jeg urolig og våknet av naboens vekkerklokke litt over klokka 6. Jeg var knust og kvalm og visste ikke helt hvor jeg skulle ta vegen. (Men kryss i taket: Ryggen var tilnærmet bra. Noen lyspunkter finnes det jo alltid...) Da klokka ble halv åtte og jeg egentlig skulle vært på jobb, tok jeg avgjørelsen om å la kroppen få jobbe med problemet uten å hverken være smittefare for kolleger eller stresse kroppen unødig.

Jeg sovnet igjen og sov som en stein til halv tolv, og var fortsatt et vrak da jeg våknet. Sakte men sikkert kom det seg da, og i tre-tida følte jeg meg sån noen lunde og begynte å kikke på et par jobb-saker.

Og dette er en melding til influensaen, hosten, snørret, fugleviruset og alle andre kilder til ubehag:

JEG HAR IKKE TENKT Å BLI SYK NÅ.

Så vet dere det. Bare ligg unna.

Frøkna skulle både på trening og et møte på jobb på kvelden, så jeg har igrunn fått sulle alene hjemme hele dagen. Halv åtte tasset jeg på butikken etter å ha finlest ukens brosjyre fra Ica Maxi, og planen var å kjøpe både ørret, torsk og rødspette som alle ble solgt for 50 kroner kiloen. Samt bananer, mozarella og litt mer.

Vel hjemme var det bare å fine fram kniven og begynne å dele opp ett kilo torsk og ett kilo ørret. Med stor iver og nykvesset kniv kastet jeg meg over sakene, og stod til slutt igjenn med passe porsjonspakninger med ørretkotelletter og torskefileter, samt et godt hakk i venstre pekefingernegl.

Frøkna og jeg har også begynt å føre matregnskap for å finne ut hvor pengene faktisk blir av. Og hittil er det som fryktet: Vi bruker mye penger på mat. I SIFOs standarbudsjett skal en mann og en kvinne i vår alder bruke ca 3650 kroner på mat. Hittil i februar ligger vi på 2420, og vi er ikke en gang halvveis i måneden. Selv om vårt beløp inneholder litt mer enn mat (bakepapir, shampoo osv), gjør min lunsj, fyllemat og andre gastronomiske utskeielser utenfor Kiwi og Ica sine vegger at beløpene nok er ganske sammenlignbare. Enten er beløpene til SIFO for forsiktige, eller så har vi et rimelig stort innsparingspotensiale.

Og sånn går nu dagan....

Ølstafett - rykk tilbake til start.

2007-02-04T13:28:00.000+01:00

Som flere har fått med seg, er vi nå inne i nok en stafett-periode. Og siden stafett som fenomen er en yppelig måte å sørge for variasjon på, er jeg sterk tilhenger av dette.

Som dere kanskje også har fått med dere, bor jeg på Sandaker i Oslo. I motsetning til Kirkenes hvor jeg bodde før, har Oslo et noe bredere utvalg av vannhull. På grunn av det store utvalget er det følgelig svært mange av stedene jeg ikke har besøkt, og sammen med kamerat Ståle satte jeg derfor tidligere i vinter en målsetning om at vi skulle pøbbe oss til Grønland i flere etapper for å bli bedre kjent. Konseptet er ikke ulikt Tom Waits-løpet, men løypa er noe lenger.

Før jul startet vi med friskt mot og begynte vandringen nedover Torshov. Standarden på stedene var mer eller mindre lik, men med enkelte steder som var mer brune enn andre. Pilspriser fra 29 til 48 kroner for halvliteren. På første runde kom vi oss ned til Zen restaurant som ligger rett på oversiden av Ring 2.

I går var det igjen klart for å ta på seg stafettskoene og vandre seg beruset. Men denne helgen ble det uten Ståle som feiget ut og helelr valgte deltakelse i et 30-årslag. Derimot ble Håvard med. Og siden Ståle har planer om å være med senere og Håvard var ny, tok vi sammen beslutnigen om at vi skulle starte på nytt.

Første stopp ble Sandaker Kro, som jeg er litt usikker på om vi tok med sist. Vi kom oss også innom Never Mind Sushi som jeg også tror ble hoppet over i først runde. I alt var vi innom 7 steder på veien, og som sist endte det på Zen. Irriterende nok klarte jeg igjen å glemme notblokk, så jeg husker dessverre ikke navnet på alle stedene. Jeg vil imidlertid anbefale de som er skikkelig tørste å ta deg en tur innom et sted som ligger på høyre side når du går nedover Torshov. Det er en trapp opp i inngangen, og jeg tror bygget er gult. Stedet har et svært voksent klientell, og jeg ser ikke bort fra at majoriteten av kundene er stamkunder. Antakelig har dette med pilsprisen å gjøre, som jeg mener å huske at lå rundt 35 kroner. På forrige runde luktet stedet urin, noe som ble særlig påtrengende ved bordet som Ståle og jeg hadde rett ved do-dørene. Denne gangen satta Håvard og jeg oss derimot rett ved baren, og ved et toalettbesøk ble det også avdekket at den påtrengende lukta var fjernet.

Håvard og jeg ble sittende å diskutere hvor langt vi var fra byen sammenlignet med avstanden fra sentrum til Etterstad. Vi spurte om bartenderen hadde et kart av noe slag, og han foreslo telefonkatalogen. Her fant vi ikke noe kart, men takket for forslaget. Fem minutter senere kommer bartenderen tilbake med en kartbok over Oslo med beskjed om at han hadde vært ute i bilen og hentet. 10 poeng for innsats!

Neste etappe går ned mot Birkelunden, men her må vi ta noen valg. Skal vi kun gå innom stedene som ligger i gata som trikkeskinnene går i og pubber i umiddelbar nærhet av disse, eller skal vi også ta barer i som ligger i gatene rundt. I første omganger det ikke noe vanskelig problem, men når vi kommer ned til Olaf Ryes plass vil det bli det.

Hvordan at tjene penger

2007-02-01T20:07:00.000+01:00

1. Kjøp en leilighet slik som jeg og min bedre halvdel gjorde. (Vi kjøpte den for drøye 1,6 millioner)
2. Riv ned og flytt et par vegger, tett igjen en dør, sett opp ny kjøkkeninredning og puss opp badet.
3. Kall Sandaker for "Øvre Torshov" og legg den ut for salg igjen.

Grums

2007-01-31T18:04:00.000+01:00

Fin dag.

07.40: Kikker ut vinduet. Regn. Konkluderer med at det er for kaldt med bare regnjakke, og orker ikke balle med fleecejakke på utsiden. Konklusjon: Paraply.
07.47: Innser at det er på tide å komme seg til kiropraktor.
07.50: Setter av gårde, slår opp den flotte fine paraplyen fra Ikea og vasser bortover i vått salt-slafs og stedvis såpeglatte partier.
07.53: Innser at bare én av mine to telefoner ligger i lommen. Og det er selvfølgelig den kritiske som ligger hjemme. Fortsetter mot kiropraktoren.
08.01. Ankommer utenfor kiropraktoren. Slår ned paraplyen, og rister den. På grunn av ekstra tyngde i vann som har fryst til is oppå paraplyen mens jeg gikk, knekker paraplyenrett over håndtaket. Ekte kvalitetsvare.
08.03: Sitter på benken hos kiropraktoren. For femte gangen på rad prøver han å knekke opp et stivt ledd i ryggen, og for femte gang må han prøve tre ulike måter før leddet i det hele tatt får noe som helst bevegelse.
08.26: Trasker hjem igjen med brukket paraply for å hente telefon.
09.01: Setter meg på bussen.
09.21: Ankommer jernabanetorget. Innser at hanskene ligger hjemme og at grus er noe Oslo kommune mangler ressurser til å fordele ut over Norges mest treffikerte kollektivknutepunkt.
09.28: Drasser meg inn døra på jobb og finner en rekvisisjon for innkjøp av en stol i hyllla mi som naturlig nok ikke kom meg i hende tidligere, slik at jeg kunne stoppet på veien og plukket den opp.
09.38: Returnerer ut. Fortsatt ingen hansker.
09.46: Ankommer fysioterapi-senteret hvor stolen skal hentes. Prøver å få tak i fysioterapeut som har stolen. Ingen lykke. Setter meg ned og venter i tilfelle han dukker opp etter en pasientbehandling.
10.00: Etterlyser mannen.
10.07: Fortsatt ingen mann.
10:15: Får beskjed om å lete i treningsstudio, finner mannen. Går for å finne stol.
10.20: På vei ut med en pappeske som er akkurat litt for stor til å bære komfortabelt.
10.35: Kommer inn på jobb igjen dyvåt av svette (varm jakke, plussgrader og ekkel bærestilling)
10.36: Ser at pappesken som er i ferd med å gå i oppløsning av regnet har smittet over på jakka, og at det er et helvete å få av det som har satt seg fast.

Og det var i det store og hele mine første tre timer i dag. Men nå har jeg i det minste en fin stol, og en rygg som kanskje holder seg myk et par dager (selv om jeg tviler etter pappeskebæringa).

Sliding dors

2007-01-23T21:28:00.000+01:00

Jeg har fått æren av å skrive første etappe i Nordstafetten.

----

*Mer masse til felt 4*, spraker det i walkie talkien, før sjefens stemme igjen er borte. Jeg fyrer opp gravemaskinen, tar et godt tak i stikka og kjører skuffa fast og bestemt ned i malmen som inneholder store mengder glukose. Maskina hoster og harker, men klarer seg utrolig nok gjennom arbeidet hver dag. I det fjerne synger fragglene en av de forferdelige glad-sangene sine mens de ligger i lagunen og later seg og forteller hverandre dumme ting. Hadde det ikke vært for oss doozere hadde vi hatt en verden bestående ene og alene av kaos.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg hater de fordømte fragglene. Som bærer av den tradisjonsrike røde hjelmen er jeg dog medansvarlig for å bli kvitt problemet. I flere år har vi nå jobbet med et byggverk for å sperre fraglene inne på et begrenset område hvor de sakte men sikkert kan dø ut alene mens vi tar i bruk resten av Berget for oss selv.

Problemet er bare at vi er under en tiendel av størrelsen av en fraggel. Vi må derfor gå sakte fremover, slik at de fargerike jævlene ikke legger merke til strategien vår. Og strategien er ganske enkelt genial. Grunnfundamentet til buret vi bygger er i stål. På dag- og kveldstid mens fragglene er mette bygger vi en konstruksjon i stål. Om natten og om morgenen bygger vi derimot videre på konstruksjonen med glukose-materialet. Fraglene er glade i sukker, og er nå i den tro at vi bygger for dem. Og det er jo forsåvidt helt riktig, men dette er en form for trojansk hest. Uten jul. Vrengt. Ja, du tar tegningen....

Ett av problemene vi har støtt på, er at fraglene ser ut til å bli avhengige av glukose. Særlig er det enkelte som spiser seg nesten ned til stålet. Vi har prøvd å gi gorgene betalt for å fange de som spiser mest, men de klarer ustanselig å slippe dem fri igjen. At noe så enormt som en gorg kan ha så lite hjerne er helt utrolig.

Å være gravemskinfører i Berget er en utfordrende jobb. Siden vi har flyttet resten av samfunnet lenger inn i fjellet hvor det er mindre attraktivt å bo, er jeg nødt til å ukependle. Kjæresten min, Dozer 4764 har uttrykt misnøye med at jeg er borte hele uka og bare ser henne i helgene. Men det er nå en gang et valg man må ta. Jeg akter, som min far, Dozer 3986, å gjøre min plikt for å få samfunnet vårt på fote igjen.

Jeg kunne ha valgt annerledes, for all del. Da jeg valgte å begynne på anti-fraggel-skolen for 6 år siden hadde jeg en rekke andre muligheter. Jeg kunne ha vært musiker, jeg kune vært vannselger eller jeg kunne vært grønn-dyrker. Men det ville vært en skam for meg å la samfunnets virus få herje vilt. Vi har nå bare to år igjen til buret er ferdig. Uten min innsats ville det tatt en måned lenger tid. Og en måned uten fragler er verdt å ofre noen år for.

Dørene er sakte med sikkert i ferd med å gli igjen for våre fargerike fiender.

Brenn Fraggler, brenn!

--------------------------------------------------

Oppgaven i Nordstafetten lød: "Sliding doors. Beskriv en dag i ditt parallelle liv som gravemaskinfører, gjerne med tilbakeblikk til det øyeblikket som endret karrierevalget." Om jeg har svart på oppgaven? Tjaaa, det kan vel kanskje diskuteres.

Uansett er neste mann på lista Alf Ivar Online, og Alf Ivar får herved oppgaven "Oppussing av mitt indre". Lykke til!

Fisk på land

2007-01-20T15:33:00.000+01:00

- Hjelp, jeg er en fisk på land, var den første tanken som slo meg da jeg våknet i dag morges. Munnen var som Sahara, leppene skrek etter lypsyl, huden var tørr og en ekkel dunking i både panna og bakhodet gav signaler om en noe dehydrert kropp. Jeg skiftet mellom forsterstilling og stabilt sideleie mens jeg ventet på å dø.

At jeg havnet i situasjonen er forsåvidt ingen stor overraskelse. Kort oppsummert bestod fredag kveld av følgende:
- 10 mann på besøk
- 12 flasker whisky/whiskey
- Prøvesmaking fra alle flaskene etter tur.

(Edit: Dette illustrer vel poenget helt greit)

Med unntak av én som forsvant tidlg, hang alle med på hele prøvesmakingen, og jeg har fått et ganske nyansert syn på denne brune drikken. Vi fikk prøvd både isley-whisky, higland-whisky og irsk whiskey. Vi fikk prvød singelmalt og blend. Og jeg fikk dessuten den æren av å kjenne hvordan whisky smaker i retur i dag morges.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at vi la testingen til en fredag, slik at vi fikk to dager å komme oss på. Men på tross av en litt slitsom morgen (klokka er nå fire og jeg har nettopp spist frokost), er dette noe jeg absolutt kunne tenke meg å gjøre igjen. At det er et sosialt behov for slike tilstelninger med ordentlig male bonding er også hevet over enhver tvil. En av festdeltakerne ankomm etter etter å ha kommet fra Mexico med fly samme morgen. Jeg synes uttalelsen "Blir det egentlig noen forskjell om jeg ikke sover på 36 timer i forhold til om jeg ikke sover på 24?" vitner om god sportsånd.

Nå er kroppen i ferd med å stabilisere seg, men jeg har en viss følelse at kroppen ikke skal få tilført alkohol igjen på et par dager.

It's hip to be square

2007-01-18T18:04:00.000+01:00

Dette er ryggen min etter å ha vært hos fysioterapeut i en hel time i dag.

Hva er så poenget med tapen?

Jo, det har seg slik at jeg sitter som en sacco-sekk når jeg jobber. Denne tapen som går mellom skulderbladene og et stykke ned på ryggen skal fungere som en ringeklokke for når jeg skal rette meg opp. Når tapen strammer på huden er det et varsel, og jeg retter meg opp.

Genialt enkelt. Pling, 270 kroner.

Nordstafetten

2007-01-18T11:02:00.000+01:00

Nordstafett er snart i gang igjen. Løp og meld deg på!

Platefetisjist

2007-01-17T20:27:00.000+01:00

Etter å ha stått på platekompaniet med en plate i hånda og lurt på om jeg har den fra før et par ganger, fant jeg ut at det kunne være lurt å ha med seg en lapp hvor alle platene vi har i huset er listet opp når jeg går og handler.

Så her om dagen satte jeg meg ned og begynte å registrere. Og sakte men sikkert registrerte jeg én og én plate til jeg i dag ble ferdig.

Jeg har etter hvert utviklet et kjærlighetsforhold til CD'ene mine. De står stramt alfabetiserte i hylla, og nåde den som lar plate og cover være skilt annet enn når plata står i CD-spilleren. Mange vil vel påstå at jeg er en dinosaur som har blitt slik platefetisjist i disse mp3-tider, men det er vel neppe det eneste man kan sette fingeren på hos meg.

Jeg liker å ha noe å holde. Noe å bla i. Noe som ikke forsvinner når disken tar kvelden. Og om 10 år står jeg der med en platesamling som er utdatert til fordel for et nytt fancy system.

Men den tid, den sorg.

Chili

2007-01-16T20:58:00.000+01:00

Note to self:
Når du har renset fersk chili, er det en dårlig deal å klø seg i nesen og ta på leppene. På den annen side er det jo en fordel finne det ut med nesen før man går på do...

Gym-nostalgi

2007-01-16T19:37:00.000+01:00

Gymgarderoben lukter sur sokk, og gir sammen med fellesdusjen og den litt shabby 70-tallsgymsalen en sterk assosiasjon til gymtimene på ungdomskolen.

Med tanke på hvor lite givende gymtimene på ungdomsskolen var, må jeg ærlig innrømme at det ikke var den beste assosiasjonen jeg kunne få. Mens jeg står der sammen med sju andre ansatte i Forsvaret og venter på at vi skal starte timen, begynner minnene å dryppe inn om hvordan man best mulig kommer seg gjennom en gymtime uten å bli sliten.

Forskjellen fra ungdomsskolen og min situasjon i dag er imidlertid vesentlig. Jeg gymmer nå helt frivillig. Jeg har med egen fri vilje troppet opp i denne slitne gymsalen for å bli med på fellestrening med fokus på mage og rygg. Og det trengs.

- Da skal vi begynne å varme opp litt, kommanderer instrukturen, og viser vei rundt salen. Jeg kjenner igjen situasjonen fra de tidligere tenårene og føler svetten presse seg gjennom panna. Rundt og rundt bærer det, men når vi først er i gang er det slett ikke så ille. I tillegg til at det faktisk er frivillig, hjelper det forsåvidt også å bli jaget fram av en veldreid frøken i 20-årene istedenfor en hårete mann i 40-årene med trang shorts.

I løpet av en hel time gikk vi gjennom sirkeltrening akkurat som på skolen, og jeg jobbet det jeg kunne, selv om refleksene sa at jeg egentlig skulle legge meg på gulvet og slappe av når instruktøren snudde ryggen til. Men plutselig var hun der ved siden av deg og piffet deg opp litt.
- Hev ryggen litt til. Kjenner du at du ikke henger på skuldrene nå?
Joda, ikke noe problem å kjenen forskjellen. Istedenfor litt svai i ryggen og piplende svette, fikk jeg rett rygg, skjelvende knær, tung pust og silende svette.

Men om jeg har godt av det? Så definitivt. Jeg føler meg som en klump ribbefett med visne løv som armer og ben. Ryggen har stivnet, og det eneste som skiller meg fra min bestemor på over åtti, er en litt bedre hukommelse.

På en runde med knebøy kunne jeg også konkludere med at ikke bare overkroppen min som trenger litt tøy og bøy.
- Du burde nesten prøvd yoga, konkluderte instruktøren da jeg hang med rumpa høyt i været og musklene i lår og legger strammet til.

Totalt sett var det en positiv opplevelse å gå fra stasjon til stasjon i sirkeltreningen. Jeg tror jommen jeg skal gjøre det neste uke også.

Fisk på magen

2007-01-14T00:57:00.000+01:00

For et par dager siden ble jeg oppmerksom på en kasse full med fisk som var plassert oppå magen min mens jeg sov. I kassa lå det stablet fisk i to høyder. Mens jeg lå der og så på fisken, begynte plutselig den ene å bevege seg, og jeg uttrykte høyt og klart til samboeren som lå ved siden av meg:
- Stine, jeg har rå fisk på magen!

I det jeg sa det innså jeg at det egentlig var levende fisk jeg skulle si, ikke rå. Men på tross av feiltakelsen, greide jeg ikke å rette meg selv.

Derimot kom det et spørsmål fra min høyre side hva jeg egentlig snakket om, og i det fiskekassen smuldret vekk, innså jeg at jeg nok en gang hadde snakket i søvne, og jeg svarte henne at det var en drøm eller noe. Hun begynner jo å bli vant til slikt etter at jeg har kastet slanger og ligget i fosterstilling i et hjørne for å unngå rullende steiner.

Men nå var hun litt amper i stemmen. Hun sto opp og gikk på do, og jeg forsvant ut i tåkehavet igjen.

Så ble jeg med ett vekt av frøkna som kommer inn igjen og spør meg med irritert stemme
- Hvorfor måtte du vekke meg?
- Jammen det er jo lenge siden, svarer jeg på måfå og svimer av igjen.

Dagen etter fikk jeg forklart at den lange pausen fra hun gikk til hun kom tilbake hadde tatt ca 30 sekunder.

RSS/atom-leser fra Google

2007-01-13T22:45:00.000+01:00

Da jeg i dag kikket innom Google labs, fikk jeg meg en særdeles god overraskelse. Jeg har i lenger tid vært ute etter en web-basert RSS/Atom-leser siden jeg ofte bruker forskjellige maskiner.

For de av dere som ikke vet hva er en RSS- eller atom-feed er, skal jeg prøve å gi dere en kort forklaring:

(For ordens skyld kaller vi både RSS- of Atom-feeder her for RSS. Om du er over middels interessert klarer du sikkert å finne ut forskjellen uansett)

En RSS er en måte å vise nyhetsoppdateringer på. En rss-fil, som er en spesiell type XML-fil, oppdateres når det legges ut nytt stoff. Typisk gir RSS'en deg nyhetsoverskriften og de første linjene av nyheten, men den kan også inneholde hele saker.

En RSS-fil kan normalt åpnes rett i en internett-browser, men dette gir deg veldig lite fordi man da vil få med all XML-kodingen i fila, samt at man bare kan oppdatere én og én kilde. RSS blir derimot et glimrende format når man åpner det med en egen RSS-leser. Dette kan være enten et frittstående program, integrert i en web-browser (slik som i Opera og Safari), eller være add-ons til browseren. Uansett vil man kunne lage en liste med flere RSS-filer. Hele lista sjekkes så på én gang, og du får beskjed om det er kommet nye nyheter, og mulighet til å lese hele eller deler av saken rett direkte, eller gå inn på websiden saken referer til.

RSS er gunstig å bruke til blant annet nyheter og blogger.

Ok, nok om RSS. Trenger du å vite mer, les for eksempel her, her eller her.

Uansett, tilbake til saken.

Google Labs har uten at jeg har fått det med meg nemlig laget nettopp en online RSS-leser, kalt Google reader. Jeg har i dag også holdt kurs for mitt genetiske opphav om fortreffeligheten med koblingen mellom G-mail, kalenderen, og de andre tjenestene til Google. Nå har jeg i tillegg til Google Reader også funnet en annen fabelaktig greie. La oss se på et lite scenario:

Du skal lage et dokument som du vil dele med andre slik at de også kan redigere på det. Du oppretter dokumentet i Google Docs and Spreadsheets og sender en invitasjon til andre som de også får rett i G-mailen sin. Men så vet du ikke når folk er inne og gjør rettinger, og hvilke rettinger de gjør. Hvordan holde oversikt over dette uten å sjekke dokumentet jevnlig?

Jo, du går inn i Publish/publisér-fanen i dokumentet, kikker nederst på fanen og klikker på "Subscride". Og voila får du tilgang til en egen RSS-feed for dokumentet.

Og hvor gjør du av denne? Jo, den putter du selvfølgelig inn i Google Reader sammen med resten av RSS-feedene dine.

Slave av Google sa du?

Hvor går pengene dine?

2007-01-13T21:45:00.000+01:00

En tidligere kollega av meg presenterte en gang et forslag om at alle som betaler skatt skulle få øremerket sin del av det pengene ble brukt til. For eksempel kunne mine skattekroner gått til drift av indre knølhøl barne-og ungdomsskole, dine kunne gått til arbeidsledighetstrygden til Signe på Toten, mens noen andre betalte en bru på vestlandet, gav penger til u-hjelp, betalte hjemmehjelpen til psykisk utviklingshjemmede Arne og så videre.

På denne måten kunne du selv få en følelse av at du betalte skatt til noe håndfast. Du kunne også sett at du betalte trygda til Signe på Toten to år på rad, og tenke over at det var rart at hun ikke var i arbeid nå. Så kunne du ringt henne og lurt på hvorfor hun ikke var i jobb, og piske henne i gang til å søke jobber eller finne alternative løsninger til å gå hjemme å tygge drøv på din regning. Du kunne rett og slett fulgt opp din del av statsbudsjettet og sørget for at pengene ble brukt fornuftig.

Dette ville antakelig møtt litt motstand i samfunnet på grunn av personvern og en statsforvaltning som er redd for å gjøre ting effektivt, men tanken på å se hva pengene brukes til er jo god.

En løsning som nok hadde vært litt mer spiselig, var om man kunne laget en visning som brøt ned statsbudsjettet og reell bruk i flere nivåer. Dette ville vært en mer praktisk måte å se ting på. Man kunne klikket seg ned omtrent som i en filstruktur i windows, og sett totalt forbruk for hele mappen, og gått videre ned i undermapper. Dersom man i tillegg kunne koblet dette mot mål og resultater for det pengene skullebrukes til, ville man fått en god oversikt over hva pengene ble brukt til, og fått et kraftig verktøy når man skulle velge hvilket parti man skulle stemme på ved et valg.

I praksis er dette informasjon som er mulig å skaffe seg i dag også, men det er vanskelig å se sammenhengen svart på hvitt når man må hente inn informasjon på flere måter. ET utopisk ønske hadde vært å få hele statsforvaltningen inn i et ERP-system slik at man kunne følge kontantstrømmer klart og budsjettere og følge opp i forhold til de målene man setter seg. Med en sterk offentlig forvaltning og en konstant kritikk av ressursprioriteriner trenger vi rett og slett et bedre system for å følge opp.

Langt ned

2007-01-10T20:57:00.000+01:00

Her om dagen var det en nabo som tok selvmord ved å hoppe fra taket på blokka. Egentlig litt rart å tenke på. Jeg vet jo ikke en gang hvordan jeg skal komme meg opp på taket. Og tanken har ikke slått meg at det er en mulig måte å drepe seg selv på å hoppe fra taket. Gården er jo bare fire etasjer. Man kunne jo risikert å overleve når man lander.

Etter å ha leste bok A long way down av Nick Hornby har jeg fått et litt nyansert syn på det å ta sitt eget liv. I boka følger vi fire personer som tilfeldigvis møtes på toppen av et høyhus hvor de alle planlegger å hoppe over kanten. Istedenfor å hoppe går de sammen ned igjen.

Det kan være lite som skiller liv og død. Mon tro om naboen hadde latt være å hoppe om man hadde møtt noen der oppe på taket?

Fem ting du ikke visste om meg

2007-01-06T15:32:00.000+01:00

Den siste uka har gått fort, og i tillegg knelte internettleverandøren min Get her om dagen, så det begynner å bli noen dager siden Constanse tagget meg i posten Fem ting du ikke visste om meg. Nå er det sjeldent jeg klarer å holde noe for meg selv, så alle disse punktene vil neppe være like ukjente for alle Jeg har også lurt inn en luring.

So, here we go:

1: Jeg kan spille popcorn på minst fem ulike måter med hodet mitt. Ved å dunke på pannen, tromme på kinnene, knipse på tennene osv.

2: Jeg er kollektivtrafikk-nerd. Jeg kan studere rutetabeller, rutekart og følge med busser og trikker som passerer med stor interresse.

3: Jeg vurderte å gå over fra lengdeløpsskøyter til kunstløp en gang på barneskolen. Jeg prøvde aldri, og innser i dag at det kanskje var like greit at jeg ikke prøvde kunstløpskøytene. Antakelig ville det vært et sosialt selvmord.

4: Jeg var også en danseløve på barneskolen. Til slutt hadde jeg kommet så langt på danseskolen at jeg måtte begynne med sportsdans om jeg skulle komme lenger. Jeg droppet det, og så kom puberteten. I dag kan jeg knapt nok stokke det ene benet foran det andre.

5: Jeg får tårer i øynene av romantiske komedier. Dessuten får jeg vondt inni meg av pinlige scener.

6: Jeg er avhengig av Hotell Cæsar. Om jeg ikke får min daglige dose med Juni Lunde og Ninni, sover jeg dårlig om natten. Jeg har fått med meg hver eneste av de siste 382 episodene.

Fantastisk selvironi fra dagbladet.no

2007-01-02T21:49:00.000+01:00

Dagbladet.no har i lengre tid nå fulgt i TV2 Nettavisens spor og blitt et stadig større makkverk. For å stadig understreke hvorfor man skal lese nyheter andre steder, har de laget flere egne aviser-i-aviser, som for eksempel kjendis.no. En god pekepinn på seriøsiteten til dagbladet, er å se på andelen kjendis.no-artikler på forsiden. Til tider er denne faretruende høy.

Men nå er det jo ikke kritikk av dagbladet jeg skulle komme til, men en liten klapp på skuldern til journalist Jan Omdahl som i dag har skrevet en artikkel med tittelen "Gjør-det-selv-porno tar av på nett". Artikkelen beskriver tjenestene PornoTube og EroShare som skal være pornoindustriens svar på YouTube og Flickr.

Om dette er stoff som gjør seg på forsiden av dagbladet.no skal være usagt (om du nå sitter i åpent kontorlandskap og her klikket på linkene over er du kanskje av dem som mener at det ikke er det), men artikkelen slutter med et fantastisk flott statement der hvor det normalt står at dagbladet.no ikke er ansvarlig for innholdet på sider de linker til. I artikkelen til Jan Omdahl står det nemlig i kursiv på slutten:

Både PornoTube og EroShare inneholder grovt pornografisk materiale. Dagbladet.no lenker ikke til sider med slikt innhold. Vi understreker også at vi ikke selv har sett disse sidene, men bare hørt om dem fra en stygg onkel i Inn-Trøndelag.

Applaus for dagens mest kretive statement fra dagbladet.no!

En vårblomsts bekjennelser

2007-01-01T20:03:00.000+01:00

Hum, sovnet jeg ikke nettopp?

Merkelig.

Det er jo varmt, jo. Vel, kanskje tiden har gått fort. Det kjennes jo ut som det er april. Og jeg skal jo våkne i april.

Jeg er jo våt rundt bena. Da må det jo regne samtidig som frosten må være borte. Da må de jo definitivt være april.

Ja, det er nok april. På tide å strekke litt på kronbladene.

*gjesp*

Sånn... Der var bladene ute. Fy søren så deilig det er å vifte med de gule kronbladene mine i vårsola.

Men hø? Hvor ble det av sola?

Det var da en lang natt... Den skal da ikke være så lang? Velvel, nå er den jo over.

Hum... Jeg har masse nektar, og jeg gjør meg klar for å putte pollen på den først bien som kommer på besøk. Det kiler så godt når de setter seg og brummer.

Neimen pokker da, hvor ble det av den sola?

Hæ? Sludd? Brrr....

Ah... Der kom sola igjen... Da er det bare å vente på biene.

Trallala...

Svisj, svosj, fillibombombom...

Bier, hvor blir dere aaaa-aaaav?

Haaaallooooo?

Hallo?

.....

Første januar 2007, Levanger, Nord-Trøndelag. To gule blomster av en prestekrage-sort står og blomstrer for seg selv. Herlig vinter.

Bilberging på finsk

2006-12-29T20:58:00.000+01:00

Å ligge i en grøft med akutt slagside på bilen og snø på panseret er ingen koselig opplevelse. Når dette skjer in the middle of fucking nowhere med finsk som beste språk å kommunisere på, blir ting med ett enda mer tuklete.

Fram til i sommer bodde jeg i Kirkenes, endepunktet for E6 i nord. I motsetning til lenger sør er ikke E6 alltid den raskeste måten å komme seg fra A til B, fordi veien er lagt der den passet langs kysten, og den krysser ikke landegrensene. For en som skal vestover (mange tror at værkartet går fra sør til Nord, men Kirkenes ligger på omtrent samme lengdegrad som St Petersburg, og Finland som er én tidssone unna oss, ligger vest for Kirkenes) vil det derfor gjerne være like naturlig å kjøre via Finland som å følge kysten.

Da jeg bodde i Kirkenes hadde jeg hele Troms og Finnmark som arbeidsområde, og jeg hadde hyppige turer til Porsangmoen ved Lakselv, rundt 35 mil hjemmefra. Den naturlige måten å komme fram, var å svinge av i Neiden, krysse finskegrensa via Savettijärvi, Kaamanen, og videre til bake på E6 i Karasjokk.

Langs veien er det et hus i ne, men sjeldent med mindre en en kilometer mellom dem. Og mens fartsgrensene i Finnmark er veiledende, er fartsgrensene i Nord-Finland vill-ledende. Om ikke annet stemte de sjeldent over ens med speedometeret.

Fordelen med veien er at den er en snarvei, men bakdelen er at den ikke står høyest på det finske brøytevesenets prioriteringsliste, risikoen for ublide møter med rein er stor, og sist men ikke minst er området befolket av nord-finner.

På vei hjem fra Porsangmoen en vinterdag kjente jeg at jeg begynte å bli litt sigen, og fant ut at jeg skulle stoppe og hvile litt før jeg dro videre. Jeg kom rundt en sving, og fikk øye på en innkjøring som jeg ville stoppe på. Jeg bremset ned, men kom brått ut på et område på siden av veien med det ene hjulet som ikke var hverken nedkjørt eller brøytet. Resultatet var naturlig nok at jeg mistet styringen, og før jeg klarte å gjenvinne den, var firehjulstrekkeren omdannet til en halv-annen tonn tungt japansk grøfteubåt.

Om det bare er norske vegingeniører som har hatt stor tro på at norske bilister skal holde seg på veien, eller om det er svenske og finske ingeniører som er litt smartere vet jeg ikke, men jeg takket meg der og da lykkelig for at jeg havnet i en finsk grøft og ikke i en norsk. Etter å ha brøytet meg ned i bunnen av grøfta, krabbet bilen seg nemlig videre opp på den andre siden før den stoppet. Hadde dette vært en norsk veg, hadde jeg antakelig på det tidspunktet stått og disktutert med Peter for å få lov til å passere perleporten.

La oss nå stoppe opp og se på de rene fakta.
- Bilen står i en 50 graders vinkel i en grøft
- Grøfta ligger et sted mellom Kaamanen og Savettijärvi i svarteste Finland
- Bilen er eid av den norske stat, avdeling for våpen og ammunisjon
- Siste menneske ble passert i en møtende bil ti minutter tidligere
- Ingen spade i bilen

Ok. Ikke de beste forutsetninger. La oss nå se hvordan det egentlig står til.

Jeg krabbet ut på passasjersiden (døra på førersiden koste jo med bunnen av grøfta) og hoppet ut i snøen. Bilen var tilsynelatende uskadd, men sto modt i en snøfonn som hadde egnet seg best for kjøretøy med belter. Ingen biler i syne, og eneste tegn til liv i området var innkjøringen 50 meter framme som jeg egentlig hadde tenkt å stoppe ved.

Jeg kledde på meg og trasket bort. Innkjøringen endte ved et hus, og jeg kikket meg rundt for å kartlegge om vedkommende som bodde der var i besittelse av et kjøretøy som kunne trekke meg opp av grøfta. Ikke uventet var en snøscooter det eneste på tunet med motor.

Jeg banket på, og hørte liv i huset. Etter en stund sto det en skummel, mørk nord-finne i døra.
- Do you speak english?, spurte jeg på skole-engelsk med norsk vri.
- Yes, a little, svarte han på et noe mer gebrokkent getto-finsk, og da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde en bil eller en traktor eller noe som kunne dra meg opp av grøfta hvor jeg hadde kjørt ut, innså jeg at "Yes, a little" var hans fulle engelske ordforråd.

Vi gikk over til mer primitive uttryksformer, og han forstod etter hvert problemet mitt. Han dro på seg scooterdressen, tok tak i snøskuffa og trasket i vei mot veien, mens jeg diltet etter og lurte på hvilket nivå av høflig kommunikasjon man skulle legge seg på til en som ikke skjønner hva du sier og som er i ferd med å hjelpe deg.

Vel framme ved bilen begynte han å grave, og jeg sto der som en idiot. Han forklarte på finsk, og vi fektet og prøvde å forklare fysiske lover for hverandre. Så hørte vi en motor starte i det fjerne, og snart var finne nummer to på vei mot oss på scooteren sin. Om finne nummer én kunne lite engelsk, kunne iallefall finne nummer to lite.

Med finne nummer to som tilskuer jobbet finne nummer én og jeg oss svette videre, selv om vi nok begge skjønte at vi ikke ville komme i mål med snøskuffe og muskelkraft alene. Men av høflighetsgrunner fortsatte vi begge for å prøve å nå et felles mål.

Heldigis ble vi avbrutt av en reddende engel. Han kom kjørende i en bil med svenske skilter som var full av hunder og hundesleder. Og i motsetning til finnene skjønte svensken umiddelbart problemet samtidig som han satt med nøkkelen til løsning av problemet.

Bilen min inneholdt ingen spade, men takk og lov hadde noen vært så smarte å plassere et slepetau i den, og etter litt prøving og feiling, og full gass fra bilen i grøfta, sto jeg endelig oppe på veien igjen. Og tro det eller ei, men bilen var virkelig uten en skramme.

Jeg takket finnen og svensken, og etter nok en pinlig stillhet i nordisk forbrødring, var jeg klar for å dra videre.

Moralen i denne historien er at når du ergrer deg over mangelen på snø, finnes det alltid positive sider med det også. For eksempel er det lettere å holde seg på veien uten snø. Den er også at det ordner seg til slutt selv om store deler av verden hverken skjønner engelsk eller norsk. Men på tross av at det meste ordner seg, vil jeg fortsatt anbefale deg følgende:

Hold deg på veien i Nord-Finnland.

Nye dingser

2006-12-28T16:10:00.000+01:00

Oppblomstringen av elektroniske duppedingser er et tegn på at vi har et samfunn med mye penger. Dette har imidlertid ikke satt noen demper for gleden over årets duppeditt-fornyelser.

Til jul i år fikk jeg blant mye annet flott blant annet en mp3-spiller. Spilleren er av typen Creative Zen M, og jeg ser nå fram til å kunne høre akkurat den musikken eller se akkurat de filmene eller seriene jeg vil på bussen. Jeg skal vandre i min egen verden og nikke annerkjennende til andre med propper i ørene. (Men jeg skal prøve å unngå å bli påkjørt. De gangene jeg har sett folk som har vært nær ved å bli påkjørt i Oslo sentrum, har "offeret" enten hatt hodetelefoner eller heroin-knekk i knærne. Egenskapene til vedkommendes oppmerksomhet har uansett vært omtrent lik.)

Under treet i år lå det også en gave merket "Til Øystein og Stine fra mammaene og pappaene". Her skal det sies at både Stine og jeg er skilsmissebarn, og det tyder godt at de fire foreldresettene vi tilsammen har, har klart å samarbeide på tvers av sviger- og skilsmissegrenser. Applaus!

Så nå er det slutt på hullete gensere og fillete sengetøy. Og kanskje vi på sikt kan lage nos selv fra bunnen av også? Jeg må bare prøve huske hvordan jeg gjorde det den gang jeg tok symaskin-sertifikat på barneskolen for over 15 år siden...

Service? Nei, det har vi ikke sett.....

2006-12-28T15:36:00.000+01:00

At noen fat med øl har dårlig smak eller at noen tappinger går skeisen, er forsåvidt ikke noe stort problem. At barer og restauranter ikke klarer å takle dette på en ålreit måte er imidlertid mer kritisk.

Gårsdagens middag ble inntatt på restaurant Viva Napoli i Stjørdal Nord-Trøndelag. Vi bestilte øl fra den ellers habile leverandøren Hansa. Ølen manglet definitivt den piffen det skulle ha, og smakte flatt. Det mikrotynne skumlokket på toppen forsvant kort tid etter at ølen var satt på bordet.

Vi klaget og ba om å få ny øl. Servitrisen freste da hun tappet en ny og mente ølen var helt fin og rørte hardt rundt i den gamle ølen med en skje for i vise at det var kullsyre der. Og selvfølgelig var det litt skum, men langt fra hva iallefall jeg hadde forbentet med en hardhendt behandling.

Heller ikke runde nummer to smakte som den skulle, og nå kom også eieren ut for å fortklare at han ikke kunne helle ut øl slik, mens servitrisen sto bak og skjelte. Eieren klarte også å lire av seg at han hadde jobbet der i 20 år uten å få klage på ølen som svar på at jeg prøvde å si han at dette ølet ikke var som det skulle, og at det er slik som skjer til tider.

Og hva blir resultatet? Vi ble sittende der og irritere oss, og tygge middelmådig pizza.

Så skal du spise på Stjørdal noen gang, ligg unna Viva Napoli.

Hvor er Willy?

2006-12-23T00:58:00.000+01:00

JBS har nå lansert boxershortser med motiver fra Martin Handfords bøker, og såvidt jeg kan huske er motivene hentet fra den første boka om Willy.

Min kjære søster ergret seg gul og blå da hun så boxeren, siden hun allerede hadde kjøpt julegave til meg. I dag ble jeg derfor dratt med inn i en butikk med ordre om å kjøpe julegave til meg selv. Så nå venter jeg spent på om jeg klarer å gjenfinne den rød- og hvitstripete mannen med blå bukser når jeg på nyåret får dratt på meg boxershortsen.

Det skal også sies at jeg er en svoren tilhenger av hvor-er-willy-bøkene, og mine små liksom-onkel-barn kan regne med å få et par av disse i årene som kommer. Jeg synes det var dødstøft at disse innviklede og morsomme tegningene også ble trykket på klesplagg, selv om man kanskje kunne valgt et klesplagg som oftere er brukt som ytterplagg enn en boxer.

I tillegg lurer jeg litt på om designerene bak boxeren med vilje har gjort et forsøk på å latterliggjøre norske menns utstyr. På orginalspråket heter bøkene til Martin Handfor "Where's waldo?", "Where's Waldo now?" osv. I Danmark heter Waldo såvidt jeg husker "Holger", mens han i norge altså heter Willy.

Og for de som ikke skjønner hvorfor jeg synes det er litt suspekt å ha "Hvor er Willy" på boxershortsen, kan jo nynne seg gjennom Monty Pythons Penis song og se om de ser sammenhengen litt tydeligere:

Isn't it awfully nice to have a penis.
Isn't it frightfully good to have a dong.
It's swell to have a stiffy,
It's divine to own a dick.
From the tiniest little tadger,
To the world's biggest prick.
So three cheers for your Willy or John Thomas.
Hooray for your one-eyed trouser snake.
Your piece-of-pork,
Your wife's best friend,
Your Percy or your cock.
You can wrap it up in ribbons,
You can slip it in your sock.
But don't take it out in public
Or they will stick you in the dock,
And you won't come back.

Nintendo vs alkohol

2006-12-19T21:13:00.000+01:00

Om du har lyst til å se litt tilbakestående ut, svette som en gris og gi fra deg hyppige ukontrollerte utrop, vil jeg anbefale deg å kjøpe en Nintendo WII.

Og ja, dette høres omtrent ut som effekten av alkohol på en viril 18-åring.

Traktor-morgen

2006-12-18T12:55:00.000+01:00

At "Kiropraktor" og "Traktor" rimer på hverandre er vel neppe noen tilfeldighet.

I natt lå jeg for ørtende natta på fjorten dager og vred meg på grunn av en vond rygg. Søvnen gikk til helvete, og jeg knasket paracet for å komme meg gjennom natta. Da klokka ble 8 i dag morges tok jeg kontakt med legen som konkluderte med at jeg fikk se å komme meg til kiropraktor.

I løpet av en time lå jeg på benken, og det jeg trodde var et par-tre stive ledd, viste seg fort å være 7-8. Lyden av knasende ledd er alltid like koselig, og vi jobbet oss nedover fra skulderbladene til korsryggen.

- Spis brexidol og smertestillende, og kom tilbake til meg på onsdag, var melding. Ok Øystein, kanskje greit at du endelig kom deg til legen...

Nå ligger jeg og er øm i tyggen, og det kjennes virkelig ut som en traktor har kjørt over meg.

Duste-Bond

2006-12-17T12:27:00.000+01:00

Det har vel aldri vært forventet at James Bond-filmene skulle være særlig virkelighetsnære. Da jeg her om dagen så den nyeste filen Casino Royale, var det imidlertid en scene som irriterte meg. I starten av filmen jakter Bond på en fyr, og etter at Bonds partner har satt seg selv ut av spill, blir det opp til Bond selv å hanke inn mannen de er ute etter.

Mannen løper for livet, og de ender etter hvert på en byggeplass. Og hva gjør mannen som jages? Jo, han begynner å klatre oppover i den halvferdige bygningen og over på noen heisekraner. Og bond jager etter, opover og oppover. Til slutt står de og slåss oppe i heisekranene. Og de hopper fra kran til kran.

Hvorfor irriterer så denne scenen meg slik? Jo, jeg skal ærlig innrømme at jeg fint kan godta at filmene inneholder de utroligste våpen og tekniske duppedingser. Hva rollefigurene tåler av fysiske utfordringer er forsåvidt også helt greit. Men når det kommer til jaging etter skurker i heisekraner blir det stopp for meg.

Hvis du prøver å slippe unna noen, er det utrolig lite klokt å klatre oppover i en konstruksjon hvor den eneste veien ut er å gå ned igjen, ved mindre du blir hentet på toppen av et helikopter. Og hvis du ser at noen prøver å unnslippe deg ved å klatre opp i en heisekran, er det vel ikke så stort poeng å klatre etter.

I denne scenen var det dessuten et poeng for Bond å få mannen ned i live. Hvordan man skal klare dette når man slåss i toppen av en kran vet ikke jeg (men så har jeg heller ikke licence to kill), men du trenger hverken være rakettforsker eller ha de største analytiske evnene for å forstå at det er større sjanse for å miste både eget liv og motstanderens når man begynner å slåss på et slik sted enn det er å få dem du jakter på ned i live og under kontroll.

Når dette er sagt vil jeg absolutt anbefale filmen. At klatringen er litt hodeløs får vi unnskylde med at scenen tross alt utspant seg før James var blitt en double 0.

Skritt-teller

2006-12-15T12:36:00.000+01:00

Det fine med å jobbe i Forsvaret, er at vi gjerne får litt sporty julegaver av jobben. I fjor fikk jeg en full treningsdress, og årets julegave var en enkel og grei skritt-teller.

I Bloggebyen har jeg registrert flere som løper rundt og måler aktiviteten sin. Blant disse er Heidi, Snuppelura og Britt. Den anbefalte skritt-utskeielsen ligger på 10000 skritt, og nå er jeg klar for å ta min del av disse.

På jobben min bruker vi et prosjektstyringsverktøy som heter Artemis hvor alle prosjektdeltakere blant annet registrerer timer som er brukt på ulike arbeidspakker. Fra de som styrer dette programmet kom det med en gang beskjed om at det ville lagt inn en egen arbeidspakke for registrering av antall skritt. Så nå flyr vi rundt og tester ut den lille dingsen på beltet.

Men det er én ting jeg har lurt på når det gjelder disse skritt-tellerene og hvor mange skritt man skal ta. Jeg hører som sagt at det er 10000 skritt som er målet, men tilbakelagt distanse vil jo variere veldig fra person til person. Jeg som er lang i bena vil for eksempel automagisk få lenger skritt enn en smurf på 1,50. Britt har løst dette med å innføre en ny lengdeenhet som heter bs, eller Britt-skritt for de som skal ha det med teskje. Dette er jo en måleenhet som vil fungere bra for henne, men som ikke akkurat er kompatiblet med SI-systemet.

I tillegg kan man jo tenke seg at en som bruker sjumilsstøvler vil måtte tilbakelegge 700.000 km hver dag for å tilfredsstille behovet for anntall skritt. Om ikke sjumilsstøvlene i seg selv har egen eregi, vil man jo bruke ganske mye kraft på å forflytte seg 700.000 km.

Oslo Rakveier

2006-12-13T22:14:00.000+01:00

Jeg innser i ettertid at det kanskje ikke var det sosialt beste kunststykket jeg har gjort i mitt liv å frakte 6 kil rakfisk på bussen. Men den luktet ikke så fryktelig mye der den var pakket inn i papir og ekstra pose. Og jeg skulle bare fra Bryn til Sandaker...

Men om du var på 23-bussen i dag ettermiddag og lurte på om det var han du passerte på vei bakover i bussen som hadde en litt rar eim: Det var ikke meg som luktet. Det var bagasjen. Og når sant skal sies tror jeg uansett at smaken av godt modnet rakisk fra Wangensten i Valdres er en positiv følelse som overgår alle de negative følelsene som er forbundet med den foredlede fisken. Så det.

Livskvalitet

2006-12-12T19:55:00.000+01:00

Det er mye god livskvalitet i en hylende gitarsolo.

Mobil til besvær

2006-12-11T16:02:00.000+01:00

Med ståpels på ryggen har jeg pakket opp en ny telefon. Jeg gruer meg allerede til å teste overgangen fra people-connecting til den runde grønne logoen.

Jeg må vel bare krype til korset og inrømme det. Jeg er Nokia-slave. Jeg liker de trauste finnene som gjør ting avansert men enkelt på en gang, akkurat slik som Google. For noen år siden var jeg innom Ericssons modell T68i, men denne hatet jeg som pesten. Selv ikke etter halvt års bruk hadde jeg klart å ommstille meg til å tenke slik som telefonen forventet.

Jeg startet Nokia-eventyret mitt med gode gamle 1611. Så ble 5110, og i russetiden kjøpte jeg meg en 1611 til for å ha som festtelefon, øljekk osv. Jeg har også vært innom 3310, 6210, og i det siste har jeg hatt en 2600 som jobb-telefon, og en 3220 på privaten. Begge er forsåvidt modne for utskifting. 2600'en fordi den mangler praktisk funksjonalitet, og 3220'en fordi den er i ferd med å bli utslitt. Forøvrig har jeg vært godt fornøyd med super-fjortiss-telefonen.

Men i dag fikk jeg utlevert ny jobb-telefon. Og tror du ikke jeg ble utstyrt med selve satan selv, Sony Ericsson K750i. Nå vil vel kanskje noen invende at dette er en flott telefon, men jeg er ekstremt skeptisk, og jeg kjente hårene stritte på ryggen da jeg dro kjensel på menyoppsettet fra T68i. Jeg har riktignok bestemt meg for å gjøre et forsøk. Jeg har bestilt adapter for å kunne koble på eksterne hodetelefoner istedenfor de møkka-proppene som fulgte med telefonen, og jeg har bestilt større minnekort for å få inn litt musikk. Så får vi se da om jeg klarer å omvendes.

Skal ikke 19-åringer delta i internasjonal tjeneste?

2006-12-10T21:07:00.000+01:00

TV2 Nettavisen har nok en gang brakt opp temaet om soldatene Norge sender til internasjonale operasjoner er modne nok. I likhet med da vernepliktige marinesoldater gjorde seg klare for Libanon-oppdrag tidligere i høst, er det også nå bekymrede foreldre som stiller spørsmål om barna deres er modne nok for oppdraget. Soldatfar Knut Bjørnevik mener det burde være 25 års grense for internasjonale operasjoner.

Dette er en kompleks problemstilling med en rekke interessenter. Det er også en del spørsmål vi må stille oss om både samfunnet som helhet, hvordan vi organiserer og utdanner forsvaret, og hvilket ansvar vi har utenfor egne landegrenser.

For det første må vi se på modenhet for tjeneste. Vi har i Norge en myndighetsalder på 18 år. Det betyr at du kan bestemme over ditt eget liv og du kan ta et valg for hvordan du vil at landet skal styres gjennom stemmeretten. Hvis vi ikke har tro på at en 19 åring som har gjennomgått et år med opplæring hvorfor har vi ikke da en lavere myndighetsalder? Vi har også en seksuell lavalder på 16 år som i praksis vil si at det fra denne alderen er fritt fram å lage barn. Og er ikke dette noe man også bør være litt moden for?

Samfunnet vårt er i stadig utvikling. I de gode gamle dager ble du regnet som voksen da du var konfirmert. Hadde du gått folkeskolen, var du klar for de fleste jobber. I dag er du knapt nok ferdig etter 13 års skolegang, og stadig fler har utdanning helt opp på mastergradsnivå. Også gjennomsnittsalder for fødende går stadig oppover. Men skal vi la denne utviklingen fortsette og la myndighetsalderene øke i takt med samfunnets øvrige aldersforskyving?

Knut Bjørnevik argumenterer på følgende måte for at hans sønn og andre på samme alder ikke er modne nok:
- De fleste tenåringer vokser opp i trygge beskyttede nærmiljøer uten å oppleve hvor hardt og brutalt livet kan være for mange av deres jevnaldrende som er bosatt i krigsherjede land. Mange av dem har knapt nok registrert et dødsfall i sitt eget nærmiljø, og den eneste elendigheten de har sett så langt har vært en tigger eller en narkoman.
At det er forskjell i hodet på en 19-åring og en 30-åring skal jeg ikke prøve å si noe imot, men jeg er ikke sikker på at 19-åringen er så hjelpeløs som Bjørnevik gir uttrykk for. Dagens 19-åringer er på flere områder på grunn av samfunnets stadig utviklende hardhet sannsynligvis minst like herdet som Bjørneviks egen generasjon. At det skal skille særlig mye om man er 19 eller 25 rent mentalt har jeg også begrenset tro på.

Når dette er sagt, er det som sagt også flere grunner for at vi skal sende ut en 19-åring. For det første har vi et forsvar som er basert på verneplikt, og en tradisjon for at man kalles inn til førstegangstjeneste det året man fyller 19, med 6-12 måneders påfølgende tjeneste. De fleste utdanningssteder i Forsvaret gir soldatene 9 mnd utdanning, mens de i de påfølgende 3 månedene er stående styrker. Unntakene er blant annet grensevakten mot Russland og HVs egen førstegangstjeneste hvor soldatene får 6 mnd intensiv tjeneste før de er klare for oppdrag, enten dette er et halvt år på grensa eller drøyt 20 år med årlig repetisjonsøving.

Uansett skal soldatene etter utdanningsperioden være fullt ut operative. Dersom det skulle komme en invasjon av Norge eller en annen hendelse som skulle kreve militært nærvær, skal disse soldatene være rustet for utfordringen. Dette er definert av Stortinget, som du og jeg og alle andre i dette landet har valgt inn på vegne av oss. Vi må ta som utgangspunkt at den jobben soldatene må være rustet til på Norsk jord er mer eller mindre den samme som de må være forberedt for i internasjonale operasjoner.

Man kunne selvfølgelig spørre seg om dette er noe som noen i det hele tatt kan være klare for, men jeg er usikker på om man kan bli mer klare uansett om man er 19, 25 eller 40 år. Men så er det nå en gang slik at vi har et system med internasjonale forpliktelser, både av humanitære grunner, og for egen beskyttelse av allierte. Dette forutsetter at vi også er delaktige ute. Og da må man faktisk ut fra Setermoen, Haakonsvern eller Ørland og over i andre land i skarpe operasjoner.

I dag har vi verneplikten som hovedrekrutteringsgrunnlaget for Forsvaret. Debatten om et profesjonelt forsvar har flere ganger vært oppe, men det er gang på gang stadfestet at verneplikten er grunsteinen i det norske forsvaret, og at dette også er den viktigste styrkebrønnen for internasjonale operasjoner.

Dersom vi ønsker en endring av rekrutteringen til styrkene ute, må vi sannsynligvis endre hele oppsettet av Forsvaret. Og dette vil koste penger. Og da er vi tilbake til prioriteringer mellom forsvaret, skoler, eldreomsorg og samferdsel. Er vi ikke villige til å betale for det, vil vi heller ikke kunne endre oppsettet. Jeg er ikke forsvarsanalytiker, men jeg vil tippe at dette neppe blir en særlig billig omstilling. Hvis den da i det hele tatt er mulig å gjennomføre i et land med bare 4 millioner inbyggere og dertil begrenset rekrutteringsgrunnlag for et profesjonelt forsvar.

Et annet alternativ blir da å vurdere om vi skal sende færre ut hvis vi ikke får rekruttert soldater inn igjen etter at de har gått 6 år etter førstegangstjenesten. Men er dette egentlig noe alternativ? Hvem vil stille opp for oss om vi ikke stiller med de forventede antall soldater selv?

Å delta i en vepnet konflikt har alltid flere tapere enn vinnere. Mange jobber for fred i verden, men så lenge mennesket er skrudd sammen slik de er med et grunnleggende egoistisk levesett, vil en verden uten konflikt være en utopi. Og så lenge vi må delta i internasjonale operasjoner med den organiseringen i vi har på Forsvaret i dag, må vi også godta at 19-20-åringer deltar.

Og til syvende og sist må vi ikke bli overrasket når noen av dem kommer hjem i kiste.

Nye venner søkes

2006-12-09T11:49:00.000+01:00

Er du snekker, rørlegger, elektriker, fysioterapeut eller kiropraktor, har sunne interresser og grei kroppslukt? Trenger du nye venner? Skriv isåfall en kortfattet søknad og sende den til lillevea@gmail.com. Få en attest fra dine venner på at du er en bra venne og legg ved denne.

Vær klar over at vi forventer at venner er gode på oppussing og oppbryting av stive rygger. Av en eller annen grunn ser det ut til at det flommer over av dataingeniører og bibliotekarer rundt oss...

Illustrator på timelpanen

2006-12-05T19:03:00.000+01:00

Jeg er på kurs i Adobe Illustrator om dagen. I løpet av tre dager skal jeg få en grunnleggende forståelse i vektorenes verden.

Og jommen var det ikke verdt de 7600 kronene kurset koster. For endelig kan jeg trylle med tekst som jeg aldri har klart før. På barneskolen var jeg helt rå på å tegne metallica-logoen for hånd, og endelig etter 15 år kan jeg gjøre det på min egen datamsakin:

En kjapp en mens du strikker. Å kom igjen Gunnar.

Kakekasting er kriminelt

2006-12-04T21:22:00.000+01:00

John Waagaard er i Oslo Tingrett dømt til 30 dagers fengsel for å ha kastet en kake på finansminister Kristin Halvorsen. Waagard fortalte på TV2-nyhetene i dag at han ikke kunne forstå hvorfor han skulle sone i fengsel sammen med kriminelle. Her lurer jeg på om Waagard har forstått hva han har vært med på. Når man har vært i en rettsal og blitt dømt, er man vel igrunn definert som kriminell når dommen er gjort rettskraftig. Joda, du kan jo anke til du blir blå, men blir du dømt, er du faktisk kriminell.

Om jeg synes det er riktig at man skal få 30 dager i fengsel for å kaste en kake på en statsråd? Nei, det er det vel kanskje ikke. Men du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at du vil få en reaksjon på å kaste en kake på en statsråd.

Tur i skogen

2006-12-03T17:13:00.000+01:00

Jeg har vært på tur i skogen med denne karen. Han har også sin egen blogg som du finner her.

Hvordan turen fortonet seg, kan du lese om her.

Hjelp! Voksen?

2006-12-01T08:07:00.000+01:00

Du vet at du er i ferd med å bli voksen når du istedenfor å bli med gutta ut for å ta en øl heller blir med dem på babysvømming...

Og før dere kommenterer det: Ja, jeg innser at dette er den ørtende baby-blogg-posten, but just stfu. Og nei svigermor, det er ingen boller i ovnen. Etter å ha vært med på bleieskifting hos kompisen Kristian på Lillehammer hvor hans genetiske avkom hadde spart opp grønn guffe i nesten et døgn før han trykekt det ut slik at det var bæsj nesten opp til halsen (manglet drøyt 5 cm), kjenner jeg at det er greit å kunne levere barna tilbake når de lukter litt vondt...

Trafikkregler er ikke for parkeringsvakter

2006-11-28T17:56:00.000+01:00

I dag stod jeg og ventet på trikken i kvadraturen i Oslo. På andre siden gaten sto det parkert en rekke biler på oppmerkede plasser. I starten av kvartalet sto det parkering forbudt-skilt med en betong-fot, og skiltet var tydeligvis midlertidig. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke hadde tenkt over at skiltet overstyrte hvitmarkeringen på asfalten hvis jeg hadde lett etter en plass i området.

Mellom forbudsskiltet og de oppmerkede plassene sto det også en annen bil parkert. Denne var merket "Trafikketaten, Oslo Kommune". Sekunder, minutter og 19-trikken passerte, og fortsatt stod bilen der. Så kom det en parkeringsvakt til syne. Hun tøffet bort til de oppmerkede plassene med biler, kikket på skiltene og begynte å skrive bøter så blekket sprutet. Glad og fornøyd satten hun seg i trafikketatens bil uten bot (men som nå hadde stått der i ca 10 minutter, fortsatt innenfor samme parkering forbudt-skilt), og svingte ut i veien.

Hun kjørte til enden av kvartalet, la seg ut i kollektivtrafikk-fila, og rundet det fine svingforbud til høyre-skiltet på vei etter nye parkeringssyndere.

Jaja... Da lærte vi noe i dag også. Er man parkeringsvakt, gjelder ikke trafikkreglene.

Au!

2006-11-21T21:41:00.000+01:00

Hvorfor har ikke Øystein blogget på en stund?

Jo, hånda er vond, og jeg sitter og kokkelurer med en sykemelding for at jeg ikke skal sitte foran PC på jobb. Og da er det jo litt teit slite ut hånda med å blogge.

Kommer sterkere tilbake!

Trilleonkel

2006-11-17T20:14:00.000+01:00

Dagens første første sosiale oppfordring kom som manna fra himmelen mens jeg satt og trommet fingrene i bordet og lurte på hva jeg skulle bruke dagen til. Jeg er sykemeldt for vondt håndledd, så det meste av vasking, oppussing og tilsvarende er uaktuelt (og akkurat det er jo fryyyktelig synd). Og det er litt begrenset hvor lenge du gidder å surfe nyheter og skrive ting med venstre hånd. (Det tar evigheter. Dette avsnittet har jeg bruk omtrent femdobbel tid på). Iallefall var oppfordringen som følger:

kyrrer {facci sognare} sier: Kom og trill jenta nå, så jeg kan læxe litt
Øystein sier: ok
kyrrer {facci sognare} sier: :D
Øystein sier: Jeg er sykemeldt
Øystein sier: Kjedelig...
Øystein sier: Skal bare ta ei skive så setter jeg meg på banen
Øystein sier: døde du?
Øystein sier: Vel, stikker nå
Øystein sier: Er der om et kvarter.
kyrrer {facci sognare} sier: jeg tøysa da
kyrrer {facci sognare} sier: :D

...men da de siste meldingene nådde meg, var jeg allerede i fullt firsprang på vei til T-banen. Trilleonkel for Eirill har jeg jo vært et par ganger før, og det er noe jeg egner meg greit til når jeg forstår kodene. Jeg er litt usikker på om det er mangelen på taleevne hos barn på et halvt år eller om det er fordi Eirill er et realt kvinnfolk, men det er uansett ikke alltid jeg klarer å knekke kodene. Men i dag gikk det glimrende.

Vi tuslet rundt i nesten halvannen time, og kjente og hørte på byen. Og så var det en tur inn for å hilse på pappa og mens vi ventet på mamma spiste jeg opp husets mat mens frøkna avledet pappa'n. Ekte teamwork. Og da mamma kom hjem, la vi oss for å lese litt.

Det sies at jeg begynner å bli babysjuk. Jeg vil på det sterkeste avkrefte dette. Det handler bare om å ha lekekamerater på sitt eget mentale nivå.

Må jeg å erstatte trønderen?

2006-11-15T18:55:00.000+01:00

Flere norske blogger er nå utstyrt meg google-annonser. Av disse kan nevnes Annekake og LoRdx/Kent. Jeg har i flere år hatt fast samboer, men det ser ut som google har funnet at jeg trenger å bytte partner. Gang på gang har jeg nemlig fått tilbud om både singelfester og polske koner.

Polsk Kone
Polske damer ønsker norske menn Bli Medlem og møt din drømmepartner
www.RussianEuro.com

Er ikke google fornøyd med trøndere?

Forsvarspolitisk såpeopera

2006-11-14T21:33:00.000+01:00

Forsvarssjef Sverre Diesen holdt i går et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) som i dag har ført til stor oppstandelse i media og i det politiske miljøet. Det reageres kraftig på at den øverste fagsjefen i Forsvaret skisserer en nedleggelse av flere baser rundt om i Norges land, blant annet flere i nord.

Senterpartiet er av de som i media har reagert kraftig og overhodet ikke sett sammenhengen i det Diesen fortalte i foredraget sitt. For de som ikke har hørt eller lest foredraget i sin helhet, vil jeg anbefale å ta en kikk på det her.

Diesen skisserer et problematisk misforhold mellom de oppgaver og de økonomiske rammene Stortinget tildeler. Han sier ikke bastant at ”jeg skal legge ned baser”, men fremlegger flere scenarioer. Konklusjonen hans ut fra et fagmilitært perspektiv, er at dersom man skal opprettholde det nivået Stortinget har bestemt uten å gjøre noe med finansieringen, er man nødt til å effektivisere og samle.

Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå denne sammenhengen mellom penger inn og operativ evne ut, men det hadde vært en fordel om en del personer hadde sett at dette er lite forenelig med å bruke Forsvaret som distriktspolitikk. Problemet er at man ikke kan få goder i alle ender om man ikke betaler en god nok innsats selv. Og da er spørsmålet: Er det viktigst at vi har sysselsatte i distriktene, eller er det viktigst at vi har en relevant militær kapasitet?

Diesen sier også helt klart at bevilgninger ikke er noe han legger seg opp i, men at han viser hva disse bevilgningene vil føre til, og han påfører dermed politikerene et ansvar for det de gjør. Og det burde jo ikke skade at de som satt på stortinget faktisk visste hva konsekvensen av det de besluttet ville være? Jeg hadde faktisk forventet at Forsvarssjefen ville være så tydelig, selv om det formelle rådet kommer noe senere gjennom Forsvarsstudie 07, og ikke gjennom et foredrag i OMS. Men er det egentlig noe i veien for å fortelle om ståa til andre tider i tillegg? Som innbygger i Norge forventer jeg jo at de som er folkevalgte faktisk står til ansvar for de prioriteringene de gjør, og sørger for å fordele midlene til nasjonens beste.

Til syvende og sist er dette et spørsmål om hvor sterke muskler vi ønsker å ha og hvilke muskelgrupper vi ønsker å ha. Og som om ikke dette er nok, er det selvfølgelig også spørsmålet om hvilke ressuser som skal tildeles Forsvaret, og hvilke som skal være politiet sine i et samfunnn som ikke akkurat fungerer etter kardemommeloven lenger. Og når man i tillegg snakker om sysselsetting i distriktene og sykehjemsplasser, er det jo klart at det er vanskelig å velge. Men vi må jo fortsatt kunne se konsekvensene av valgene for å gjøre et valg. Det er jo ikke prinsippielt galt i å beslutte å bygge ned Forsvaret til fordel for eldreomsorg, psykiatri og skole, men da kan vi heller ikke forvente å få et Forsvar som er tipp topp. Shit in, shit out.

Når det gjelder fokus på nordområdene, kan man jo også spørre seg om det ikke hadde vært greit å bruke noe av det vi tjener på ressursene til å finansiere beskyttelsen av ressursene. I praksis ville dette bety å overføre penger som normalt ville gått i oljefondet til Forsvaret. Jeg er fullt ut enig i at vi skal sette av penger til den dagen olja tar slutt, men her snakker vi rett og slett om å forsvare fremtidige inntekter. Om noen plutselig frarøver oss ressursene, ville det jo iallefall ikke blitt noe til oljefondet. Men det er en diskusjon litt på siden.

Rakfisklaget unnagjort - smalahove neste?

2006-11-12T12:09:00.000+01:00

Det er over fem år siden jeg fikk lyst til å arrangere mitt eget rakfisklag, og i går ble det endelig gjennomført. Vi spiste oss mette og litt til, og av en eller annen mysifistisk grunn forsvant det over en liter akevitt, hvorav Håvard og jeg antakelig drakk en god tredjedel hver.

Lukten fra den kontrollerte forråtningsprosessen rakfisk faktisk har gjennomgått var til å leve med. Faktisk var dette et ypperlig parti nybegynner-fisk, og det gikk nesten fem store fisker. Jeg følte meg rimelig pigg og oppegående hel kvelden, men jeg innser at jeg nok har vært en smule på druen. Konklusjoen kommer ikke av en litt sjaber form som jeg er i nå, men av at jeg ikke helt kan erindre alle scenene som er dokumentert på de nesten 200 bildene som ble tatt med kameraet mitt, eller at det i det hele tatt ble tatt bilder...

Men om det frister til gjentakelse? Absolutt!

Håvard har nå også lansert forslaget om å tilberede smalahove, noe jeg støtter fullt ut. Jeg har aldri spist smalahove, men det står definitivt på listen over ting som bør prøves.

Kristins selvportrett del II

2006-11-05T10:16:00.000+01:00

Kristin ble målbundet da jeg presenterte mine assosiasjoner til selvportrettet hennes. Men tro ikke at jeg er den eneste som lot fantasien løpe da jeg så selvportrettet første gang. La oss nå først ta en kikke på dette portrettet igjen.

Jeg viste blogg-posten til en kollega av meg, og han så et helt annet bilde enn jeg så:

Bildet er fra filmen Kalde føtter (og illustrerer også at tittelen "Kalde Fitter" egentlig passer fint), og beviser én gang for alle at jeg ikke er den eneste som har sær fantasi.

Morro med gamle bilder

2006-11-04T16:21:00.000+01:00

Jeg har endelig fått somlet meg til å hente over bilder fra studietiden fra CD'ene de var lagret på. Det er utrolig hvor fort tiden går. Her er best of-bildene:

Aktivitetsdag 2001. Fotball-lag bestende av drags. Dagen som kvinne endte med at hele laget danset til cayote-ugly-soundtracket på bardisken på studenthuset.

Aktivitetsdag 2002. Et lag fullt av pensjonister og støttende sykepleiere.

Julebord for studenthusarbeidere 2002. Kondomdressen var gjemt under svart-dressen, og ble komplettert med rulleskøyter og nisselue.

Når det er sagt, er det utrolig deilig å være ferdig med den mest utagerende perioden i livet. Det er også deilig å slippe eksamensjag og vekkes av nachpiel klokken 4 om natten. Men det er artig å sitte og sortere bilder nå i ettekant.

Og siden arbeidsgivere har blitt noen jævler på å google dem som søker jobber, er jeg vel nå avskåret fra enhver framtidig jobb. (Dere skulle bare visst...)

Noe er galt

2006-11-04T09:00:00.000+01:00

Klokken er ni.
Jeg har vært våken i tre kvarter.
Samboeren lå og leste og påsto at hun hadde gjort det en stund da jeg våknet.
Samboeren har stått opp og står med oppvasken.
Igjen: Klokka er ni.
Det er lørdag.
Noe er galt.

Dødelige doturer - dagens klassiker

2006-11-03T19:57:00.000+01:00

Siden flere av dere sturendende stakkarene begynner å nærme dere eksamen, gir jeg dere en liten klassiker fra mine egne studiedager. Jeg har den glede av å presente:

Dødelige doturer

Med kamferdrops, kam og Se og Hør er eksamensvaktene klare til dyst. Kondisjonen er like dårlig som i fjor, og strengt tatt er det rart at omløpshastigheten på eksamensvakter ikke er større. Jeg var nær å drepe en av dem.

Jeg har syndet. Jeg har syndet mot den eldre garde. Den garden som gjennoppbygde landet etter krigen og som sårt trenger et par skillinger for å spe på en slunken pensjon. Disse stakkars gråhårede menneskene med penkjole, strikketøy, tørr hals, og kam på innerlomma må jo få lov til å ta seg en strøjobb de også uten at det blir stilt for store krav til dem. Men passer alle som eksamensvakter?

For noen år tilbake satt jeg med en tung 3-timers eksamen da blæra plutselig ga beskjed om at den var i akutt behov for oppmerksomhet. Den ble oversett i det lengste, men til slutt måtte jeg gi etter og stikke en hånd i været for å få kontakt med en fotformsko-bekledd eksamensvakt. Om hun satt i halvsøvne, eller om hun var delvis blind vet jeg ikke, men det tok år og dag før sjefen for frisk luft og glad blære la merke til hånden. Kollegaen hennes, den gamle mannen som satt bak i lokalet, enset ikke annet enn avisa si som han studerte svært nøye.

Men omsider sto jeg da utenfor døren, og i lange steg la jeg avgårde mot trappa. Små føtter i fotformsko er ikke laget for kappgang, men den gråhårede damen hang forbausende bra på...de første ti metrene. Så kom astma-lydene. Først litt søte og uskyldige, og slett ikke værre enn hos en utrent student med tastatur-fingre og grandis-mage, men da jeg kom fram til trappa, var fem skritts forsprang blitt til fem meter, og den søte pusten var blitt en usjarmerende pesing. Blæra presset fortsatt, og i fullt firsprang bar det nedover trappa alt det bena mine klarte. Midt i trappa hørte jeg surklelyder en halv etasje over meg, og takten på skrittene der bak avtok jevnt.

Vel nede i kjelleren slo jeg lens med fult trykk, tømte den innvendige innsjøen, og vasket hendene. Jeg kikket på klokka og innså til min store forskrekkelse at det var 32 minutter igjen til innlevering. Som en veddeløpshest kastet jeg meg rundt, og jogget mot trappa igjen. Der møtte jeg en surklende eksamensvakt som akkurat hadde kommet ned, og som tappert snudde rundt og fulgte med opp igjen. Hun hørtes ut som en bil uten olje der hun slet bak meg, men jeg hadde rett og slett ikke tid til å ta meg av henne. Jeg burde nok ha bært henne opp, men det ville sannsynligvis ha knust hennes siste ære.

Klar til en siste innspurt med pennen kom jeg meg på plass igjen, og etter et drøyt minutt kom en sliten bestemor til syne i døren. Hun datt tungt ned på stolen, og det 50 år gamle tjerebelegget i lungene hennes lagde en skummel lyd på både innpust og utpust. Ute av stand til å hverken strikke, lese Hjemmet eller bråke med kamferdrops-posen ble hun sittende å stirre ut i luften mens lungene jobbet som besatte. Slik ble hun sittende resten av tiden, mens vi andre skrev som om vi hadde fått betalt for det for å bli ferdige.

Jeg må jo i ettertid si at jeg synes litt synd på de små føttene. Hun kunne jo ikke noe for at jeg har lengre ben enn henne, og hvem kan egentlig forvente at en 70-åring skal kunne konkurrere med ungfole i annet enn kjederøyking og kaffedrikking? Hun bygget landet etter krigen. Det var dét som var hennes primæroppgave her i livet. Jeg forventer ikke mer av en bestemor, men jeg ble jo litt forskrekket da jeg så en annen eksamensvakt bli kjørt bort fra området i ambulanse etter at hun hadde falt om midt under en eksamen. Det kunne fort ha vært min eksamensvakt.

Jeg har aldri sett igjen den pesende damen min, men jeg tenker ofte på henne. Jeg håper jeg ikke har påført henne varige mén, men jeg ser fortsatt faren i at jeg skal gjøre det igjen. Ingen blir yngre med alderen, og jeg synes det er på høy tid at noen innser at man bør gi stafettpinnen videre. Jeg vil ikke drepe noen når vi nå igjen begynner med det årlige eksamensjaget. Vær så snill. La meg slippe det.

Kåre og Kristins private bilder

2006-11-02T21:05:00.000+01:00

I det siste har bildene fra Kåre Conradis telefon vært et hett tema både på forskjellige blogger og hos aviser som slår stort opp at Conradis bilder legges ut på mer eller mindre oppskrytte blogger. Kristin Storrusten (Ha! Der fikk jeg endelig namedroppet en blogg som er mer populær enn min!) har som svar på hele diskusjonen lagt ut et knippe av sine egne mobilbilder. Tøft hår, Kristin.

Uansett... Hun gir oss også link til sin egen side hvor det ligger flere private mobilbilder av henne. På samme server, men i katalogen over, ligger det også flere andre bilder. Deriblant et tegnet selvportrett av sjefen sjøl. Siden jeg de siste dagene har lært at det er greit å offentliggjøre andres bilder som egne, har jeg derfor tatt meg den frihet å blåse det opp og legge det i min egen blogg (men orginalen finner du her):

Jepp, en uskyldig tegning av en yndig kvinne med blafrende hår og en minimal nese. Rett og slett et enkelt selvportrett skriblet ned i en kjedelig engelsktime. Men jeg beklager Kristin. Jeg ser på bildet og skjønner at du er en ubesudlet og uskyldig lite kvinnemenneske. Alikevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg ut fra tegningen automatisk assosierer med denne legendariske scenen fra Pulp Fiction:

Velstandsvorte og manglende kaffe-lyst

2006-11-01T20:15:00.000+01:00

Vi har fått oss en velstandsvorte. Den står på kjøkkenet, og jeg vet ikke helt hva den skal brukes til. Og nei, det er ikke jeg som har kjøpt den inn. Nyvinningen er en espressomaskin og er visst noe ethvert møblert hjem bør ha. Så om du er kaffetørst er det bare å komme på besøk. Vi kan nå tilby både presskannekaffe, espresso fra den gode gammeldagse espressomaskinen som settes på kokeplate, espresso fra espressomaskin og andre kaffeblandinger med melk. Og om du vil ha god kammeldags kokekaffe kan du bli med meg og stormkjøkkenet mitt ut i skogen. Men hvor ble det av den gammeldagse moccamasteren? Har den blitt skjøvet helt ut av markedet?

Selv drikker jeg svært lite kaffe. Etter et år på videregående med hydrokopp og en ny kaffekopp i hvert friminutt sa til slutt magen stopp. En dag sa den bare rumlerumlerumleblubblubblub, dampen sto ut av ørene mine og jeg fikk følelsen av at noen drev med djevelutdrivelse av kroppen min. Etter at rockekonserten i magen hadde lagt seg og publikum gått hjem roet den seg helt ned igjen, men lysten på kaffe var som blåst bort.

Så nå sitter jeg der i alle selskapligheter og blir uglesett fordi jeg takker nei til kaffe. Og om du tror unnskyldningen "jeg har sluttet" fungerer, tar du skammelig feil. Det fører bare til øyenbrynheving og gjerne et spørsmål om utdyping. Og selv om jeg synes tarmsystem og egen magelyd er morsomt, er det ikke alltid like artig å snakke om dine indre kroppslige anliggende i festlige lag. Det har slått meg at det er enklere å forklare at du er tørrlagt alkoholiker enn tørrlagt kaffedrikker i dette landet. Hverdagsrasismen stikker ofte dypt.

Det rumler i magen - Rakfisken er i hus

2006-10-31T19:39:00.000+01:00

Jeg er en tilhenger av tradisjonsbærende mat. Gjerne mat som lukter litt rart og som har vært lagret omtrent fra den tiden matretten ble oppfunnet. Lutefisk er litt oppskrytt, men jeg skjønner ikke at folk kan synes at gelefisk uten smak er så forferdelig. Smalahove står på lista over mat jeg vil smake, og nå er rakfisken i hus.

Jeg har spist rakfisk siden jeg var liten, og foreldrene mine var i starten litt bekymret og usikre på om små barn har godt av å spise mat som i utgangspunktet har gjennomgått en forråtnelsesproses. Men genene var tydeligvis hardføre, for både jeg og min elskede søster har overlevd fint. Søstra mi var dessuten skremende tidlig ute med både blåmuggeost og pultost.

Men nå er det altså rakfisktid. Ica Maxi annonserte med rakfisk i både 4-kilosboks og løsvekt, og samboeren og jeg enige om å kjøpe et par fisker. Da jeg kom til butikken var fiskedisken tom og i ferd med å vaske, men damen bak disken tilbød meg en 4-kilosdunk. Jeg tenkte meg om et halvt sekund, og fant ut at det tros alt bare var å fryse ned. Så i går kveld tuslet jeg hjem i reget med 4 kilo råtten fisk under armen.

Men hvordan skal man så bli kvitt 4 kilo fisk? Fasiten er selvfølgelig rakfisklag. Så den 11. november bør du holde deg unna Sandaker om du har en litt følsom nese. Og det fine med rakfisklag er at det også er en god unnskyldning for å drikke opp litt av akevitten som står i skapet og godgjør seg. Om du ikke er bedt, men mener du burde vært det, er det bare å gi meg et vink.

Skål!

Bekymringsfritt

2006-10-29T20:37:00.000+01:00

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå litt tilbake i tiden og slippe en del bekymringer.

Ønskeliste

2006-10-29T20:17:00.000+01:00

Jeg får stadig spørsmål hva jeg ønsker meg når tiden går mot jul elelr bursdag.

For familie og andre med manglende kreativitet, har jeg nå begynt på en ønskeliste. Den ligger på høyre side her.

Helga på hell

2006-10-29T19:27:00.000+01:00

Det er fredag. Dagen for å nyte helgefreden, drikke et par pils og slå ut håret. For Øystein ble det en kort fredagspils, trikken hjem, og i seng før halv ti. Og for de som mistenker meg for å være klåfingret og dra samboeren i seng tidlig kan jeg opplyse at jeg 20 minutter senere lå og purket og sov. Så har vi de av dere som kanskje vil innvende at det ene ikke utelukker det andre, men jeg kan forikre dere at jeg ikke hadde en kvart watt å by på en gang.

Og så ble det lørdag. Og hva er bedre opplading til en kveld som vanligvis skal brukes til å drikke enda mere øl, turne i lyktestolper og spise dårlig kebab med kokt kjøttfarse enn å dra til Majorstua og gå helt fra majorstuekrysset, gjennom hele Bogstadveien og Hegdehaugsveien og nesten til Grensen på "shopping"? Planen var å få hanket inn litt klesplagg, men da jeg kom hjem satt jeg igjen med to CD'er fra platekompaniet. For all del, veldig fornøyd md CD'ene, men konklusjonen min er ganske klar.

Majorstuen er oppskrytt.

Utslitt i både kropp og hode ble de store utskeielsene på kvelden erstattet med filmen "Fritt vilt", høstens store norske skrekkfilm. For all del en spennende film, men kan vel ikke si at den ødela nattesøvnen min. Tvert imot sov jeg utrolig tung og sprat som en geit gjennom Nordmarka i dag. Iallefall nesten.