fredag, desember 29, 2006

Bilberging på finsk

Å ligge i en grøft med akutt slagside på bilen og snø på panseret er ingen koselig opplevelse. Når dette skjer in the middle of fucking nowhere med finsk som beste språk å kommunisere på, blir ting med ett enda mer tuklete.

Fram til i sommer bodde jeg i Kirkenes, endepunktet for E6 i nord. I motsetning til lenger sør er ikke E6 alltid den raskeste måten å komme seg fra A til B, fordi veien er lagt der den passet langs kysten, og den krysser ikke landegrensene. For en som skal vestover (mange tror at værkartet går fra sør til Nord, men Kirkenes ligger på omtrent samme lengdegrad som St Petersburg, og Finland som er én tidssone unna oss, ligger vest for Kirkenes) vil det derfor gjerne være like naturlig å kjøre via Finland som å følge kysten.

Da jeg bodde i Kirkenes hadde jeg hele Troms og Finnmark som arbeidsområde, og jeg hadde hyppige turer til Porsangmoen ved Lakselv, rundt 35 mil hjemmefra. Den naturlige måten å komme fram, var å svinge av i Neiden, krysse finskegrensa via Savettijärvi, Kaamanen, og videre til bake på E6 i Karasjokk.



Langs veien er det et hus i ne, men sjeldent med mindre en en kilometer mellom dem. Og mens fartsgrensene i Finnmark er veiledende, er fartsgrensene i Nord-Finland vill-ledende. Om ikke annet stemte de sjeldent over ens med speedometeret.

Fordelen med veien er at den er en snarvei, men bakdelen er at den ikke står høyest på det finske brøytevesenets prioriteringsliste, risikoen for ublide møter med rein er stor, og sist men ikke minst er området befolket av nord-finner.

På vei hjem fra Porsangmoen en vinterdag kjente jeg at jeg begynte å bli litt sigen, og fant ut at jeg skulle stoppe og hvile litt før jeg dro videre. Jeg kom rundt en sving, og fikk øye på en innkjøring som jeg ville stoppe på. Jeg bremset ned, men kom brått ut på et område på siden av veien med det ene hjulet som ikke var hverken nedkjørt eller brøytet. Resultatet var naturlig nok at jeg mistet styringen, og før jeg klarte å gjenvinne den, var firehjulstrekkeren omdannet til en halv-annen tonn tungt japansk grøfteubåt.

Om det bare er norske vegingeniører som har hatt stor tro på at norske bilister skal holde seg på veien, eller om det er svenske og finske ingeniører som er litt smartere vet jeg ikke, men jeg takket meg der og da lykkelig for at jeg havnet i en finsk grøft og ikke i en norsk. Etter å ha brøytet meg ned i bunnen av grøfta, krabbet bilen seg nemlig videre opp på den andre siden før den stoppet. Hadde dette vært en norsk veg, hadde jeg antakelig på det tidspunktet stått og disktutert med Peter for å få lov til å passere perleporten.

La oss nå stoppe opp og se på de rene fakta.
- Bilen står i en 50 graders vinkel i en grøft
- Grøfta ligger et sted mellom Kaamanen og Savettijärvi i svarteste Finland
- Bilen er eid av den norske stat, avdeling for våpen og ammunisjon
- Siste menneske ble passert i en møtende bil ti minutter tidligere
- Ingen spade i bilen

Ok. Ikke de beste forutsetninger. La oss nå se hvordan det egentlig står til.

Jeg krabbet ut på passasjersiden (døra på førersiden koste jo med bunnen av grøfta) og hoppet ut i snøen. Bilen var tilsynelatende uskadd, men sto modt i en snøfonn som hadde egnet seg best for kjøretøy med belter. Ingen biler i syne, og eneste tegn til liv i området var innkjøringen 50 meter framme som jeg egentlig hadde tenkt å stoppe ved.

Jeg kledde på meg og trasket bort. Innkjøringen endte ved et hus, og jeg kikket meg rundt for å kartlegge om vedkommende som bodde der var i besittelse av et kjøretøy som kunne trekke meg opp av grøfta. Ikke uventet var en snøscooter det eneste på tunet med motor.

Jeg banket på, og hørte liv i huset. Etter en stund sto det en skummel, mørk nord-finne i døra.
- Do you speak english?, spurte jeg på skole-engelsk med norsk vri.
- Yes, a little, svarte han på et noe mer gebrokkent getto-finsk, og da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde en bil eller en traktor eller noe som kunne dra meg opp av grøfta hvor jeg hadde kjørt ut, innså jeg at "Yes, a little" var hans fulle engelske ordforråd.

Vi gikk over til mer primitive uttryksformer, og han forstod etter hvert problemet mitt. Han dro på seg scooterdressen, tok tak i snøskuffa og trasket i vei mot veien, mens jeg diltet etter og lurte på hvilket nivå av høflig kommunikasjon man skulle legge seg på til en som ikke skjønner hva du sier og som er i ferd med å hjelpe deg.

Vel framme ved bilen begynte han å grave, og jeg sto der som en idiot. Han forklarte på finsk, og vi fektet og prøvde å forklare fysiske lover for hverandre. Så hørte vi en motor starte i det fjerne, og snart var finne nummer to på vei mot oss på scooteren sin. Om finne nummer én kunne lite engelsk, kunne iallefall finne nummer to lite.

Med finne nummer to som tilskuer jobbet finne nummer én og jeg oss svette videre, selv om vi nok begge skjønte at vi ikke ville komme i mål med snøskuffe og muskelkraft alene. Men av høflighetsgrunner fortsatte vi begge for å prøve å nå et felles mål.

Heldigis ble vi avbrutt av en reddende engel. Han kom kjørende i en bil med svenske skilter som var full av hunder og hundesleder. Og i motsetning til finnene skjønte svensken umiddelbart problemet samtidig som han satt med nøkkelen til løsning av problemet.

Bilen min inneholdt ingen spade, men takk og lov hadde noen vært så smarte å plassere et slepetau i den, og etter litt prøving og feiling, og full gass fra bilen i grøfta, sto jeg endelig oppe på veien igjen. Og tro det eller ei, men bilen var virkelig uten en skramme.

Jeg takket finnen og svensken, og etter nok en pinlig stillhet i nordisk forbrødring, var jeg klar for å dra videre.

Moralen i denne historien er at når du ergrer deg over mangelen på snø, finnes det alltid positive sider med det også. For eksempel er det lettere å holde seg på veien uten snø. Den er også at det ordner seg til slutt selv om store deler av verden hverken skjønner engelsk eller norsk. Men på tross av at det meste ordner seg, vil jeg fortsatt anbefale deg følgende:

Hold deg på veien i Nord-Finnland.

torsdag, desember 28, 2006

Nye dingser

Oppblomstringen av elektroniske duppedingser er et tegn på at vi har et samfunn med mye penger. Dette har imidlertid ikke satt noen demper for gleden over årets duppeditt-fornyelser.

Til jul i år fikk jeg blant mye annet flott blant annet en mp3-spiller. Spilleren er av typen Creative Zen M, og jeg ser nå fram til å kunne høre akkurat den musikken eller se akkurat de filmene eller seriene jeg vil på bussen. Jeg skal vandre i min egen verden og nikke annerkjennende til andre med propper i ørene. (Men jeg skal prøve å unngå å bli påkjørt. De gangene jeg har sett folk som har vært nær ved å bli påkjørt i Oslo sentrum, har "offeret" enten hatt hodetelefoner eller heroin-knekk i knærne. Egenskapene til vedkommendes oppmerksomhet har uansett vært omtrent lik.)

Under treet i år lå det også en gave merket "Til Øystein og Stine fra mammaene og pappaene". Her skal det sies at både Stine og jeg er skilsmissebarn, og det tyder godt at de fire foreldresettene vi tilsammen har, har klart å samarbeide på tvers av sviger- og skilsmissegrenser. Applaus!

Så nå er det slutt på hullete gensere og fillete sengetøy. Og kanskje vi på sikt kan lage nos selv fra bunnen av også? Jeg må bare prøve huske hvordan jeg gjorde det den gang jeg tok symaskin-sertifikat på barneskolen for over 15 år siden...

Service? Nei, det har vi ikke sett.....

At noen fat med øl har dårlig smak eller at noen tappinger går skeisen, er forsåvidt ikke noe stort problem. At barer og restauranter ikke klarer å takle dette på en ålreit måte er imidlertid mer kritisk.

Gårsdagens middag ble inntatt på restaurant Viva Napoli i Stjørdal Nord-Trøndelag. Vi bestilte øl fra den ellers habile leverandøren Hansa. Ølen manglet definitivt den piffen det skulle ha, og smakte flatt. Det mikrotynne skumlokket på toppen forsvant kort tid etter at ølen var satt på bordet.

Vi klaget og ba om å få ny øl. Servitrisen freste da hun tappet en ny og mente ølen var helt fin og rørte hardt rundt i den gamle ølen med en skje for i vise at det var kullsyre der. Og selvfølgelig var det litt skum, men langt fra hva iallefall jeg hadde forbentet med en hardhendt behandling.

Heller ikke runde nummer to smakte som den skulle, og nå kom også eieren ut for å fortklare at han ikke kunne helle ut øl slik, mens servitrisen sto bak og skjelte. Eieren klarte også å lire av seg at han hadde jobbet der i 20 år uten å få klage på ølen som svar på at jeg prøvde å si han at dette ølet ikke var som det skulle, og at det er slik som skjer til tider.

Og hva blir resultatet? Vi ble sittende der og irritere oss, og tygge middelmådig pizza.

Så skal du spise på Stjørdal noen gang, ligg unna Viva Napoli.

lørdag, desember 23, 2006

Hvor er Willy?

JBS har nå lansert boxershortser med motiver fra Martin Handfords bøker, og såvidt jeg kan huske er motivene hentet fra den første boka om Willy.

Min kjære søster ergret seg gul og blå da hun så boxeren, siden hun allerede hadde kjøpt julegave til meg. I dag ble jeg derfor dratt med inn i en butikk med ordre om å kjøpe julegave til meg selv. Så nå venter jeg spent på om jeg klarer å gjenfinne den rød- og hvitstripete mannen med blå bukser når jeg på nyåret får dratt på meg boxershortsen.

Det skal også sies at jeg er en svoren tilhenger av hvor-er-willy-bøkene, og mine små liksom-onkel-barn kan regne med å få et par av disse i årene som kommer. Jeg synes det var dødstøft at disse innviklede og morsomme tegningene også ble trykket på klesplagg, selv om man kanskje kunne valgt et klesplagg som oftere er brukt som ytterplagg enn en boxer.

I tillegg lurer jeg litt på om designerene bak boxeren med vilje har gjort et forsøk på å latterliggjøre norske menns utstyr. På orginalspråket heter bøkene til Martin Handfor "Where's waldo?", "Where's Waldo now?" osv. I Danmark heter Waldo såvidt jeg husker "Holger", mens han i norge altså heter Willy.

Og for de som ikke skjønner hvorfor jeg synes det er litt suspekt å ha "Hvor er Willy" på boxershortsen, kan jo nynne seg gjennom Monty Pythons Penis song og se om de ser sammenhengen litt tydeligere:

Isn't it awfully nice to have a penis.
Isn't it frightfully good to have a dong.
It's swell to have a stiffy,
It's divine to own a dick.
From the tiniest little tadger,
To the world's biggest prick.
So three cheers for your Willy or John Thomas.
Hooray for your one-eyed trouser snake.
Your piece-of-pork,
Your wife's best friend,
Your Percy or your cock.
You can wrap it up in ribbons,
You can slip it in your sock.
But don't take it out in public
Or they will stick you in the dock,
And you won't come back.

tirsdag, desember 19, 2006

Nintendo vs alkohol

Om du har lyst til å se litt tilbakestående ut, svette som en gris og gi fra deg hyppige ukontrollerte utrop, vil jeg anbefale deg å kjøpe en Nintendo WII.

Og ja, dette høres omtrent ut som effekten av alkohol på en viril 18-åring.

mandag, desember 18, 2006

Traktor-morgen

At "Kiropraktor" og "Traktor" rimer på hverandre er vel neppe noen tilfeldighet.

I natt lå jeg for ørtende natta på fjorten dager og vred meg på grunn av en vond rygg. Søvnen gikk til helvete, og jeg knasket paracet for å komme meg gjennom natta. Da klokka ble 8 i dag morges tok jeg kontakt med legen som konkluderte med at jeg fikk se å komme meg til kiropraktor.

I løpet av en time lå jeg på benken, og det jeg trodde var et par-tre stive ledd, viste seg fort å være 7-8. Lyden av knasende ledd er alltid like koselig, og vi jobbet oss nedover fra skulderbladene til korsryggen.

- Spis brexidol og smertestillende, og kom tilbake til meg på onsdag, var melding. Ok Øystein, kanskje greit at du endelig kom deg til legen...

Nå ligger jeg og er øm i tyggen, og det kjennes virkelig ut som en traktor har kjørt over meg.

søndag, desember 17, 2006

Duste-Bond

Det har vel aldri vært forventet at James Bond-filmene skulle være særlig virkelighetsnære. Da jeg her om dagen så den nyeste filen Casino Royale, var det imidlertid en scene som irriterte meg. I starten av filmen jakter Bond på en fyr, og etter at Bonds partner har satt seg selv ut av spill, blir det opp til Bond selv å hanke inn mannen de er ute etter.

Mannen løper for livet, og de ender etter hvert på en byggeplass. Og hva gjør mannen som jages? Jo, han begynner å klatre oppover i den halvferdige bygningen og over på noen heisekraner. Og bond jager etter, opover og oppover. Til slutt står de og slåss oppe i heisekranene. Og de hopper fra kran til kran.



Hvorfor irriterer så denne scenen meg slik? Jo, jeg skal ærlig innrømme at jeg fint kan godta at filmene inneholder de utroligste våpen og tekniske duppedingser. Hva rollefigurene tåler av fysiske utfordringer er forsåvidt også helt greit. Men når det kommer til jaging etter skurker i heisekraner blir det stopp for meg.

Hvis du prøver å slippe unna noen, er det utrolig lite klokt å klatre oppover i en konstruksjon hvor den eneste veien ut er å gå ned igjen, ved mindre du blir hentet på toppen av et helikopter. Og hvis du ser at noen prøver å unnslippe deg ved å klatre opp i en heisekran, er det vel ikke så stort poeng å klatre etter.

I denne scenen var det dessuten et poeng for Bond å få mannen ned i live. Hvordan man skal klare dette når man slåss i toppen av en kran vet ikke jeg (men så har jeg heller ikke licence to kill), men du trenger hverken være rakettforsker eller ha de største analytiske evnene for å forstå at det er større sjanse for å miste både eget liv og motstanderens når man begynner å slåss på et slik sted enn det er å få dem du jakter på ned i live og under kontroll.

Når dette er sagt vil jeg absolutt anbefale filmen. At klatringen er litt hodeløs får vi unnskylde med at scenen tross alt utspant seg før James var blitt en double 0.

fredag, desember 15, 2006

Skritt-teller

Det fine med å jobbe i Forsvaret, er at vi gjerne får litt sporty julegaver av jobben. I fjor fikk jeg en full treningsdress, og årets julegave var en enkel og grei skritt-teller.

I Bloggebyen har jeg registrert flere som løper rundt og måler aktiviteten sin. Blant disse er Heidi, Snuppelura og Britt. Den anbefalte skritt-utskeielsen ligger på 10000 skritt, og nå er jeg klar for å ta min del av disse.

På jobben min bruker vi et prosjektstyringsverktøy som heter Artemis hvor alle prosjektdeltakere blant annet registrerer timer som er brukt på ulike arbeidspakker. Fra de som styrer dette programmet kom det med en gang beskjed om at det ville lagt inn en egen arbeidspakke for registrering av antall skritt. Så nå flyr vi rundt og tester ut den lille dingsen på beltet.

Men det er én ting jeg har lurt på når det gjelder disse skritt-tellerene og hvor mange skritt man skal ta. Jeg hører som sagt at det er 10000 skritt som er målet, men tilbakelagt distanse vil jo variere veldig fra person til person. Jeg som er lang i bena vil for eksempel automagisk få lenger skritt enn en smurf på 1,50. Britt har løst dette med å innføre en ny lengdeenhet som heter bs, eller Britt-skritt for de som skal ha det med teskje. Dette er jo en måleenhet som vil fungere bra for henne, men som ikke akkurat er kompatiblet med SI-systemet.

I tillegg kan man jo tenke seg at en som bruker sjumilsstøvler vil måtte tilbakelegge 700.000 km hver dag for å tilfredsstille behovet for anntall skritt. Om ikke sjumilsstøvlene i seg selv har egen eregi, vil man jo bruke ganske mye kraft på å forflytte seg 700.000 km.

onsdag, desember 13, 2006

Oslo Rakveier

Jeg innser i ettertid at det kanskje ikke var det sosialt beste kunststykket jeg har gjort i mitt liv å frakte 6 kil rakfisk på bussen. Men den luktet ikke så fryktelig mye der den var pakket inn i papir og ekstra pose. Og jeg skulle bare fra Bryn til Sandaker...

Men om du var på 23-bussen i dag ettermiddag og lurte på om det var han du passerte på vei bakover i bussen som hadde en litt rar eim: Det var ikke meg som luktet. Det var bagasjen. Og når sant skal sies tror jeg uansett at smaken av godt modnet rakisk fra Wangensten i Valdres er en positiv følelse som overgår alle de negative følelsene som er forbundet med den foredlede fisken. Så det.

tirsdag, desember 12, 2006

Livskvalitet

Det er mye god livskvalitet i en hylende gitarsolo.

mandag, desember 11, 2006

Mobil til besvær


Med ståpels på ryggen har jeg pakket opp en ny telefon. Jeg gruer meg allerede til å teste overgangen fra people-connecting til den runde grønne logoen.

Jeg må vel bare krype til korset og inrømme det. Jeg er Nokia-slave. Jeg liker de trauste finnene som gjør ting avansert men enkelt på en gang, akkurat slik som Google. For noen år siden var jeg innom Ericssons modell T68i, men denne hatet jeg som pesten. Selv ikke etter halvt års bruk hadde jeg klart å ommstille meg til å tenke slik som telefonen forventet.

Jeg startet Nokia-eventyret mitt med gode gamle 1611. Så ble 5110, og i russetiden kjøpte jeg meg en 1611 til for å ha som festtelefon, øljekk osv. Jeg har også vært innom 3310, 6210, og i det siste har jeg hatt en 2600 som jobb-telefon, og en 3220 på privaten. Begge er forsåvidt modne for utskifting. 2600'en fordi den mangler praktisk funksjonalitet, og 3220'en fordi den er i ferd med å bli utslitt. Forøvrig har jeg vært godt fornøyd med super-fjortiss-telefonen.

Men i dag fikk jeg utlevert ny jobb-telefon. Og tror du ikke jeg ble utstyrt med selve satan selv, Sony Ericsson K750i. Nå vil vel kanskje noen invende at dette er en flott telefon, men jeg er ekstremt skeptisk, og jeg kjente hårene stritte på ryggen da jeg dro kjensel på menyoppsettet fra T68i. Jeg har riktignok bestemt meg for å gjøre et forsøk. Jeg har bestilt adapter for å kunne koble på eksterne hodetelefoner istedenfor de møkka-proppene som fulgte med telefonen, og jeg har bestilt større minnekort for å få inn litt musikk. Så får vi se da om jeg klarer å omvendes.

søndag, desember 10, 2006

Skal ikke 19-åringer delta i internasjonal tjeneste?

TV2 Nettavisen har nok en gang brakt opp temaet om soldatene Norge sender til internasjonale operasjoner er modne nok. I likhet med da vernepliktige marinesoldater gjorde seg klare for Libanon-oppdrag tidligere i høst, er det også nå bekymrede foreldre som stiller spørsmål om barna deres er modne nok for oppdraget. Soldatfar Knut Bjørnevik mener det burde være 25 års grense for internasjonale operasjoner.

Dette er en kompleks problemstilling med en rekke interessenter. Det er også en del spørsmål vi må stille oss om både samfunnet som helhet, hvordan vi organiserer og utdanner forsvaret, og hvilket ansvar vi har utenfor egne landegrenser.

For det første må vi se på modenhet for tjeneste. Vi har i Norge en myndighetsalder på 18 år. Det betyr at du kan bestemme over ditt eget liv og du kan ta et valg for hvordan du vil at landet skal styres gjennom stemmeretten. Hvis vi ikke har tro på at en 19 åring som har gjennomgått et år med opplæring hvorfor har vi ikke da en lavere myndighetsalder? Vi har også en seksuell lavalder på 16 år som i praksis vil si at det fra denne alderen er fritt fram å lage barn. Og er ikke dette noe man også bør være litt moden for?

Samfunnet vårt er i stadig utvikling. I de gode gamle dager ble du regnet som voksen da du var konfirmert. Hadde du gått folkeskolen, var du klar for de fleste jobber. I dag er du knapt nok ferdig etter 13 års skolegang, og stadig fler har utdanning helt opp på mastergradsnivå. Også gjennomsnittsalder for fødende går stadig oppover. Men skal vi la denne utviklingen fortsette og la myndighetsalderene øke i takt med samfunnets øvrige aldersforskyving?

Knut Bjørnevik argumenterer på følgende måte for at hans sønn og andre på samme alder ikke er modne nok:
- De fleste tenåringer vokser opp i trygge beskyttede nærmiljøer uten å oppleve hvor hardt og brutalt livet kan være for mange av deres jevnaldrende som er bosatt i krigsherjede land. Mange av dem har knapt nok registrert et dødsfall i sitt eget nærmiljø, og den eneste elendigheten de har sett så langt har vært en tigger eller en narkoman.
At det er forskjell i hodet på en 19-åring og en 30-åring skal jeg ikke prøve å si noe imot, men jeg er ikke sikker på at 19-åringen er så hjelpeløs som Bjørnevik gir uttrykk for. Dagens 19-åringer er på flere områder på grunn av samfunnets stadig utviklende hardhet sannsynligvis minst like herdet som Bjørneviks egen generasjon. At det skal skille særlig mye om man er 19 eller 25 rent mentalt har jeg også begrenset tro på.

Når dette er sagt, er det som sagt også flere grunner for at vi skal sende ut en 19-åring. For det første har vi et forsvar som er basert på verneplikt, og en tradisjon for at man kalles inn til førstegangstjeneste det året man fyller 19, med 6-12 måneders påfølgende tjeneste. De fleste utdanningssteder i Forsvaret gir soldatene 9 mnd utdanning, mens de i de påfølgende 3 månedene er stående styrker. Unntakene er blant annet grensevakten mot Russland og HVs egen førstegangstjeneste hvor soldatene får 6 mnd intensiv tjeneste før de er klare for oppdrag, enten dette er et halvt år på grensa eller drøyt 20 år med årlig repetisjonsøving.

Uansett skal soldatene etter utdanningsperioden være fullt ut operative. Dersom det skulle komme en invasjon av Norge eller en annen hendelse som skulle kreve militært nærvær, skal disse soldatene være rustet for utfordringen. Dette er definert av Stortinget, som du og jeg og alle andre i dette landet har valgt inn på vegne av oss. Vi må ta som utgangspunkt at den jobben soldatene må være rustet til på Norsk jord er mer eller mindre den samme som de må være forberedt for i internasjonale operasjoner.

Man kunne selvfølgelig spørre seg om dette er noe som noen i det hele tatt kan være klare for, men jeg er usikker på om man kan bli mer klare uansett om man er 19, 25 eller 40 år. Men så er det nå en gang slik at vi har et system med internasjonale forpliktelser, både av humanitære grunner, og for egen beskyttelse av allierte. Dette forutsetter at vi også er delaktige ute. Og da må man faktisk ut fra Setermoen, Haakonsvern eller Ørland og over i andre land i skarpe operasjoner.

I dag har vi verneplikten som hovedrekrutteringsgrunnlaget for Forsvaret. Debatten om et profesjonelt forsvar har flere ganger vært oppe, men det er gang på gang stadfestet at verneplikten er grunsteinen i det norske forsvaret, og at dette også er den viktigste styrkebrønnen for internasjonale operasjoner.

Dersom vi ønsker en endring av rekrutteringen til styrkene ute, må vi sannsynligvis endre hele oppsettet av Forsvaret. Og dette vil koste penger. Og da er vi tilbake til prioriteringer mellom forsvaret, skoler, eldreomsorg og samferdsel. Er vi ikke villige til å betale for det, vil vi heller ikke kunne endre oppsettet. Jeg er ikke forsvarsanalytiker, men jeg vil tippe at dette neppe blir en særlig billig omstilling. Hvis den da i det hele tatt er mulig å gjennomføre i et land med bare 4 millioner inbyggere og dertil begrenset rekrutteringsgrunnlag for et profesjonelt forsvar.

Et annet alternativ blir da å vurdere om vi skal sende færre ut hvis vi ikke får rekruttert soldater inn igjen etter at de har gått 6 år etter førstegangstjenesten. Men er dette egentlig noe alternativ? Hvem vil stille opp for oss om vi ikke stiller med de forventede antall soldater selv?

Å delta i en vepnet konflikt har alltid flere tapere enn vinnere. Mange jobber for fred i verden, men så lenge mennesket er skrudd sammen slik de er med et grunnleggende egoistisk levesett, vil en verden uten konflikt være en utopi. Og så lenge vi må delta i internasjonale operasjoner med den organiseringen i vi har på Forsvaret i dag, må vi også godta at 19-20-åringer deltar.

Og til syvende og sist må vi ikke bli overrasket når noen av dem kommer hjem i kiste.

lørdag, desember 09, 2006

Nye venner søkes

Er du snekker, rørlegger, elektriker, fysioterapeut eller kiropraktor, har sunne interresser og grei kroppslukt? Trenger du nye venner? Skriv isåfall en kortfattet søknad og sende den til lillevea@gmail.com. Få en attest fra dine venner på at du er en bra venne og legg ved denne.

Vær klar over at vi forventer at venner er gode på oppussing og oppbryting av stive rygger. Av en eller annen grunn ser det ut til at det flommer over av dataingeniører og bibliotekarer rundt oss...

tirsdag, desember 05, 2006

Illustrator på timelpanen

Jeg er på kurs i Adobe Illustrator om dagen. I løpet av tre dager skal jeg få en grunnleggende forståelse i vektorenes verden.

Og jommen var det ikke verdt de 7600 kronene kurset koster. For endelig kan jeg trylle med tekst som jeg aldri har klart før. På barneskolen var jeg helt rå på å tegne metallica-logoen for hånd, og endelig etter 15 år kan jeg gjøre det på min egen datamsakin:




En kjapp en mens du strikker. Å kom igjen Gunnar.

mandag, desember 04, 2006

Kakekasting er kriminelt

John Waagaard er i Oslo Tingrett dømt til 30 dagers fengsel for å ha kastet en kake på finansminister Kristin Halvorsen. Waagard fortalte på TV2-nyhetene i dag at han ikke kunne forstå hvorfor han skulle sone i fengsel sammen med kriminelle. Her lurer jeg på om Waagard har forstått hva han har vært med på. Når man har vært i en rettsal og blitt dømt, er man vel igrunn definert som kriminell når dommen er gjort rettskraftig. Joda, du kan jo anke til du blir blå, men blir du dømt, er du faktisk kriminell.

Om jeg synes det er riktig at man skal få 30 dager i fengsel for å kaste en kake på en statsråd? Nei, det er det vel kanskje ikke. Men du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at du vil få en reaksjon på å kaste en kake på en statsråd.

søndag, desember 03, 2006

Tur i skogen

Jeg har vært på tur i skogen med denne karen. Han har også sin egen blogg som du finner her.

Hvordan turen fortonet seg, kan du lese om her.

fredag, desember 01, 2006

Hjelp! Voksen?

Du vet at du er i ferd med å bli voksen når du istedenfor å bli med gutta ut for å ta en øl heller blir med dem på babysvømming...



Og før dere kommenterer det: Ja, jeg innser at dette er den ørtende baby-blogg-posten, but just stfu. Og nei svigermor, det er ingen boller i ovnen. Etter å ha vært med på bleieskifting hos kompisen Kristian på Lillehammer hvor hans genetiske avkom hadde spart opp grønn guffe i nesten et døgn før han trykekt det ut slik at det var bæsj nesten opp til halsen (manglet drøyt 5 cm), kjenner jeg at det er greit å kunne levere barna tilbake når de lukter litt vondt...