Grums

Fin dag.

07.40: Kikker ut vinduet. Regn. Konkluderer med at det er for kaldt med bare regnjakke, og orker ikke balle med fleecejakke på utsiden. Konklusjon: Paraply.
07.47: Innser at det er på tide å komme seg til kiropraktor.
07.50: Setter av gårde, slår opp den flotte fine paraplyen fra Ikea og vasser bortover i vått salt-slafs og stedvis såpeglatte partier.
07.53: Innser at bare én av mine to telefoner ligger i lommen. Og det er selvfølgelig den kritiske som ligger hjemme. Fortsetter mot kiropraktoren.
08.01. Ankommer utenfor kiropraktoren. Slår ned paraplyen, og rister den. På grunn av ekstra tyngde i vann som har fryst til is oppå paraplyen mens jeg gikk, knekker paraplyenrett over håndtaket. Ekte kvalitetsvare.
08.03: Sitter på benken hos kiropraktoren. For femte gangen på rad prøver han å knekke opp et stivt ledd i ryggen, og for femte gang må han prøve tre ulike måter før leddet i det hele tatt får noe som helst bevegelse.
08.26: Trasker hjem igjen med brukket paraply for å hente telefon.
09.01: Setter meg på bussen.
09.21: Ankommer jernabanetorget. Innser at hanskene ligger hjemme og at grus er noe Oslo kommune mangler ressurser til å fordele ut over Norges mest treffikerte kollektivknutepunkt.
09.28: Drasser meg inn døra på jobb og finner en rekvisisjon for innkjøp av en stol i hyllla mi som naturlig nok ikke kom meg i hende tidligere, slik at jeg kunne stoppet på veien og plukket den opp.
09.38: Returnerer ut. Fortsatt ingen hansker.
09.46: Ankommer fysioterapi-senteret hvor stolen skal hentes. Prøver å få tak i fysioterapeut som har stolen. Ingen lykke. Setter meg ned og venter i tilfelle han dukker opp etter en pasientbehandling.
10.00: Etterlyser mannen.
10.07: Fortsatt ingen mann.
10:15: Får beskjed om å lete i treningsstudio, finner mannen. Går for å finne stol.
10.20: På vei ut med en pappeske som er akkurat litt for stor til å bære komfortabelt.
10.35: Kommer inn på jobb igjen dyvåt av svette (varm jakke, plussgrader og ekkel bærestilling)
10.36: Ser at pappesken som er i ferd med å gå i oppløsning av regnet har smittet over på jakka, og at det er et helvete å få av det som har satt seg fast.

Og det var i det store og hele mine første tre timer i dag. Men nå har jeg i det minste en fin stol, og en rygg som kanskje holder seg myk et par dager (selv om jeg tviler etter pappeskebæringa).

Sliding dors

Jeg har fått æren av å skrive første etappe i Nordstafetten.

----

*Mer masse til felt 4*, spraker det i walkie talkien, før sjefens stemme igjen er borte. Jeg fyrer opp gravemaskinen, tar et godt tak i stikka og kjører skuffa fast og bestemt ned i malmen som inneholder store mengder glukose. Maskina hoster og harker, men klarer seg utrolig nok gjennom arbeidet hver dag. I det fjerne synger fragglene en av de forferdelige glad-sangene sine mens de ligger i lagunen og later seg og forteller hverandre dumme ting. Hadde det ikke vært for oss doozere hadde vi hatt en verden bestående ene og alene av kaos.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg hater de fordømte fragglene. Som bærer av den tradisjonsrike røde hjelmen er jeg dog medansvarlig for å bli kvitt problemet. I flere år har vi nå jobbet med et byggverk for å sperre fraglene inne på et begrenset område hvor de sakte men sikkert kan dø ut alene mens vi tar i bruk resten av Berget for oss selv.

Problemet er bare at vi er under en tiendel av størrelsen av en fraggel. Vi må derfor gå sakte fremover, slik at de fargerike jævlene ikke legger merke til strategien vår. Og strategien er ganske enkelt genial. Grunnfundamentet til buret vi bygger er i stål. På dag- og kveldstid mens fragglene er mette bygger vi en konstruksjon i stål. Om natten og om morgenen bygger vi derimot videre på konstruksjonen med glukose-materialet. Fraglene er glade i sukker, og er nå i den tro at vi bygger for dem. Og det er jo forsåvidt helt riktig, men dette er en form for trojansk hest. Uten jul. Vrengt. Ja, du tar tegningen....

Ett av problemene vi har støtt på, er at fraglene ser ut til å bli avhengige av glukose. Særlig er det enkelte som spiser seg nesten ned til stålet. Vi har prøvd å gi gorgene betalt for å fange de som spiser mest, men de klarer ustanselig å slippe dem fri igjen. At noe så enormt som en gorg kan ha så lite hjerne er helt utrolig.

Å være gravemskinfører i Berget er en utfordrende jobb. Siden vi har flyttet resten av samfunnet lenger inn i fjellet hvor det er mindre attraktivt å bo, er jeg nødt til å ukependle. Kjæresten min, Dozer 4764 har uttrykt misnøye med at jeg er borte hele uka og bare ser henne i helgene. Men det er nå en gang et valg man må ta. Jeg akter, som min far, Dozer 3986, å gjøre min plikt for å få samfunnet vårt på fote igjen.

Jeg kunne ha valgt annerledes, for all del. Da jeg valgte å begynne på anti-fraggel-skolen for 6 år siden hadde jeg en rekke andre muligheter. Jeg kunne ha vært musiker, jeg kune vært vannselger eller jeg kunne vært grønn-dyrker. Men det ville vært en skam for meg å la samfunnets virus få herje vilt. Vi har nå bare to år igjen til buret er ferdig. Uten min innsats ville det tatt en måned lenger tid. Og en måned uten fragler er verdt å ofre noen år for.

Dørene er sakte med sikkert i ferd med å gli igjen for våre fargerike fiender.

Brenn Fraggler, brenn!




--------------------------------------------------

Oppgaven i Nordstafetten lød: "Sliding doors. Beskriv en dag i ditt parallelle liv som gravemaskinfører, gjerne med tilbakeblikk til det øyeblikket som endret karrierevalget." Om jeg har svart på oppgaven? Tjaaa, det kan vel kanskje diskuteres.

Uansett er neste mann på lista Alf Ivar Online, og Alf Ivar får herved oppgaven "Oppussing av mitt indre". Lykke til!

Fisk på land

- Hjelp, jeg er en fisk på land, var den første tanken som slo meg da jeg våknet i dag morges. Munnen var som Sahara, leppene skrek etter lypsyl, huden var tørr og en ekkel dunking i både panna og bakhodet gav signaler om en noe dehydrert kropp. Jeg skiftet mellom forsterstilling og stabilt sideleie mens jeg ventet på å dø.

At jeg havnet i situasjonen er forsåvidt ingen stor overraskelse. Kort oppsummert bestod fredag kveld av følgende:
- 10 mann på besøk
- 12 flasker whisky/whiskey
- Prøvesmaking fra alle flaskene etter tur.

(Edit: Dette illustrer vel poenget helt greit)

Med unntak av én som forsvant tidlg, hang alle med på hele prøvesmakingen, og jeg har fått et ganske nyansert syn på denne brune drikken. Vi fikk prøvd både isley-whisky, higland-whisky og irsk whiskey. Vi fikk prvød singelmalt og blend. Og jeg fikk dessuten den æren av å kjenne hvordan whisky smaker i retur i dag morges.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at vi la testingen til en fredag, slik at vi fikk to dager å komme oss på. Men på tross av en litt slitsom morgen (klokka er nå fire og jeg har nettopp spist frokost), er dette noe jeg absolutt kunne tenke meg å gjøre igjen. At det er et sosialt behov for slike tilstelninger med ordentlig male bonding er også hevet over enhver tvil. En av festdeltakerne ankomm etter etter å ha kommet fra Mexico med fly samme morgen. Jeg synes uttalelsen "Blir det egentlig noen forskjell om jeg ikke sover på 36 timer i forhold til om jeg ikke sover på 24?" vitner om god sportsånd.

Nå er kroppen i ferd med å stabilisere seg, men jeg har en viss følelse at kroppen ikke skal få tilført alkohol igjen på et par dager.

It's hip to be square

Dette er ryggen min etter å ha vært hos fysioterapeut i en hel time i dag.

Hva er så poenget med tapen?

Jo, det har seg slik at jeg sitter som en sacco-sekk når jeg jobber. Denne tapen som går mellom skulderbladene og et stykke ned på ryggen skal fungere som en ringeklokke for når jeg skal rette meg opp. Når tapen strammer på huden er det et varsel, og jeg retter meg opp.

Genialt enkelt. Pling, 270 kroner.

Nordstafetten

Nordstafett er snart i gang igjen. Løp og meld deg på!

Platefetisjist

Etter å ha stått på platekompaniet med en plate i hånda og lurt på om jeg har den fra før et par ganger, fant jeg ut at det kunne være lurt å ha med seg en lapp hvor alle platene vi har i huset er listet opp når jeg går og handler.

Så her om dagen satte jeg meg ned og begynte å registrere. Og sakte men sikkert registrerte jeg én og én plate til jeg i dag ble ferdig.

Jeg har etter hvert utviklet et kjærlighetsforhold til CD'ene mine. De står stramt alfabetiserte i hylla, og nåde den som lar plate og cover være skilt annet enn når plata står i CD-spilleren. Mange vil vel påstå at jeg er en dinosaur som har blitt slik platefetisjist i disse mp3-tider, men det er vel neppe det eneste man kan sette fingeren på hos meg.

Jeg liker å ha noe å holde. Noe å bla i. Noe som ikke forsvinner når disken tar kvelden. Og om 10 år står jeg der med en platesamling som er utdatert til fordel for et nytt fancy system.

Men den tid, den sorg.

Chili

Note to self:
Når du har renset fersk chili, er det en dårlig deal å klø seg i nesen og ta på leppene. På den annen side er det jo en fordel finne det ut med nesen før man går på do...

Gym-nostalgi

Gymgarderoben lukter sur sokk, og gir sammen med fellesdusjen og den litt shabby 70-tallsgymsalen en sterk assosiasjon til gymtimene på ungdomskolen.

Med tanke på hvor lite givende gymtimene på ungdomsskolen var, må jeg ærlig innrømme at det ikke var den beste assosiasjonen jeg kunne få. Mens jeg står der sammen med sju andre ansatte i Forsvaret og venter på at vi skal starte timen, begynner minnene å dryppe inn om hvordan man best mulig kommer seg gjennom en gymtime uten å bli sliten.

Forskjellen fra ungdomsskolen og min situasjon i dag er imidlertid vesentlig. Jeg gymmer nå helt frivillig. Jeg har med egen fri vilje troppet opp i denne slitne gymsalen for å bli med på fellestrening med fokus på mage og rygg. Og det trengs.

- Da skal vi begynne å varme opp litt, kommanderer instrukturen, og viser vei rundt salen. Jeg kjenner igjen situasjonen fra de tidligere tenårene og føler svetten presse seg gjennom panna. Rundt og rundt bærer det, men når vi først er i gang er det slett ikke så ille. I tillegg til at det faktisk er frivillig, hjelper det forsåvidt også å bli jaget fram av en veldreid frøken i 20-årene istedenfor en hårete mann i 40-årene med trang shorts.

I løpet av en hel time gikk vi gjennom sirkeltrening akkurat som på skolen, og jeg jobbet det jeg kunne, selv om refleksene sa at jeg egentlig skulle legge meg på gulvet og slappe av når instruktøren snudde ryggen til. Men plutselig var hun der ved siden av deg og piffet deg opp litt.
- Hev ryggen litt til. Kjenner du at du ikke henger på skuldrene nå?
Joda, ikke noe problem å kjenen forskjellen. Istedenfor litt svai i ryggen og piplende svette, fikk jeg rett rygg, skjelvende knær, tung pust og silende svette.

Men om jeg har godt av det? Så definitivt. Jeg føler meg som en klump ribbefett med visne løv som armer og ben. Ryggen har stivnet, og det eneste som skiller meg fra min bestemor på over åtti, er en litt bedre hukommelse.

På en runde med knebøy kunne jeg også konkludere med at ikke bare overkroppen min som trenger litt tøy og bøy.
- Du burde nesten prøvd yoga, konkluderte instruktøren da jeg hang med rumpa høyt i været og musklene i lår og legger strammet til.

Totalt sett var det en positiv opplevelse å gå fra stasjon til stasjon i sirkeltreningen. Jeg tror jommen jeg skal gjøre det neste uke også.

Fisk på magen

For et par dager siden ble jeg oppmerksom på en kasse full med fisk som var plassert oppå magen min mens jeg sov. I kassa lå det stablet fisk i to høyder. Mens jeg lå der og så på fisken, begynte plutselig den ene å bevege seg, og jeg uttrykte høyt og klart til samboeren som lå ved siden av meg:
- Stine, jeg har rå fisk på magen!

I det jeg sa det innså jeg at det egentlig var levende fisk jeg skulle si, ikke rå. Men på tross av feiltakelsen, greide jeg ikke å rette meg selv.

Derimot kom det et spørsmål fra min høyre side hva jeg egentlig snakket om, og i det fiskekassen smuldret vekk, innså jeg at jeg nok en gang hadde snakket i søvne, og jeg svarte henne at det var en drøm eller noe. Hun begynner jo å bli vant til slikt etter at jeg har kastet slanger og ligget i fosterstilling i et hjørne for å unngå rullende steiner.

Men nå var hun litt amper i stemmen. Hun sto opp og gikk på do, og jeg forsvant ut i tåkehavet igjen.

Så ble jeg med ett vekt av frøkna som kommer inn igjen og spør meg med irritert stemme
- Hvorfor måtte du vekke meg?
- Jammen det er jo lenge siden, svarer jeg på måfå og svimer av igjen.

Dagen etter fikk jeg forklart at den lange pausen fra hun gikk til hun kom tilbake hadde tatt ca 30 sekunder.

RSS/atom-leser fra Google

Da jeg i dag kikket innom Google labs, fikk jeg meg en særdeles god overraskelse. Jeg har i lenger tid vært ute etter en web-basert RSS/Atom-leser siden jeg ofte bruker forskjellige maskiner.

For de av dere som ikke vet hva er en RSS- eller atom-feed er, skal jeg prøve å gi dere en kort forklaring:

(For ordens skyld kaller vi både RSS- of Atom-feeder her for RSS. Om du er over middels interessert klarer du sikkert å finne ut forskjellen uansett)

En RSS er en måte å vise nyhetsoppdateringer på. En rss-fil, som er en spesiell type XML-fil, oppdateres når det legges ut nytt stoff. Typisk gir RSS'en deg nyhetsoverskriften og de første linjene av nyheten, men den kan også inneholde hele saker.

En RSS-fil kan normalt åpnes rett i en internett-browser, men dette gir deg veldig lite fordi man da vil få med all XML-kodingen i fila, samt at man bare kan oppdatere én og én kilde. RSS blir derimot et glimrende format når man åpner det med en egen RSS-leser. Dette kan være enten et frittstående program, integrert i en web-browser (slik som i Opera og Safari), eller være add-ons til browseren. Uansett vil man kunne lage en liste med flere RSS-filer. Hele lista sjekkes så på én gang, og du får beskjed om det er kommet nye nyheter, og mulighet til å lese hele eller deler av saken rett direkte, eller gå inn på websiden saken referer til.

RSS er gunstig å bruke til blant annet nyheter og blogger.

Ok, nok om RSS. Trenger du å vite mer, les for eksempel her, her eller her.

Uansett, tilbake til saken.

Google Labs har uten at jeg har fått det med meg nemlig laget nettopp en online RSS-leser, kalt Google reader. Jeg har i dag også holdt kurs for mitt genetiske opphav om fortreffeligheten med koblingen mellom G-mail, kalenderen, og de andre tjenestene til Google. Nå har jeg i tillegg til Google Reader også funnet en annen fabelaktig greie. La oss se på et lite scenario:

Du skal lage et dokument som du vil dele med andre slik at de også kan redigere på det. Du oppretter dokumentet i Google Docs and Spreadsheets og sender en invitasjon til andre som de også får rett i G-mailen sin. Men så vet du ikke når folk er inne og gjør rettinger, og hvilke rettinger de gjør. Hvordan holde oversikt over dette uten å sjekke dokumentet jevnlig?

Jo, du går inn i Publish/publisér-fanen i dokumentet, kikker nederst på fanen og klikker på "Subscride". Og voila får du tilgang til en egen RSS-feed for dokumentet.

Og hvor gjør du av denne? Jo, den putter du selvfølgelig inn i Google Reader sammen med resten av RSS-feedene dine.

Slave av Google sa du?

Hvor går pengene dine?

En tidligere kollega av meg presenterte en gang et forslag om at alle som betaler skatt skulle få øremerket sin del av det pengene ble brukt til. For eksempel kunne mine skattekroner gått til drift av indre knølhøl barne-og ungdomsskole, dine kunne gått til arbeidsledighetstrygden til Signe på Toten, mens noen andre betalte en bru på vestlandet, gav penger til u-hjelp, betalte hjemmehjelpen til psykisk utviklingshjemmede Arne og så videre.

På denne måten kunne du selv få en følelse av at du betalte skatt til noe håndfast. Du kunne også sett at du betalte trygda til Signe på Toten to år på rad, og tenke over at det var rart at hun ikke var i arbeid nå. Så kunne du ringt henne og lurt på hvorfor hun ikke var i jobb, og piske henne i gang til å søke jobber eller finne alternative løsninger til å gå hjemme å tygge drøv på din regning. Du kunne rett og slett fulgt opp din del av statsbudsjettet og sørget for at pengene ble brukt fornuftig.

Dette ville antakelig møtt litt motstand i samfunnet på grunn av personvern og en statsforvaltning som er redd for å gjøre ting effektivt, men tanken på å se hva pengene brukes til er jo god.

En løsning som nok hadde vært litt mer spiselig, var om man kunne laget en visning som brøt ned statsbudsjettet og reell bruk i flere nivåer. Dette ville vært en mer praktisk måte å se ting på. Man kunne klikket seg ned omtrent som i en filstruktur i windows, og sett totalt forbruk for hele mappen, og gått videre ned i undermapper. Dersom man i tillegg kunne koblet dette mot mål og resultater for det pengene skullebrukes til, ville man fått en god oversikt over hva pengene ble brukt til, og fått et kraftig verktøy når man skulle velge hvilket parti man skulle stemme på ved et valg.

I praksis er dette informasjon som er mulig å skaffe seg i dag også, men det er vanskelig å se sammenhengen svart på hvitt når man må hente inn informasjon på flere måter. ET utopisk ønske hadde vært å få hele statsforvaltningen inn i et ERP-system slik at man kunne følge kontantstrømmer klart og budsjettere og følge opp i forhold til de målene man setter seg. Med en sterk offentlig forvaltning og en konstant kritikk av ressursprioriteriner trenger vi rett og slett et bedre system for å følge opp.

Langt ned

Her om dagen var det en nabo som tok selvmord ved å hoppe fra taket på blokka. Egentlig litt rart å tenke på. Jeg vet jo ikke en gang hvordan jeg skal komme meg opp på taket. Og tanken har ikke slått meg at det er en mulig måte å drepe seg selv på å hoppe fra taket. Gården er jo bare fire etasjer. Man kunne jo risikert å overleve når man lander.

Etter å ha leste bok A long way down av Nick Hornby har jeg fått et litt nyansert syn på det å ta sitt eget liv. I boka følger vi fire personer som tilfeldigvis møtes på toppen av et høyhus hvor de alle planlegger å hoppe over kanten. Istedenfor å hoppe går de sammen ned igjen.

Det kan være lite som skiller liv og død. Mon tro om naboen hadde latt være å hoppe om man hadde møtt noen der oppe på taket?

Fem ting du ikke visste om meg

Den siste uka har gått fort, og i tillegg knelte internettleverandøren min Get her om dagen, så det begynner å bli noen dager siden Constanse tagget meg i posten Fem ting du ikke visste om meg. Nå er det sjeldent jeg klarer å holde noe for meg selv, så alle disse punktene vil neppe være like ukjente for alle Jeg har også lurt inn en luring.

So, here we go:

1: Jeg kan spille popcorn på minst fem ulike måter med hodet mitt. Ved å dunke på pannen, tromme på kinnene, knipse på tennene osv.

2: Jeg er kollektivtrafikk-nerd. Jeg kan studere rutetabeller, rutekart og følge med busser og trikker som passerer med stor interresse.

3: Jeg vurderte å gå over fra lengdeløpsskøyter til kunstløp en gang på barneskolen. Jeg prøvde aldri, og innser i dag at det kanskje var like greit at jeg ikke prøvde kunstløpskøytene. Antakelig ville det vært et sosialt selvmord.

4: Jeg var også en danseløve på barneskolen. Til slutt hadde jeg kommet så langt på danseskolen at jeg måtte begynne med sportsdans om jeg skulle komme lenger. Jeg droppet det, og så kom puberteten. I dag kan jeg knapt nok stokke det ene benet foran det andre.

5: Jeg får tårer i øynene av romantiske komedier. Dessuten får jeg vondt inni meg av pinlige scener.

6: Jeg er avhengig av Hotell Cæsar. Om jeg ikke får min daglige dose med Juni Lunde og Ninni, sover jeg dårlig om natten. Jeg har fått med meg hver eneste av de siste 382 episodene.

Fantastisk selvironi fra dagbladet.no

Dagbladet.no har i lengre tid nå fulgt i TV2 Nettavisens spor og blitt et stadig større makkverk. For å stadig understreke hvorfor man skal lese nyheter andre steder, har de laget flere egne aviser-i-aviser, som for eksempel kjendis.no. En god pekepinn på seriøsiteten til dagbladet, er å se på andelen kjendis.no-artikler på forsiden. Til tider er denne faretruende høy.

Men nå er det jo ikke kritikk av dagbladet jeg skulle komme til, men en liten klapp på skuldern til journalist Jan Omdahl som i dag har skrevet en artikkel med tittelen "Gjør-det-selv-porno tar av på nett". Artikkelen beskriver tjenestene PornoTube og EroShare som skal være pornoindustriens svar på YouTube og Flickr.

Om dette er stoff som gjør seg på forsiden av dagbladet.no skal være usagt (om du nå sitter i åpent kontorlandskap og her klikket på linkene over er du kanskje av dem som mener at det ikke er det), men artikkelen slutter med et fantastisk flott statement der hvor det normalt står at dagbladet.no ikke er ansvarlig for innholdet på sider de linker til. I artikkelen til Jan Omdahl står det nemlig i kursiv på slutten:

Både PornoTube og EroShare inneholder grovt pornografisk materiale. Dagbladet.no lenker ikke til sider med slikt innhold. Vi understreker også at vi ikke selv har sett disse sidene, men bare hørt om dem fra en stygg onkel i Inn-Trøndelag.

Applaus for dagens mest kretive statement fra dagbladet.no!

En vårblomsts bekjennelser

Hum, sovnet jeg ikke nettopp?

Merkelig.

Det er jo varmt, jo. Vel, kanskje tiden har gått fort. Det kjennes jo ut som det er april. Og jeg skal jo våkne i april.

Jeg er jo våt rundt bena. Da må det jo regne samtidig som frosten må være borte. Da må de jo definitivt være april.

Ja, det er nok april. På tide å strekke litt på kronbladene.

*gjesp*

Sånn... Der var bladene ute. Fy søren så deilig det er å vifte med de gule kronbladene mine i vårsola.

Men hø? Hvor ble det av sola?

Det var da en lang natt... Den skal da ikke være så lang? Velvel, nå er den jo over.

Hum... Jeg har masse nektar, og jeg gjør meg klar for å putte pollen på den først bien som kommer på besøk. Det kiler så godt når de setter seg og brummer.

Neimen pokker da, hvor ble det av den sola?

Hæ? Sludd? Brrr....

Ah... Der kom sola igjen... Da er det bare å vente på biene.

Trallala...

Svisj, svosj, fillibombombom...

Bier, hvor blir dere aaaa-aaaav?

Haaaallooooo?




Hallo?

.....


Første januar 2007, Levanger, Nord-Trøndelag. To gule blomster av en prestekrage-sort står og blomstrer for seg selv. Herlig vinter.